9.5 Kvantumsforskjeller, fartøykvote og gruppekvote
. Kvantumsforskjeller, fartøykvote og gruppekvote. Kvantumsforskjeller, fartøykvote og gruppekvoteNoen eksempler vil vise hvilke forskjeller som gjelder: Et fartøy i størrelsesorden 9-10 meter ville under en fartøykvoteordning for 1990 fått 15 tonn rund fisk (Fiskeridepartementets forskrift av 30 november 1990 § 4). Innenfor gruppekvoten var fartøyet berettiget til å fiske 3,5 tonn torsk rund vekt (§ 8). De tilsvarende tall for 1991 er hhv. 15 og 11 tonn og for 1992 hhv. 15,3 og 8 tonn. Mengden fisk varierer også etter størrelse. Det skal saklige grunner til for å skille mellom fisker x og fisker y utelukkende ut fra forestillinger om driftsmiddelets lengde. Det er uten videre klart at det er mer gunstig å få rett til fartøykvote enn deltakelse gjennom tilgang på gruppekvote sett i forhold til oppfisket mengde. Fordelen med fartøykvote består i at fisker som deltar i førstnevnte fiske har rettskrav på å ta den mengde torsk som kvoten åpner for. Det vil si at en kan ta fisken når det passer med driftsopplegget. Gruppekvote gir derimot ingen garantert mengde fisk. De angitte tonn er kun en maksimalgrense og ikke noen garantert fangst. For gruppekvotefiskere er det derfor nødvendig å starte straks fisket åpner fordi en ellers vil kunne risikere at fisket blir stoppet før en selv har startet. Også av denne grunn gir fartøykvote vesentlig bedre uttelling enn gruppekvote. Det er uten videre klart at fiskere som kun får delta på gruppekvote er diskriminert sett i forhold til fartøykvotefiskere.
9.5.1 Lengdeforskjeller
Utgangspunktet er at fartøy over og under 9 meter lengste lengde (l.l) tidvis har vært nektet fartøykvote. Er det saklig grunnlag for å forfordele fartøy over 9 meter sett i forhold til mindre fartøy? Som nevnt var det ikke saklighet dersom det overhodet ikke kan gis noen grunn for forskjellsbehandlingen eller der det er gjort forskjell som fortoner seg som direkte forkastelig.
Første spørsmål blir da om det kan gis grunner for de etablerte forskjeller mellom fartøy over og under 9 m. l.l.? Ved Foredraget til Statsråd av 8 desember 1989 er det lagt til grunn at de fartøy skal prioriteres som er ”mest avhengig av torskefiske” (s. 2). Det er ikke uten videre innlysende at fartøy som måler under 9 m. l.l. ikke i et eneste tilfelle skal tilhøre gruppen av fartøy som kan sies å være mest avhengig av torskefiske. Denne erkjennelse ledet da også til at en i 1989-resolusjonen ga fartøykvoter til alle fartøystørrelser, det vil si fartøy helt ned til 0,0 meter (se resolusjonen § 1c). I 1991 er det imidlertid slutt. Hva er det som gjør at en f.o.m. 1991 har kommet til at kun fartøy over 9 m. l.l. skal ha adgang til fartøykvote? Finnes det saklige grunner til å ville nedprioritere de minste fartøy?
Sett i historisk perspektiv kan en ikke utpeke noen korrelasjon mellom avhengighet av å kunne drive torskefiske og fartøystørrelse. De ytterste fiskevær - de ut mot storhavet - var avhengige av småfartøy fordi fartøyene måtte dras på land etter hvert sjøvær. Selv etter at havneutbygging kom igang ble det ofte likevel ikke satset på større båter som følge av kort gangavstand til feltet. Det er således ikke noen korrelasjon mellom størrelsen på fartøyet og ”meravhengighet av torskefiske”. Dette er det trolig alminnelig enighet om.
