Hva forklarer avviket mellom holdninger og effekten av listerettingen?


Hva forklarer avviket mellom holdninger og effekten av listerettingen?

Kontrasten mellom det uttalte ønsket om større kvinneinnslag i kommunestyrene (tabell 4) og det faktiske resultatet av velgernes listeretting er påfallende. De såkalte kvinnekuppene i 1971 skapte et inntrykk av at det var kvinnelige kandidater som tjente på velgernes retting, men totalbildet er altså et helt annet. Spørsmålet er om dette skyldes at de positive holdningene som uttrykkes i intervjuundersøkelsene ikke er reelle, eller om det er slik at trekk ved valg-ordningen hindrer dem i å komme til uttrykk.

Det er selvsagt mulig at respondenter kan ha oppfattet det som sosialt lite akseptabelt å gi uttrykk for negative holdninger til kvinnerepresentasjon. Det er imidlertid mindre sannsynlig at dette også skulle gjelde mellomalternativet ”bra som det er”, som kunne vært valgt i stedet for det positive alternativet. Forskjellen mellom andelen positive og andelen negative svar er så stor at det ikke kan være tvil om at det er en klar reell overvekt av velgere som ønsker økt framfor redusert kvinnerepresentasjon.

En mulig forklaring på spriket mellom velgernes holdninger og utfallet av rettingen kunne vært at de positive holdningene finnes hos flertallet som ikke retter, mens de som retter er mer negative til kvinnelige representanter. Kanskje er det nettopp motstand mot kvinner i kommunestyrene som har vært motivasjonen for å rette på listene for noen velgere. Denne forklaringen får imidlertid ikke støtte av data. I figur 7 sammenliknes holdningene til de som retter mye (for fem kandidater eller flere), de som retter litt og de som ikke retter (gjennomsnitt for de tre valgene 1987-1995). Den beskjedne forskjellen i holdninger som forekommer, går snarere i motsatt retning, positive holdninger er vanligere blant de som retter mye enn blant de som ikke retter.

 

(Illustrasjon mangler)

 

Det er dermed klart at det blant de velgerne som deltok i personutvelgingen ved valgene i 1987, 1991 og 1995 var et klart flertall som sa at de ønsket seg flere kvinner i kommunestyrene, og nesten ingen som ønsket seg færre. Likevel var altså konsekvensen av rettingen at kvinneandelen ved disse valgene ble liggende mellom 6 og 9 prosentpoeng under det som ville vært resultatet dersom rettingen hadde vært nøytral i forhold til kandidatenes kjønn. Rettingen har med andre ord favorisert mannlige kandidater.

Det negative utslaget av velgernes retting for kvinnerepresentasjonen var spesielt stort ved valget i 1991. Det er interessant at nettopp dette året var de som rettet mye (for fem kandidater eller mer) gruppen som var minst positive til økt kvinnerekruttering. Dette i motsetning til de to andre valgene, der de som rettet mye hadde den høyeste andelen positive. Det spesielle mønsteret for 1991 kan tyde på at det ved dette valget var færre som rettet bevisst til fordel for kvinner enn ved de andre valgene. Men siden basen er lav (bare 65 personer som rettet mye), kan utslaget skyldes tilfeldigheter (Bjørklund 1999: 276).

Det finnes også andre holdepunkter for å hevde at holdningen til kvinnelige kandidater er positiv blant de som retter. Dette går fram av svarene når det stilles spørsmål om grunner for å rette (Hellevik og Skard 1985: 184-185). Også i MMI-undersøkelsen fra 1987 er det langt vanligere å oppgi ønske om å støtte kvinnelige kandidater som grunn for å rette enn å ville støtte mannlige: 23 sammenliknet med 8 prosent som sier at dette "spilte en stor rolle" som grunn for at de hadde rettet på listene (Hellevik og Bjørklund 1991: 14).

