Hva kan gjøres? Aktuelle endringer i personvalgsordningen
Det er pekt på problemer ved de nye ordningene for personutvelging, som i teorien kan føre til resultater de fleste vil anse som uheldige. I hvilken grad dette vil forekomme i praksis, gjenstår å se når den nye ordningen tas i bruk, som første gang skjer ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2003.
Erfaringene med kommunevalgordningen viser at uheldige resultater ikke bare er teoretiske muligheter, men også inntreffer i praksis. Og selv om vi ikke i første omgang skulle oppleve kupp ved fylkestings- eller stortingsvalg, må det anses som et problem at ordningen gir mulighet for slike resultater. Det er derfor all grunn til å diskutere endringer i valgordningen som kan forhindre at de inntreffer.
Vi skal avslutningsvis peke på fem mulige endringer av opplegget for person-utvelging som kan motvirke noen av de svakhetene som har vært diskutert. De kan alle sies å ligge innenfor rammen av de eksisterende ordningene, det vil si representere justeringer snarere enn brudd. En mer drastisk mulighet som ikke vil bli diskutert er å skifte til helt andre typer opplegg for personutvelging, slik som for eksempel preferansevalg. En annen mulighet er å gå tilbake til den tidligere ordningen ved stortings- og fylkestingsvalg, men det ville bety at velgerne igjen ble uten noen reell innflytelse over personutvelgingen ved disse valgene. Alle forslagene tar sikte på å beholde en mulighet for velgerpåvirkning av hvem som får plass i de folkevalgte organene.
Forslagene utelukker ikke hverandre, det er fullt mulig å gjennomføre samtlige endringer. Den enkeltreformen som vil ha størst effekt når det gjelder å motvirke problemene som er diskutert i denne rapporten, er den som nevnes under punkt 5, nemlig å gi mulighet for velgerne til å uttrykke støtte til partiets rangering av kandidatene.
1. Sperregrense også ved kommunevalg
Det kunne innføres et minstekrav til velgerstøtte ved kommunevalg, på samme måte som ved stortings- og fylkestingsvalg, der minst 8 prosent av velgerne må støtte en kandidat for at partiets rangering skal bli satt til side. Dette ville bidra til å hindre at rene tilfeldigheter eller aksjoner fra små velgergrupper skal avgjøre personutvelgingen.
2. Forhåndskumulering også ved stortings- og fylkestingsvalg
Ved kommunevalg kan partiene gjennom forhåndskumulering sikre valg for kandidater en anser som spesielt viktig å få med i kommunestyret, slik som for eksempel ordførerkandidaten til partiet. En tilsvarende ordning også ved stortings- og fylkestingsvalg ville bety at personutvelgingen ikke var overlatt helt til velgerne selv om flere kandidater fikk personstemmer tilsvarende minst 8 prosent av partiets stemmetall.
Ved stortingsvalg, der det for mange lister bare er snakk om å få valgt inn én eller toppen to kandidater, ville en mulighet for forhåndskumulering lett kunne føre til at partiene tok full kontroll over personvalget. Eventuelt kunne en derfor sette stemmetillegget som følger med en forhåndskumulering lavere enn de 25 prosent av stemmene som nå gjelder ved kommunevalg, men slik at kravet blir høyere enn sperregrensen på 8 prosent. Dermed ville personoppfatninger mange velgere deler ha mulighet for å sette forhåndskumuleringen til side.
Disse to endringene i personvalgsordningen ville sammen bidra til å gjøre opplegget for de ulike typene av valg likere. Felles regler har den fordel at det er lettere for velgerne å forstå hvordan personvalget skjer og slik ha muligheter for å delta i personvalget på en effektiv måte.