Som et argument for ekskludering av fartøy under 9 meter fra fartøykvoteordningen kan trolig anføres at det var behov for at de minste fartøy ble kuttet ut av fartøykvoteordningen på grunn av det merarbeid kvotetildeligen ga forvaltningen. Jeg presiserer at slik argumentasjon ikke finnes i Foredrag til Statsråd av 16 november 1990, men forutser at dette nok vil bli hevdet, hvis ordningen skal forsvares. Dette var fiskeridirektørens posisjon på Reguleringsrådets møte ultimo november 2001. [272]
Forvaltningens ønske om effektivitet må være et saklig hensyn å ta. Spørsmålet er imidlertid om effektivitetsmålsettingen kan fremmes på den måte som her er gjort. Selv hensynet til effektivitet kan ikke fremmes på en slik måte at det oppstår forskjeller som fortoner seg som direkte forkastelig. I så fall er det snakk om usaklig diskriminering, det vil si. et vedtak i strid med det ulovfestede prinsipp om myndighetsmisbruk.
Ved vurderingen er forskjellen i tillatt fangstmengde av betydning. Det er grunnlag for kritikk dersom gruppekvoten for de minste fartøy settes så lavt at det blir relativt sett klart mindre fisk for disse fartøy enn for dem som overstiger 9 meter og som fisker på fartøykvote. Det vil si en forskjell som ikke kan tilskrives forskjeller i fartøystørrelse eller i bemanning. Det er kun i denne situasjon at usaklig diskriminering vil kunne være aktuell problemstilling.
Som nevnt fikk en 9,1 meters båt i 1990 15 tonn rund fisk (Fiskeridepartementets forskrift av 30 november 1990 § 4). mens et fartøy (på 8,9 fot) innenfor gruppekvoten var berettiget til å fiske 3,5 tonn torsk rund vekt (§ 8). De tilsvarende tall er for 1991 hhv. 15 og 11 tonn og for 1992 hhv. 15,3 og 8 tonn. Det vil si at fartøykvoten gjennomsnittlig ligger dobbelt så høyt som gruppekvote-fartøyene.
Til sammenlikning kan nevnes at kvoteforskjellen mellom 8,9 meter og 9,1 meter når begge kategorier fartøy deltok innenfor fartøykvoteordningen i 1989, opprinnelig slik reglene ble formulert i kgl. res. av 8 desember 1989, var på 1 - ett - tonn fordi fartøy i 8 meters størrelse var berettiget til 6 tonn mens 9 meters fartøy kunne ta 7 tonn. Disse anslag ble i løpet av året oppjustert slik (jf. seneste forskriftsendring av 30 november 1990, § 4) at 8 meters fartøy kunne fiske 10 tonn mens 9 meters fartøy kunne ta 15 tonn.
Når en i tillegg vet at fartøy som fisker på gruppekvote må ”kappfiske” (kvoten er kun et maksimumsanslag) mens fiskere med fartøykvote kan ta sin del av ressursen når det måtte passe, ser en at rett til deltakelse innenfor fartøykvoteordningen er av helt avgjørende betydning. I og med at det ikke kan påvises noen spesifikk grunn til at akkurat 9 meter er valgt som nedre grense – en kunne også valgt 8, 7 eller 6 meter – er det nærliggende å hevde at den tilfeldighet at fartøyet er over eller under 9 meter ikke er avgjørende for størrelsen av fastsatt kvote og rettskravet til den mengde fiske som kvoten avgir.
Hvorvidt den løsning Fiskeridepartementet har valgt i dette tilfelle skal kunne karakteriseres som forkastelig, er derimot tvilsomt. Riktignok er det slik at grensen er satt mer eller mindre tilfeldig. Men hensynet til forvaltningen var – slik departementet vurderte det – åpenbart best ivaretatt gjennom å ha en grense for hvilke saker som fordret individuell behandling og individuelle kvoter. Ved at en satte grensen til 9 meter fikk en redusert mengde individuelle saker mer enn om en ”landet på” en lavere meterstørrelse. Dette er imidlertid kun tilsynelatende korrekt, fordi det enkelte fartøys kvote selvsagt ikke må fastlegges ved enkeltvedtak, men kan fastsettes direkte i forskriftene.
Regelen hindrer heller ikke at det før vedtakelsen eventuelt fantes ulovfestede regler som gav tillatelse til overføring, med den virkning at eier får overført torskekvoten til erstatningsfartøyet. I så tilfelle er det avgjørende om det i 1990 var rett til utskifting av fartøy med overføring av fartøykvote til erstatningsfartøyet. Jeg kommer tilbake til det.