Vi vil derfor holde fast på at det foreligger en reell uoverensstemmelse mellom preferansene til velgerne som deltar i personutvelgingen og det som blir utfallet når det gjelder rekrutteringen av kvinner. Spørsmålet blir om den negative effekten av rettingen er et resultat av kvinnefiendtlige ”kupp” fra små velger-grupper med holdninger som avviker fra flertallet av de som retter, eller om tendensen snarere skyldes at andre egenskaper ved kandidatene favoriserer mannlige kandidater uten at den negative effekten for kvinner er tilsiktet.

Her burde en ideelt sett ha analysert stemmesedler, for å fastslå om rettingen hos noen velgere er gjennomført konsekvent i forhold til kandidatenes kjønn, eller om mønsteret er mer tilfeldig. Slike undersøkelser, som ville være meget arbeidskrevende, er ikke blitt gjennomført. Det at de fleste velgere som retter bare støtter eller stryker noen få kandidater, tyder i seg selv på at systematisk retting knyttet til kjønn ikke kan være særlig utbredt. Forskjellen blir tydelig når en for eksempel sammenlikner med stemmesedlene til de 17 velgerne som stod bak ”kvinnekuppet” i Modum i 1967, der samtlige menn på listene var strøket og erstattet med kvinnelige kandidater (Skard 1979).

En gjennomgang av valgoppgjøret i et utvalg kommuner med klare utslag av rettingen på kjønnsfordelingen blant representantene i 1985, viser få tegn til systematisk favorisering av mannlige kandidater (Bjørklund og Hellevik 1987: 70-73). I mange tilfeller er tilfeldigheter en rimelig forklaring på det negative utslaget for kvinner, i andre kan det se ut til at meget små velgergrupper har favorisert menn. Selv ikke der hvor forskjellen i gjennomsnittlig stemmetall mellom de to kjønnene er mer markert, er mønsteret systematisk. Også her er noen kvinnelige kandidater blitt kumulert, mens noen menn er blitt strøket.

Dette tyder på at det er andre egenskaper ved kandidatene enn kjønn som i de fleste tilfellene er utslagsgivende. De som retter legger ofte vekt på at kandidatene har kommunal erfaring, et eksempel på en faktor som vil favorisere mannlige kandidater.[31] Ledende stilling og organisasjonsverv som gjør en person kjent i lokalmiljøet er andre eksempler. Sluttresultatet av mange små utslag av slike individuelle vurderinger av kandidater blir så en kjønnsmessig skjevhet som ingen har forutsett eller ønsket.

Om det er få tegn til systematisk negativ retting mot kvinnelige kandidater som gruppe, kan det derimot se ut til å ha forekommet aksjoner i mer eller mindre organisert form for å støtte kvinnelige kandidater, også ut over de medie-fokuserte ”kvinnekuppene" som resulterte i kvinneflertall i noen kommunestyrer i 1967 og 1971. For mange lister i sentrale kommuner fra SV, Venstre og Arbeiderpartiet har rettingen, spesielt ved valgene i 1975 og 1979, bidratt sterkt til å øke kvinnerepresentasjonen (Hellevik og Skard 1985: 172-182; Hellevik og Bjørklund 1994: 13-30; Bjørklund 1999: 265-274).

Dette kan illustreres ved å se på mønsteret for det partiet der tendensen er klarest, nemlig SV. Her har både forventet og faktisk kvinneandel ligget stabilt høyere enn i noe annet parti i valgene fra 1975 til 1995 (Bjørklund 1999: 272). Som det eneste partiet finner vi her eksempler på at resultatet av listerettingen for landet som helhet gikk i kvinnelige kandidaters favør (i 1975, 1979 og 1995). Dette er et resultat av to motstridende tendenser, negativ effekt i små kommuner (som stort sett er utkant-kommuner), og kraftig positiv effekt av rettingen for kvinner i store (sentrale) kommuner. Tilsvarende mønstre finner vi også for Arbeiderpartiet og Venstre (Bjørklund 1999: 293-294).