3. Begrense til én personstemme
Ved å begrense muligheten for personstemmegivning til å kunne støtte bare én kandidat, slik ordningen er i de fleste andre land med personstemmegivning, faller problemet med flertallsvalgliknende situasjoner og kupp bort. Mange velgere som retter på stemmeseddelen ved kommunevalg støtter uansett bare én eller noen få kandidater, mens velgergrupper som forsøker å få til et kupp foretar mer omfattende rettinger. Det ville kreve stor velgeroppslutning og avtaler om fordeling av stemmene mellom ulike kandidater en ønsker å støtte, for at en slik aksjon skulle lykkes med å få valgt flere kandidater dersom det bare var anledning til å gi én personstemme.
En ulempe med ordninger med én personstemme er at det lett oppstår situasjoner med ”bortkastede” personstemmer, det vil si at langt flere stemmer på en kandidat enn det som er nødvendig for å få vedkommende valgt. Det blir heller ikke mulig for en velger å gi uttrykk for mer sammensatte personønsker.
4. Fjerne slengerstemmene ved kommunevalg
Ved å fjerne adgangen til å gi slengerstemmer ved kommunevalg ville flere ting være oppnådd. Valgloven ville bli likere for de ulike typene av valg, og dermed enklere å forstå og å bruke effektivt for velgerne. Valgoppgjøret ville forenkles betydelig. En ville ha redusert muligheten for at kupp fra små velgergrupper skal lykkes.
En ville dessuten ha fjernet muligheten for at en gruppe velgere innenfor et parti gjennom en avtalt aksjon avgjør hvem som skal representere de velgerne som har stemt på og sikret mandat for et annet parti. En slik aksjon, som det er vanskelig å se en rimelig begrunnelse for, koster noen personstemmer, men behøver ikke å føre til mandattap for partiet til velgerne som aksjonerer.
5. Gi velgerne mulighet for å angi støtte til partiets rangering av kandidatene
Velgere kan ønske å støtte partiets listeoppsett av flere grunner. Det kan være fordi de har tillit til de øverste kandidatene på lista, fordi de mener lista har en god balanse mellom ulike sosiale eller politiske grupperinger, fordi det er usikkert hva utfallet av rettingen blir, fordi de frykter at kupp vil føre til en skjev representasjon, eller av andre grunner. Med dagens ordning er det vanskelig å få gitt uttrykk for slik støtte til en listes rangering av kandidatene. Mange er ikke en gang klar over at de må gjøre noe aktivt, de tror feilaktig at å levere en ren liste regnes som støtte til partiets rangering.
Det en velger i dag kan gjøre for å vise at hun eller han ønsker at partiets rangering skal følges ved personutvelgingen, er å støtte akkurat så mange kandidater øverst på lista som det er grunn til å tro at partiet vil oppnå av mandater. Dette vil være en effektiv strategi forutsatt at et visst minimum av velgere benytter den, og at de gjetter noenlunde riktig når det gjelder mandattallet lista oppnår ved valget. Støtter de for få kandidater vil andre velgere avgjøre de ”ledige” plassene, støtter de for mange, vil andre velgere avgjøre hvem av disse kandidatene som blir representanter. Problemet med en slik rettestrategi er at den krever kunnskaper om hvordan valgordningen fungerer og innsikt i hva slags valgutfall som kan forventes som mange velgere ikke besitter.
Derfor er det behov for å gjøre det enklere å uttrykke støtte til partiets rangering. En grei løsning er å lage en linje på valgseddelen med teksten ”Jeg støtter partiets rangering av kandidatene” og en rute der velgeren kan krysse av for slik støtte. En slik avkryssing kunne så bli regnet som støtte til de øverste kandidatene på lista, i et antall som svarer til mandattallet partiet oppnådde.[34]
Et slikt opplegg krever en aktiv handling fra velgeren for å gi støtte til partiets rangering. Velgere som ikke krysser av, vil på samme måte som i dag være uten innflytelse på personutvelgingen. Det forutsettes at de er uten oppfatninger om hvilke kandidater som er å foretrekke, og at de ønsker å overlate person-utvelgingen til de velgerne som har slike oppfatninger. Dette til forskjell fra et opplegg der det å unnlate å rette på stemmeseddelen blir tolket som støtte til partiets rangering (som i Belgia). Her forutsettes det at når en ikke foretar endringer, viser det at en er fornøyd med lista som den er og ønsker at den legges til grunn for personutvelgingen. Eller i det minste at en ønsker å overlate personutvelgingen til partiet snarere enn til andre velgere.