Første spørsmål er om regelen om utskifting med rett til kvoteoverføring etter 1991-resolusjonen § 6 også gjelder for utskifting som skjedde i 1990? Spørsmålet her drøftes generelt uten hensyn til at ”Vito” var 20 cm for kort for å bli omfattet av fartøykvoteordningen (8.8 meter mot 9.0 meter i 1991). Vi står altså overfor spørsmålet om 1991-resolusjonens virkekrets i tid. Gjaldt denne for utskifting som skjedde i 1990?
Utgangspunktet er 1991-resolusjonens § 6 første ledd. Riktignok gjelder resolusjonen for det fisket som skal skje i 1991, men derved er det ikke sagt at ikke reglene i forskriften kan vektlegge situasjonsvilkår som skriver seg fra andre perioder. Dette er klart nok, jf. § 1 litra c) hvor det vektlegges om konsesjonæren har deltatt i fartøykvoteordningen for 1990. Det er ingen ting i veien for å vektlegge at fartøybytte har skjedd i 1990 ved vurderingen av om kvoterettigheter skal tildeles en fisker eller ei.
1991-resolusjonen trådte i kraft 16. november 1990, samme dag som den ble vedtatt. Det er således klart at ombytte av fartøy med rett til overføring av fartøykvote i henhold til § 6 første ledd kunne skjedd allerede fra denne dato. Med andre ord var en fartøyeier som 16. november 1990 skiftet ut båten sin med en ny som var 9.0 meter eller større, i henhold til § 5 berettiget til å overføre torskekvoten fra sitt gamle fartøy til det nye. Dette er klart nok. Men gjaldt overføringsretten også tidligere? M.a.o. dersom fartøyeier skiftet ut sin båt og fikk et erstatningsfartøy på minimum 9.0 meter f.eks. 17 september 1990, altså samme dag som fiskeren skiftet sitt fartøy, vil ikke også han ha et berettiget krav på overføring av fartøykvote?
Ved vurdering av om 16. november 1990 er skjæringspunkt for rett til overføring av fartøykvote fra et fartøy til et annet, må en ta utgangspunkt i at prinsippene for fisket i 1991 var drøftet på møtet i Reguleringsrådet den 20 september 1990 (kun tre dager etter salget av ”Tarsan”). Forslaget om at fiskere som skiftet ut fartøy skulle beholde kvoterettighetene var her drøftet og gitt tilslutning. I begynnelsen av oktober ble Fiskeridirektoratets notat med forskrifter sendt til høring, Her het det bl.a. at fiskeriforvaltningen har sett
det som viktig å få avklart prinsippene for torskereguleringene i 1991 så tidlig som mulig. Dette ... av hensyn til det behov fiskerne har for å kunne planlegge sin drift og den administrative tilrettelegging av fiskerireguleringene .[273]
M.a.o. en forutsetter at fiskerne "så tidlig som mulig" skal kunne områ seg, det vil si at fiskerne skal kunne disponere i henhold til forskriften også før årsskiftet 1990/91. Fiskere som i henhold til høringsnotatets forskriftsforslag skifter fartøy må bli hørt med at utskiftingen gir rett til overføring av kvoterettighet i og med at forskriften ble identisk med regelutkastet. Man kan ikke på den ene side hevde at en ønsker å gi fiskerne muligheter for å planlegge sitt fiske så tidlig som mulig, for deretter å ramme dem som tar fiskeriforvaltningen på alvor ved å nekte kvoterettigheter for 1991.
Som følge av forarbeidene og at § 6 i 1991-resolusjonen ikke selv fastsetter 1. januar 1991 som skjæringsdato for fartøybytte, er det klart at regelverket ikke forbyr å vektlegge utskifting forut for reglenes ikrafttreden som grunnlag for fartøykvote på erstatningsfartøy. Det er således ikke dekning for Fiskeridepartementets uttalelse om at
det ble besluttet at det i 1990 ikke skulle gis anledning til å skifte/bytte ut fartøy i fartøykvoteordningen.[274]
I henhold til forskriftenes bakgrunn og forhistorie virker det stridt dersom fiskeriforvaltningen nektet overføring av konsesjon til erstatningsfartøy som skjedde på dagen for forskriftens vedtakelse, det vil si 16. november 1990. Etter at forslaget hadde fått oppslutning i Reguleringsrådet[275] det vil si i den periode da eieren selv skiftet ut sitt fartøy, var det klart at det kun var et tidsspørsmål før Fiskeridepartementet ville legge om sin praksis. Som følge av det uttrykte ønske om at fiskerne tidligst mulig før neste sesong skulle kunne områ seg, fremtrer nekting av overføring også tidligere som unødig, uheldig og svært formalistisk.
