Fordelingen av innflytelse over personutvelgingen
Det som er diskutert i denne rapporten er hvilken rolle partier og velgere skal spille ved utvelgingen av kandidater til folkevalgte organer. Det er ingen uenighet om at velgerne gjennom sin stemmegivning skal avgjøre organets partimessige sammensetning. Derimot kan det herske ulike meninger om hvilken rolle de skal spille ved tildelingen av et partis mandater til kandidater på valglista. Her har velgerne til nå hatt stor innflytelse over personutvelgingen til kommunestyrene, men i praksis vært uten innvirkning på hvilke kandidater som kommer inn i Storting og fylkesting.
En hovedhensikt med Valglovutvalgets forslag var å styrke velgernes innflytelse over personutvelgingen. Ved kommunevalg ville en begrense partienes mulighet til å kunne påvirke utfallet gjennom forhåndskumulering, ved å redusere antallet forhåndskumuleringer til maksimalt to kandidater, og ved å redusere stemme-tillegget som forhåndskumuleringen innebar. Ved stortings- og fylkestingsvalg foreslo utvalget å innføre velgerinnflytelse over personutvelgingen uten noen mulighet for partiene til å sikre kandidater gjennom forhåndskumulering. Her lå begrensningen for velgerinnflytelsen i et krav om støtte fra minst fem prosent av de som stemte på partiet. Når denne grensen passeres, gis velgerne som retter all innflytelse over hvilke kandidater som blir valgt. Partiets innflytelse over personutvelgingen begrenser seg da til å bestemme hvem som blir nominert på valglista, det vil si hvilke kandidater velgerne kan velge mellom.[33]
Stortinget foretok en delvis reversering i retning av større innflytelse for partiene ved kommunevalg gjennom å tillate flere forhåndskumuleringer, og å øke stemmetillegget for forhåndskumulerte kandidater fra 20 til 25 prosent. Men fortsatt representerer den nye loven en svekkelse av muligheten for parti-innflytelse sammenliknet med den gamle ordningen. For fylkestingsvalg ble kravet om støtte for at velgernes retting skal overstyre partiets rangering av kandidatene økt fra fem til åtte prosent (departementets forslag for stortingsvalg er det samme), som svarer til kravet til andelen tilleggstemmer en har i Sverige. Det norske kravet er likevel langt svakere enn det svenske, siden velgerne kan gi personstemme til så mange kandidater som de ønsker, ikke bare til én som i Sverige. En gruppering som mønstrer minst åtte prosent av et partis velgere vil kunne erobre samtlige eller brorparten av mandatene en liste oppnår.
Begrunnelsen for å styrke velgernes innflytelse over personutvelgingen på bekostning av partienes er på flere punkter lite overbevisende. Som påvist er et av argumentene til Valglovutvalget for å redusere partienes adgang til forhåndskumulering ved kommunevalg – at de har overlatt liten innflytelse over personutvelgingen til velgerne – uholdbart. Det baserte seg på en helt misvisende analyse av utfallet av kommunevalg.
Et annet argument til fordel for økt velgerinnflytelse over personutvelgingen – at det gir mulighet for en bedre avspeiling av indre uenighet i partiene – er som vi har sett også tvilsomt. For det første fordi retteaksjoner kan resultere i at én av meningsfløyene erobrer samtlige mandater en liste oppnår, selv om partiets liste er balansert. Dette vil for det andre kunne føre til at flertallet på et nominasjons-møte ikke tar sjansen på å gi listeplasser til kandidater fra mindretallet av frykt for kupp. Resultatet av den nye valgordningen kan derfor bli en dårligere avspeiling av indre uenighet enn det vi fikk med den gamle, der nominasjons-møtet kunne sørge for at ulike fløyer ble rimelig representert.
Det viktigste argumentet til fordel for velgerinnflytelse er det prinsipielt demokratiske, at velgerne bør ha størst mulig innflytelse over hvem som skal representere dem. Det tilsier at de skal kunne avgjøre ikke bare hvilke partier, men også hvilke personer som får plass i det folkevalgte organet. Det er også mulig at en slik utvidelse av velgernes innflytelse over valgutfallet kan stimulere interessen for valget, og slik bidra til å snu eller i det minste dempe tendensen til synkende valgdeltakelse.