Jo færre velgere som krysser av for støtte til partiets rangering, desto større er sjansen for at andre kandidater enn de partiet har satt øverst på lista skal bli valgt, på grunnlag av personstemmene til velgere som foretrekker andre kandidater enn de partiet har prioritert. Men det vil kreves både at det er mange velgere som personstemmer, og at disse stemmene er konsentrert om bestemte kandidater, for at effekten av den støtten andre velgere aktivt gir til partiets rangering skal settes til side. Ofte vil derfor resultatet av en slik ordning trolig være at partiets rangering av kandidatene følges, eventuelt med noen få endringer.
Dermed vil en rekke hensyn være bedre ivaretatt enn med den nåværende ordningen, slik som sikring av kontinuitet og kompetanse blant representantene, sikring mot kupp fra små velgergrupper, sikring av helhetshensyn når det gjelder sosial og politisk sammensetning av det folkevalgte organet. Noen vil innvende at dette skjer på bekostning av velgernes mulighet for å påvirke person-utvelgingen. Men dersom utfallet av valget blir at partiets rangering følges, er årsaken til dette at det har vært flere velgere som ønsker seg de kandidatene partiet har satt øverst enn det er velgere som har hatt andre ønsker. Det er vanskelig å se en rimelig begrunnelse for at oppfatningene til de som har kandidatønsker som avviker fra partiets skal veie tyngre enn oppfatningene til de velgerne som støtter partiets rangering av kandidatene.
Ved utformingen av opplegget for personvalg står to interesser mot hverandre, at velgerne ved sin stemmegivning skal kunne påvirke personutvelgingen, og at partiene skal ha innflytelse over hvem som skal representere dem i folkevalgte organer. Som Hylland påpeker behøver det ikke alltid være en motsetning mellom disse interessene, det kan være mulig å endre en ordning slik at begge hensyn blir bedre ivaretatt (NOU 2001:3: 526-527).[35] Dette vil gjelde for en reform der velgere som ønsker det kan gi uttrykk for støtte til partiets rangering av kandidatene. Partienes prioriteringer vil dermed trolig få større betydning for resultatet av personutvelgingen, men dette vil i tilfelle være et resultat av et aktivt uttrykt ønske fra en stor velgergruppe, som i den eksisterende ordningen har vanskelig for å få gitt uttrykk for sine kandidatønsker.
[34] Dette er hvis vi forutsetter at adgangen til å gi flere personstemmer beholdes. Dersom en endrer valgloven slik at hver velger bare får én personstemme, ville et opplegg som likner på det belgiske kunne brukes.[]
35 Dette i motsetningen til hva Kommunal- og regionaldepartementet skriver i lovproposisjonen: ”Det er derfor viktig å ha som utgangspunkt for vurderingen av reglene om personvalget at det ikke er mulig å styrke både partienes og velgernes innflytelse over personvalget. En styrking av velgernes innflytelse må nødvendigvis gå på bekostning av partienes innflytelse” (Ot.prp. nr. 45 2001-2002: 68-69). Velgernes innflytelse kan imidlertid bli styrket ved at flere deltar i personutvelgingen, og ved at valgordningen utformes slik at sjansene for at velgernes ønsker avspeiles i valgutfallet øker. Det er fullt mulig at dette også kan bidra til å gi økt gjennomslag for partienes rangering av kandidatene. I så tilfelle kan vi si at både partienes og velgernes innflytelse over valgutfallet samtidig øker.