Selv om Fiskeridepartementet ikke ønsker å tilpasse seg det nye regelverk før 1. januar 1991 kan en ikke derved slutte at utskifting med overføring av konsesjon til erstatningsfartøyet skulle være forbudt før denne dato. Det ville jo i så fall bety at det ikke fantes noen regler om utskifting før dette tidspunkt. Hvilken regel gjaldt ved utskifting av fartøy under 9.0 meter i 1990? Eierens salg i september 1990 må selvsagt vurderes ut fra de regler som gjaldt på salgstidspunktet. Var han eller burde han vært klart over at salg av fartøy i 1990 ubetinget og alltid medførte at han også ”solgte seg ut av fiske”? Jeg minner om at en i 1989-resolusjonen ikke hadde regler om dette.
Som vist i sitatet straks ovenfor bekrefter Fiskeridepartementet at det var regler om forbud mot fartøybytte, men hvor befant disse regler seg? I saksbehandlernes hoder? Det finnes ikke spor av regelen i fiskeriforvaltningens praksis. Den alminnelige ordning slik den tradisjonelt har vært fulgt i fiske, går entydig i retning av at selger avgjør suverent om han skal fortsette fiske med ny båt.[276] Denne praksis har solid støtte i Stortinget jf. forarbeidene til eiendomsloven av 1950 (forløperen til den nåværende deltakslov):
de som gjennom gode og dårlige tider har vært knyttet til fiske og eid farkoster, må få anledning til å fornye sin flåte og fortsatt anledning til å delta.[277]
Standpunktet er opprettholdt i nåværende lov om regulering av deltagelsen i fisket av 16 juni 1972 nr. 57 §§ 6 og 8:
Komiteen er klar over at det ofte må foretas vanskelige valg mellom forskjellige virkemidler i den hensikt å oppnå en rimelig balanse mellom fangstkapasitet og fiskebestand og er enig i at det kan være nødvendig å gripe inn i utbyggingen av fangstkapasiteten, men ser det slik at en regulering gjennom en konsesjonsordning ikke må virke stagnerende på den tekniske utvikling av flåten.[278]
Som en vil se skal fornying kunne skje. Stortinget går til og med så langt at en insisterer på at konsesjonsordninger må tillempes slik at den ikke stagnerer teknisk innovasjon. En slik hjemmel kan ikke gjøres gjeldende mot denne fisker som har drevet torskefiske siden 1954. For dem som er inne i fisket skal en ikke regulere på en slik måte at en stagnerer den tekniske utvikling av flåten. Det er i strid med dette når departementet har etablert en praksis som er ensbetydende med at denne fisker ikke får rett til å utskifte et 36 års gammelt fartøy.
Den ”entydige praksis” om at salg av kvotefartøy medførte at eieren ”solgte seg ut” av fartøyordningen kan ikke være en riktig subsumsjon i denne fiskers tilfelle. Han har solgt ”Tarsan”, men ikke til videre yrkesaktiv utøvelse på annen fiskers hånd. Fiskeridepartementets påberopte regel som åpenbart har til formål å forhindre at fangstkapasiteten øker, løser derfor ikke spørsmålet om denne fisker var berettiget til kvote.
Fiskeridepartementets behandlingsmåte er verken i tråd med lovens intensjoner eller vanlig praksis ved utskifting av fartøy. Jeg kan derfor ikke se det annerledes enn at denne fisker – da han i september 1990 skiftet ut ”Tarsan” med ”Vito” – falt inn under den alminnelige regel om utskifting med rett til overføring av fartøykvoter til erstatningsfartøyet. Det vil si at han i 1990 om han ikke hadde fisket sin kvote med ”Tarsan”, kunne ha tatt den med ”Vito”.
