En komplisert ordning de færreste helt forstår

En komplisert ordning de færreste helt forstår

Valglovutvalget slår fast at kommunevalgordningen er komplisert, og har som uttalt målsetting å komme fram til en enklere ordning. En kan si at det å fjerne adgangen til å stryke kandidater gjør selve listerettingen enklere å utføre. Det ville også vært en forenkling om Valglovutvalget hadde fått gjennomslag for forslaget om å fjerne adgangen til å støtte kandidater på andre partiers liste. Da ville det bare vært én måte å uttrykke personpreferanse på. Det å fjerne slengerstemmene ville dessuten bidratt til at valgordningene for de tre typene av valg ble likere, forenklet valgoppgjøret og gjort det litt lettere for velgerne å forstå hvordan utfallet av personutvelgingen bestemmes.

Men både Valglovutvalgets forslag og den vedtatte kommunevalgloven er grunnleggende sett lik den gamle ordningen, når det gjelder samspillet mellom partienes kumuleringsopplegg og velgernes rettinger for hva som blir resultatet av kandidatutvelgingen.[21] Hvordan personutvelgingen egentlig foregår har vist seg vanskelig å forstå for de fleste velgere.

Dette går fram av en intervju-undersøkelse med et landsrepresentativt utvalg rett etter kommunevalget i 1987, utført av MMI. Der ble det stilt spørsmål som tok sikte på å teste kjennskapen til kommunevalgordningen. Det var formulert fire påstander som respondenten skulle si om han/hun var stort sett enig eller uenig i:[22]

1. Dersom det bare er noen få velgere som retter på stemmeseddelen, er det den rekkefølgen partiet har gitt kandidatene, som bestemmer hvem som blir valgt.

Slik er det ikke i Norge, som tidligere påpekt er én eneste velger som retter nok til å sette partiets rangering til side. Riktig svar blir dermed ”stort sett uenig”.

1. Kandidater som ikke ønsker å bli valgt inn i kommunestyret, kan sikre seg mot dette ved å be om en plass langt nede på valglista.

Ved kommunevalg spiller plass høyt oppe eller langt nede på lista liten rolle, det som teller er hvorvidt en kandidat er forhåndskumulert eller ikke, og om partiet har forhåndskumulert flere eller færre enn antall mandater lista erobrer. Utsagnet vil være riktig i situasjoner der det er forhåndskumulert flere enn antall mandater som skal fordeles. Da vil de ukumulerte, som står etter de forhåndskumulerte på lista, normalt være sikret mot valg. Men som en generell påstand er den ikke korrekt. Om dette kan atskillige kjendiser bære vitnemål, som etter å ha stått nederst på valglista har våknet opp dagen etter et valg med en høyst overraskende plass i kommunestyret.

1. Et parti kan sette opp en valgliste slik at velgerne ikke har noen innflytelse over hvilke kandidater som kommer med i kommunestyret.

Dersom et parti har forhåndskumulert akkurat like mange kandidater som det oppnår mandater ved valget, har disse normalt vært sikret valg og velgernes rettinger har vært uten betydning for personutvelgingen. Korrekt svar blir ut fra dette ”stort sett enig”. En slik situasjon er riktignok ikke så vanlig. Som eksempel inntraff det ved valget i 1995 i 11 prosent av tilfellene der en liste oppnådde mandat, at antall forhåndskumulerte svarte til mandattallet. Når dette skjer, er det heller ikke nødvendigvis noe som er tilsiktet av partiet. Dersom en hadde ventet seg et annet valgresultat, vil sammenfallet være en tilfeldighet, og ikke ledd i en bevisst strategi. Det er derfor usikkert i hvilken grad dette er et opplegg som brukes bevisst av noe partilag for å sikre full kontroll over personutvelgingen. Men så lenge det som hevdes i påstanden er at en slik kumuleringsstrategi er mulig, kan det hevdes at full innsikt i valgordningen må innebære å vite at den er riktig. Dette kan imidlertid diskuteres, slik at denne påstanden nok er mindre egnet enn de andre som en test av kunnskaper om valgordningen. Som tabell 2 viser er det også her andelen som svarer at de er i tvil er størst.

1. Kandidater som er ført opp to ganger av partiet, er sikre på å bli valgt.

Her er riktig svar udiskutabelt ”stort sett uenig”. Påstanden har ikke generell gyldighet, den er bare riktig i de tilfellene der antall forhåndskumulerte er mindre enn eller likt antall mandater partiet oppnår. Er det flere forhånds-kumulerte kandidater enn partiet oppnår mandater, kan selvsagt ingen være sikret å bli valgt.

