Hvem benytter rettemuligheten
Retteaktiviteten er større jo færre innbyggere en kommune har, men forskjellen mellom store og små kommuner er i ferd med å avta (Bjørklund 1999: 260). For kommuner med mindre enn to tusen innbyggere sank andelen rettede lister fra 65 prosent i 1979 til 60 prosent i 1999, mens den steg fra 8 til 22 prosent i Oslo.
Det er i første rekke de som er involvert i partiarbeid og kommunalpolitikk som benytter seg av muligheten til å påvirke personutvelgingen. Det er ikke slik at listeretting er en alternativ påvirkningsmulighet som særlig benyttes av de som står utenfor det organiserte lokalpolitiske arbeidet. Slår vi sammen alle som enten er partimedlemmer, innehavere av kommunale verv eller begge deler, utgjorde de 16 prosent av utvalget fra MMI-undersøkelsen i 1987. Blant de som rettet på stemmeseddelen utgjorde de 38 prosent. Ser vi på de som er mest aktive når det gjelder å personstemme, de som retter i forhold til fem kandidater eller flere, kommer nesten halvparten (46 prosent) fra denne gruppen av parti-medlemmer og/eller kommunale vervinnehavere. Tendensen til at disse gruppene av politisk aktive oftere benytter seg av rettemuligheten enn vanlige velgere ser ikke ut til å ha avtatt i senere valg (Bjørklund 1999: 263).
Slike resultater kan danne utgangspunkt for refleksjoner over velgerinnflytelsen på personutvelgingen. Gjennom sin retteaktivitet kan vervinnehavere som selv er på valg få stor innflytelse over hvem som blir rekruttert. Partimedlemmer har mulighet for først å være med å bestemme listeoppsettet gjennom nominasjons-prosessen, for deretter å spille en meget aktiv rolle gjennom retting ved selve valget. Snarere enn som en alternativ kanal for innflytelse over person-utvelgingen for de som står utenfor partiene, fungerer rettingen som ”en tilleggs-arena for den kommunalpolitiske elite” (Bjørklund 1999: 265).
En kan tenke seg at dette bidrar til å gi større gjennomslag for listeforslagets rangering av kandidatene. Valglovutvalget observerer at forhåndskumulerte kumuleres mer enn andre kandidater, og fortolker dette slik: ”Velgerne ser dermed ut til å ha svært stor tillit til partienes rangering av kandidatene” (NOU 2001:3: 162). Kanskje ikke til å undre seg over, hvis det er de samme personene som først setter opp lista og så preger utfallet av listerettingen.
Dette inntrykket av elitedominans forsterkes når vi tar i betraktning at denne eliten i større utstrekning enn andre valgdeltakere har mulighet for å diskutere og bli enige om felles opptreden ved valget. Eksempler på slike avtaler ble observert på nominasjonsmøter i Akershus i 1979 (Hellevik og Skard 1985: 146). Det kunne etter valget konstateres at avtalen om å støtte bestemte kandidater ga det ønskede resultatet.