For denne fisker betyr Fiskeridepartementets ikke-nedtegnede regel at han etter et helt liv som yrkesaktiv torskefisker er satt utenfor fortsatt fullverdig deltakelse. Det står videre fast at grunnen til dette er at han - i tiltro til at de alminnelige regler om utskifting kom til anvendelse – skiftet ut sin gamle båt. Denne fiskers eneste ”brøde” var at ”Vito” var 20 cm. for kort og/eller at han skiftet ut sitt fartøy høsten 1990 og ikke tre måneder senere, noe Fiskeridepartementet erkjenner.[279]
Spørsmålet blir så om Fiskeridepartementets ”regel” (”solgte seg ut av fartøykvoteordningen”) er rettsriktig vedtatt og kunngjort og således bindende for denne fisker, det vil si om de grunnleggende forutberegnelighets- og saklighetskrav er tilfredsstilt. Regler om bortfall av kvoterettigheter som følge av salg av fartøy er inngrep som fordrer forskrift og ikke kun individuell veiledning. En plikter å kunngjøre regler slik at private har muligheter for å forutberegne sin rettstilstand. Dersom eieren hadde visst at han – uten at det er gitt det minste signal om det i 1989-resolusjonen og stikk i strid med langvarig praksis – ikke kunne selge ”Tarsan” i 1990, ville han selvsagt ventet med salget til 1991. Dersom han hadde visst om at han kunne kjøpt et 20 cm. større fartøy enn ”Vito” allerede høsten 1990 og derigjennom beholdt fartøykvoten ville han selvsagt ikke kjøpt ”Vito” men isteden et eller annet 9.0 meters fartøy.
Eieren har ved salget av ”Tarsan” ikke avsluttet torskefisket. Anskaffelsen av ”Vito” viser det. ”Tarsan” ble nettopp solgt og erstattet ved ”Vito” fordi eieren fortsatt skulle drive aktivt fiske, som ikke lenger var mulig grunnet førstnevnte fartøys alder. Båten ble solgt ut av yrkesaktivt fiske, til en pensjonist i Lofoten, som kun skulle benytte den som lystbåt. ”Tarsan” ble utmeldt av merkeregisteret (lov av 5 desember 1917 nr. 1) og innmeldt i politiets småbåtregister (se da gjeldende lov av 3 desember 1948 nr. 3). Han har ikke solgt fartøyet med konsesjon eller på annen måte erklært at han ikke lenger ønsker å beholde retten til yrkesaktiv deltakelse i torskefisket.
Kgl.res. av 8 desember 1989 har ikke regler om utskifting av fartøy og hvem som har rett til fartøykvoten. Her står ingen ting om det. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes regler om hvordan en skal vurdere salg av fartøy sett i forhold til videre engasjement i fiske innenfor fartøykvoteordningen. En eller annen regel må finnes, spørsmålet er bare hvilken.
Det er følgelig klart at Fiskeridepartementets ”skrivebordsregel” ikke er vedtatt rettsregel. Såvel høring som kunngjøring er unnlatt, noe som strider mot grunnleggende forvaltningsrettslige forutberegnelighets- og saklighetskrav, jf. kunngjøringsplikten i forvaltningsloven § 38 første ledd litra c). Departementets ”regel” om ”salg ut av kvoteordningen” kan ikke påberopes overfor denne eier som følge av forsømt kunngjøring, jf. forvaltningslovens § 39.
I vurderingen av hva som gjelder må vi falle tilbake på den alminnelige regel om utskifting av fartøy med rett til overføring av kvote til erstatningsfartøy, som ellers gjelder i fiskeriretten.[280] I henhold til denne må eieren være berettiget til fartøykvote for ”Vito”.
Avgjørende for meg er at Fiskeridepartementet – dersom en todeling av fartøymassen var begrunnet i effektiv saksbehandling - måtte i det minste sørge for at estimeringen av fangstmengder innenfor de enkelte fartøystørrelser var tilnærmet lik over ”hele fjøla”. Dette blir særlig iøynefallende når en ser grunnen til at mindre fartøy ble tatt ut av fartøykvoteordningen: Som høringsuttalelsen fra Sametinget og Landsdelsutvalget for Nord-Norge viser,[281] var den almene oppfatning at en maksimalkvoteordning ville gi den ”positive diskriminering” av samiske interesser som Carsten Smith foreslo.[282] Altså at en ved å ta småfartøyer ut av fartøykvoteordningen vil oppnå at disse blir mer frittstilt og derved bedre tilgodesett enn fartøy over 9 m l.l. Fiskeriforvaltningen viste ingen vilje til å oppklare denne misforståelse. Dette var viktigste grunn til at ordningen ble akseptert i disse kretser.