En styrking av velgernes innflytelse på bekostning av partienes er imidlertid ikke uten mulige negative konsekvenser. Den nye ordningen vil kunne redusere sjansene for gjenvalg for representanter som partiet ønsker skal fortsette, og slik gi lavere kontinuitet og erfaring i det representative organet, som dermed kan få svekket sine muligheter for å hevde seg i forhold til administrasjon og andre aktører. Partienes forsøk på å sikre organet representanter med sakkunnskap og kompetanse kan bli forpurret. Ifølge dette resonnementet kan derfor større velgerinnflytelse over sammensetningen av det folkevalgte organet få konsekvenser som svekker dets funksjonsdyktighet så mye at sluttresultatet blir mindre velgerinnflytelse over utfallet av de politiske beslutningsprosessene.
Vi må også regne med at større velgerinnflytelse kan føre til at den sosiale og meningsmessige balansen et parti har anstrengt seg for å oppnå på valglista blir svekket. Ved nominasjonen kan en ta helhetshensyn som den enkelte velger som retter på en liste har vanskelig for å gjøre. Vi vil derfor kunne få valgutfall som gir en skjevere representasjon enn det partiet har lagt opp til, for eksempel i forhold til ulike geografiske områder, eller i forhold til kjønn. Denne skjevheten kan være et resultat av organiserte kupp, men trenger ikke å være tilsiktet.
På samme måte som økt innflytelse kan tenkes å stimulere velgernes interesse for å stemme, kan redusert partiinnflytelse over personutvelgingen tenkes å føre til mindre interesse for å delta i nominasjonsprosessen og kanskje også i partiarbeid overhodet. Det kan diskuteres om ikke synkende medlemstall for partiene, som kan svekke deres evne til å løse sine oppgaver i et representativt demokrati, er et mer alvorlig problem for det politiske systemet enn det en redusert valgdeltakelse utgjør.
Muligheten for valgutfall mange vil oppleve som urimelige eller urettferdige innebærer en trussel mot tiltroen til hele valgprosessen og dermed det politiske systemets legitimitet. Vi må for eksempel regne med at hvis det inntreffer kupp der bestemte grupperinger erobrer en urimelig stor andel av mandatene, vil dette skape betydelig misnøye. Vanskeligheten for en velger når det gjelder å forutse konsekvensene av sin personstemmegivning, øker faren for at utfallet av velgernes påvirkning blir et resultat mange anser som uheldig og dårligere enn det som ville fulgt av partiets rangering av kandidatene.
Valglovutvalget synes ikke å ha tillagt de mulige negative konsekvensene av økt velgerinnflytelse diskutert ovenfor særlig vekt når de utformet sitt forslag. Selv om den videre behandling i departement og Storting førte til mindre justeringer i retning av å styrke partienes rolle, kan det fortsatt hevdes at balansen mellom velgere og partier er blitt forrykket slik at viktige hensyn det først og fremst er partiene som kan ivareta vil bli skadelidende.
Og uansett hvor langt en ønsker å gå når det gjelder å gi velgerne innflytelse over personutvelgingen er det viktig hvordan denne utøves. Den nye ordningen for personvalg har videreført uheldige trekk fra den gamle kommunevalg-ordningen, og på noen punkter innført nye, som øker muligheten for at velger-innflytelsen over personutvelgingen skal få negative konsekvenser.
[33] Her er det et poeng at minimum for antall kandidater en liste må inneholde er blitt kraftig redusert i den nye valgloven. Ved kommune- og fylkestingsvalg er det tilstrekkelig med 7 navn på en liste. Dette kan gjøre det lettere for et parti å unngå at lista inneholder kandidater en anser det som problematisk å få valgt. Med få kandidater vil det også kunne være mulig å hindre at noen velgergrupper kan lykkes hundre prosent med et kupp. Det kan for eksempel være for få kandidater fra hvert distrikt til at det er mulig for ett av dem å besette samtlige plasser et parti har oppnådd i fylkestinget.