Effekten av velgernes retting på listene
Hva partienes nominasjoner og velgernes rettinger har betydd for utviklingen i kvinneandelen, får vi et inntrykk av ved å beregne den forventede kvinneandelen ut fra kjønnsfordelingen blant kumulerte og ukumulerte kandidater i partienes listeoppsett. Den forventede kvinneandelen består av mandater som må gå til kvinnelige kandidater uansett velgernes rettinger, og mandater som velgernes listeretting vil gi kvinner dersom rettingen er kjønnsnøytral.
Mandater sikret kvinner omfatter for det første alle kvinnelige kandidater som er sikret valg, det vil si som er forhåndskumulert av partiet på en liste der antallet forhåndskumulerte er likt eller mindre enn mandattallet lista oppnår. For det andre vil det være mandater som må tilfalle kvinnelige kandidater fordi det ikke er nok menn til å fylle alle plasser lista erobret.[29] Til sammen utgjør de den minimumsandelen av mandatene som er sikret kvinner av partiene uavhengig av velgernes retting (gitt mandatfordelingen mellom partiene). På en tilsvarende måte kan vi beregne andelen av mandatene som er sikret mannlige kandidater. Den viser samtidig maksimumsandelen av mandatene som kvinnelige kandidater kan erobre (100 prosent – prosent sikret menn = maksimumsandel for kvinner).
For de resterende mandatene er det velgernes rettinger som avgjør om de tilfaller kvinnelige eller mannlige kandidater. Hvor stor prosentdel disse mandatene utgjør, er et mål for hvilken innflytelse partiene har overlatt til velgerne når det gjelder kjønnsfordelingen i kommunestyrene. Figur 4 viser hvordan disse aspektene ved partienes listeoppsett har utviklet seg siden 1975.
Utviklingen har gått i retning av at partiene tar noe større kontroll over kjønnssammensetningen av kommunestyrene. Andelen av mandatene som velgerne avgjør er gått ned fra 68 til 55 prosent mellom 1975 og 1999. Den økte partikontrollen har nesten utelukkende kommet kvinnelige kandidater til gode. Andelen av mandatene som må tilfalle kvinner økte fra 5 til 16 prosent, de tilsvarende tallene for menn er fra 28 til 29 prosent. Det ble mindre vanlig å ha for få kvinner på listene til å kunne fylle alle ledige mandater mellom 1975 og 1991 (nedgang i andelen som på denne måten var sikret for menn), men dette tallet øker igjen noe fram til 1999. Dette kan være et tegn på tiltakende problemer med å finne nok kvinnelige kandidater som er villige til å stå på listeplasser med sjanse for å bli valgt. Men utviklingen for disse andelene avhenger ikke bare av kandidattilgang og listeoppsett, men også av valg-resultatet, nærmere bestemt forholdet mellom antall forhåndskumuleringer og antall mandater, og fordelingen av mandater mellom partiene, som kan ha varierende innslag av kvinner på listene.
Vi kan kalle de mandatene der det ikke er fastlagt gjennom partienes forhåndskumulering hvilket kjønn kandidatene som blir valgt må ha, for de ”åpne” mandatene. Den andelen av de ”åpne” mandatene som ville gå til kvinner dersom velgernes rettinger var kjønnsnøytrale, utgjør, sammen med de mandatene som er sikret kvinner, den forventede kvinneandelen. En helt kjønnsnøytral personutvelging ville vi for eksempel fått ved å fordele de mandatene velgerne avgjør mellom de kandidatene som konkurrerer om dem ved hjelp av loddtrekning. Dette vil si det samme som at mandatene fordeles i samsvar med kjønnsfordelingen blant de aktuelle kandidatene. Hvis for eksempel fem mandater går til ukumulerte kandidater på en liste der 40 prosent av disse kandidatene er kvinner, blir det forventede antall mandater fra gruppen av ukumulerte kandidater som går til kvinner 5*0,40 = 2. Dette vil være det typiske resultatet i en lang serie med loddtrekninger mellom disse kandidatene.
Det er partienes vilje og evne til å nominere kvinner på plasser med valgsjanse som bestemmer hvilken kvinneandel en kjønnsnøytral listeretting vil resultere i. Figur 5 viser hvordan denne andelen har utviklet seg mellom 1975 og 1999, sammen med andelen som er sikret kvinnelige mandater. Til forskjell fra den siste, som økte jevnt helt til fram siste valg i 1999, skjer det et tilbakeslag i kvinneandelen blant kandidater med valgsjanser mellom 1995 og 1999. Dette kan tyde på at partiene møter større problemer når det gjelder å finne tilstrekkelig mange villige kvinnelige kandidater, men også andre forhold, slik som endringer i styrkeforholdet mellom partiene, kan spille inn.
(Illustrasjon mangler)
Ved å sammenlikne den forventede kvinneandelen med den faktiske andelen kvinner i kommunestyrene etter valget, får vi et mål for hvorvidt velgernes rettinger har favorisert et bestemt kjønn. Dersom velgerne hadde omsatt sin positive holdning til en sterkere kvinnerepresentasjon i praktisk handling ved å rette til fordel for kvinnelige kandidater, skulle den faktiske kvinneandelen bli høyere enn den forventede. Det er imidlertid det motsatte som har skjedd (figur 6). Velgernes retting har bidratt til at kvinneprosenten i kommunestyrene blir lavere enn det partiene hadde lagt opp til gjennom sitt listeoppsett.
(Illustrasjon mangler)
Ved samtlige valg siden 1975 har den faktiske kvinneandelen i kommunestyrene ligget klart lavere enn den forventede. Den negative effekten av velgernes listeretting var størst i 1975 og 1991 (9,9 og 8,7 prosentpoeng), og minst i 1979 og 1999 (4,5 og 4,0 prosentpoeng). Figuren viser en tendens til et syklisk mønster, der avstanden mellom kurvene vekselvis øker og avtar fra et valg til det neste. Mye tyder på at reduksjonen i det negative utslaget avspeiler effekten av bevisste retteaksjoner til fordel for kvinner som demper effekten av andre faktorer som kommer mannlige kandidater til gode uten at det er rettet bevisst i forhold til kandidatenes kjønn. Også slike aksjoner ser ut til å følge et syklisk mønster, de trappes ned etter valg med sterk framgang i kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene. Vi kommer tilbake til mulige årsaker til den negative effekten av velgernes rettinger på kvinnerepresentasjonen nedenfor.
Konklusjonen når det gjelder hvem som har bidratt til økningen i kvinneandelen i kommunestyrene mellom 1975 og 1999, partiene gjennom sitt listeoppsett eller velgerne gjennom sin retting, blir at æren tilfaller partiene. Veksten i kvinne-andelen følger økningen i andelen kvinnelige kandidater som kan forventes valgt ut fra partienes listeoppsett. Det er lite som tyder på at den negative effekten på kvinnerepresentasjonen av velgernes listeretting er blitt mindre over tid.[30]
[29] Hvis for eksempel en liste oppnår 2 mandater, og det er forhåndskumulert 2 kvinner og 1 mann, er det gitt at ett mandat må tilfalle en kvinnelig kandidat. Ingen konkret kvinnelig kandidat er sikret valg, men kvinner som gruppe er sikret ett mandat. Siden det kan bli valgt to kvinner, er ikke menn sikret noe mandat.[]
30 Muligens kan det relativt beskjedne negative utslaget i 1999, da en ut fra det sykliske mønsteret skulle ventet en større effekt, innvarsle en endring.