Hva vet så velgerne om hvordan den norske kommunevalgordningen fungerer? Ifølge intervjumaterialet fra 1987 ikke så veldig mye. Tabell 2 viser et ganske påfallende mønster. Uten unntak er det riktige svaralternativet det som færrest velger. Andelen riktige svar ligger dermed under det vi skulle fått om respondentene hadde valgt tilfeldig mellom de tre alternativene, for eksempel ved å trekke lodd (33 prosent for hvert). Vi har med andre ord ikke bare med manglende kjennskap å gjøre, men med klare vrangforestillinger.

For eksempel er det bare 9 prosent som er klar over at velgernes rettinger er utslagsgivende uansett hvor få det er som har rettet. Hele 53 prosent tror at partiets rangering avgjør når få retter.

De tre øvrige påstandene dreier seg om kjennskap til at utvelgingen skjer ut fra listestemmer, og betydningen av forholdet mellom antall forhåndskumulerte og mandattallet lista oppnår. Dette er innsikt som er viktig for å kunne rette på en effektiv måte, det vil si konsentrere seg om kandidater der rettingen kan påvirke valgutfallet. Hvis en bare er opptatt av hvem som blir faste representanter, er det egentlig bortkastet å rette for kandidater som enten er sikret valg, eller som umulig kan bli valgt. Andel riktige svar for disse påstandene varierer mellom 22 og 28 prosent, andel direkte gale mellom 33 og 41.

Teller en opp antall riktige svar for hver respondent, viser det seg at bare 0,2 prosent har fullt hus, mens 4 prosent har tre av fire svar riktig. Hele 41 prosent har null riktige svar. Igjen er resultatet langt "svakere" enn det vi ville fått om respondentene hadde svart helt tilfeldig, for eksempel ved å trekke lodd mellom de tre svarene for samtlige spørsmål. Dette ville gitt andeler på henholdsvis 1,2 prosent for fire og 10 for tre riktige, og bare 20 prosent for 0 riktige (figur 1).[23] Andelen riktige svar øker ikke uventet med høyere utdanning, kommunal erfaring og høy retteaktivitet. Men selv ikke de mest involverte gruppene skårer særlig høyt (Hellevik 1991).

(Illustrasjon mangler)

Konklusjonen blir at bare de færreste har full innsikt i kommunevalgordningen. En kan hevde at dette gir ordningen et elitistisk preg, det er bare et lite mindretall som har kunnskapsmessige forutsetninger for fullt ut å utnytte de mulighetene for påvirkning av kandidatutvelgingen som tillegges velgerne.

[21] Det blir litt mindre sikkert at en forhåndskumulert kandidat vil få flere listestemmer enn en som ikke er forhåndskumulert under den nye valgordningen, siden ”stemmeforspranget” for de forhånds-kumulerte reduseres fra 33 til 25 prosent (se ovenfor side 19-20). Denne endringen, som bidrar til å gjøre utfallet av personutvelgingen noe mer usikkert, kan vanskelig sies å bidra til å gjøre ordningen enklere å forstå.[]

22 Spørsmål: "Det hersker ulike meninger om betydningen av velgernes retting på stemmeseddelen. Jeg skal lese opp noen påstander. Vil du for hver påstand si om du er stort sett enig, i tvil eller stort sett uenig i det som hevdes?" Formuleringen ble valgt for å unngå å gi inntrykk av at dette var en kunnskapstest med riktig og galt svar. En slik situasjon kunne lett oppleves som ubehagelig av respondenter som var usikre på hva de skulle svare.[]

23 Med ”tilfeldig fordeling” menes altså den fordelingen vi får når vi regner de tre svarmulighetene som like sannsynlige (hver av dem har en sannsynlighet på 0,33), slik at sannsynligheten for et riktig svar blir 0,33 og for et galt svar 0,67. For eksempel vil det å bare svare feil en gang, det vil si få tre av fire svar riktig, som kan skje på fire ulike måter, ha en sannsynlighet lik 0,67*0,33*0,33*0,33 + 0,33*0,67*0,33*0,33 + 0,33*0,33*0,67*0,33 + 0,33*0,33*0,33*0,67 = 0,096, det vil si 10 prosent.