Som eksempel på hvordan systematisk retting til fordel for kvinner slår ut kan vi bruke SVs liste i Asker ved valget i 1979 (Hellevik og Skard 1985: 181). Her hadde lista slik den ble vedtatt på nominasjonsmøtet den forskriftsmessige kjønnsmessige balansen, kvinner og menn på annenhver plass både for kumulerte og ukumulerte kandidater. Velgernes personstemmer endret så rekkefølgen til et helt kjønnssegregert mønster. Med få unntak er kvinnelige kandidater systematisk plassert foran de mannlige kandidatene de konkurrerte med (figur 8).

 

 
Forhåndskum.
Ikke forhåndskumulerte kandidater
Før valget
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
K
M
M
K
Etter valget
K
K
K
K
M
M
M
M
K
K
K
K
M
K
K
K
K
K
K
K
M
K
K
K
K
K
K
K
K
K
K
K
M
M
K
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M
M

 

Over tid dempes de negative utslagene av velgernes listeretting på kvinne-representasjonen i små kommuner, samtidig som det skjer en nedgang i tilfellene av favorisering av kvinner i store kommuner. Kanskje har det sterkere innslaget av kvinner i kommunestyrene redusert det forspranget mannlige kandidater tidligere har hatt når det gjelder politisk erfaring og synlighet som har favorisert dem når det gjelder å oppnå personstemmer. Parallelt ser organiserte aksjoner til fordel for kvinnelige kandidater ut til å ha blitt mindre vanlige.

Vi kan illustrere dette med resultater for samtlige kommuner ved tre kommunevalg, 1979, 1991 og 1999, når det gjelder hvorvidt rettingen slo negativt eller positivt ut for kvinner (figur 9). Ved det første og det siste valget var den negative effekten av velgerinnflytelsen på kvinnerepresentasjonen for landet totalt sett relativt beskjeden. Kvinneandelene ble redusert med henholdsvis 4,5 og 4,0 prosentpoeng i forhold til det partienes listeoppsett og en kjønnsnøytral retting ville gitt. Ved valget i 1991, da kvinneandelen i kommunestyrene faktisk gikk litt tilbake i forhold til valget fire år før, var effekten av rettingen langt mer negativ, med en reduksjon i kvinneandelen på 8,7 prosentpoeng i forhold til forventet andel ved kjønnsnøytral listeretting.

I dette året var det få kommuner der kvinnelige kandidater profiterte på rettingen, og mange der utslagene var sterke i menns favør. Årsaken er trolig at den markerte økningen i kvinneandelen ved det foregående valget i 1987 har ført til mindre bevisst retting til fordel for kvinner ved valget i 1991 (Hellevik og Bjørklund 1995). Dermed har det ved dette valget manglet en motvekt mot den allmenne tendensen til favorisering av menn på grunn av andre kandidat-egenskaper som velgerne legger vekt på.

 

(Illustrasjon mangler)

Forskjellen mellom de to valgene med mer beskjeden negativ effekt av rettingen viser en endring i mønsteret for hvordan det rettes i forhold til kjønn. I 1979 forekom det i noen få kommuner at støtten til kvinner var sterk nok til å gi en klar favorisering av kvinnelige kandidater. I 1999 var utfallet av rettingen langt oftere tilnærmet nøytral i forhold til kjønn, vi finner et slikt resultat i to tredeler av alle kommuner, og det forekommer sjeldnere enn før at effekten av rettingen er klart negativ. Mønsteret for 1999 kan innvarsle en ny tendens i rettingen i forhold til kjønn. Det kan se ut til at kvinnelige kandidater har oppnådd posisjoner som gjør at de konkurrerer mer på like fot med menn om velgernes gunst, samtidig som det kvinnepolitiske engasjementet som førte til rette-aksjoner og kvinnekupp ser ut til å ha forsvunnet.


[31] I MMI-undersøkelsen fra 1987 sier 39 prosent at dette spilte stor rolle (Hellevik og Bjørklund 1991: 14).


Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 14. nov. 2013 15:49