Det gikk ikke som Sametinget og Landsdelsutvalget for Nord-Norge trodde. Gruppekvoten ligger i gjennomsnitt 50% lavere pr. fartøy sett i forhold til sammenliknbare fartøy innen fartøykvoten. Forskjellene viser en nedprioritering av den minste gruppen. Effektiviseringseffekten er ikke avhengig av at Gruppefartøyene blir avspist med torskemengder vesentlig lavere enn for båter med fartøykvote. Forskjellsbehandlingen har fortsatt like til i dag. For 2002 er gruppekvoten satt til 13 746 tonn, mens båter med fartøykvoter fikk 104.103 tonn. For ”forskningsfangst” – som er en skjult ekstratildeling av kvote til store og dyre kystfartøy – ble det satt av 57 000 tonn torsk, noe som avstedkom skarp protest fra Kystlaget.[283] Etter mitt skjønn er opplegget her usaklig diskriminerende.
9.5.2 Saklighet i valg av meriterende tidspunkt for fiske?
Forskriftene legger avgjørende vekt på at fisker – på tross av kunnskapen om den svekkede torskebestand – likevel fortsatte sin direkte fangst etter torsk. De som på tross av bestandsproblemene fortsatte et intensivt fiske etter torsk, blir belønnet for det gjennom fartøykvote på torsk. Personer som, når torskebestanden er i bunn, legger om sitt fiske og slik bidrar til en raskere vekst i bestanden, faller utenfor som følge av manglende landing av torsk, og som følge av det, i neste omgang blir nektet fartøykvote. Er det saklige grunner for å belønne dem som på tross av bestandsproblemene fortsatte sitt intensive fiske etter torsk med fartøykvote og motsatt straffe dem som i henhold til ”god fiskeriskikk” la om driften til direkte fiske etter lange, hyse, uer, brosme, steinbit, reker osv. med kvoteavslag?
Det er saklig grunn til å vektlegge et visst kvantum torsk som grunnlag for deltakelse. Dette fordi gode grunner tilsier at fisker som på tross av god bestandstilgjengelighet ikke har vist vilje eller behov for deltakelse i torskefisket nok kan klare seg uten også i årene videre. Dette mål får en imidlertid ikke prøvet ved å undersøke oppfisket mengde torsk for årene 1987, 1988 eller 1989. Manglende deltakelse kan ikke avleses som manglende vilje eller behov. Manglende deltakelse er resultat av manglende evne som igjen er en følge av manglende tilgjengelighet. Torsken uteble fra banker, fjorder og sund. Det var selinvasjon, m.v. Tilgjengelig torsk var langt til havs og på de store dyp. Mange kystfiskere evnet ikke å ta fisken.
Skulle avgrensning etter oppfisket mengde torsk vært forsvarlig, måtte man valgt ut vanlige år med alminnelig tilgjengelighet. De fiskere som gjennom slapphet, manglende behov for denne ressurs eller andre grunner som gjelder vedkommende fiskers frie vilje ikke beskatter torsken, vil således måtte finne seg i å stille bak i køen blant berettigede torskefiskere. En slik utvelgelse kan imidlertid ikke skje med bakgrunn i fisket i de ekstraordinære årene 1987, 1988 og 1989. Slik det ble kan en si at de som tok ansvaret for bestandens oppbygging gjennom å avstå fra torskefiske i de kritiske år, straffes for det ved å utelukkes fra videre fullverdig deltakelse i fisket etter torsk. Fiskere som vel vitende om torskebestandens sammenbrudd likevel fortsatte fiske etter torsk, belønnes for sin uansvarlighet med varige særlige rettigheter til fiske etter torsk. Dette er norsk byråkratisk fiskeripolitikk anno 1990-2001.
Det er lite rimelighet i dette. Et regelverk som legger opp til at ressursansvarlige fiskere ekskluderes, mens fiskere som ufortrødent fisker torsk som om sammenbruddet ikke er skjedd, skal tildeles torskekvote, må være ”så urimelig og så stridende mot den alminnelige samfunnsoppfatning” (Rt. 1951 s. 19) at det ikke er saklig. Jeg viser her til at deltagsloven av 16 juni 1972 nr. 57 § 4 bygget på en fiskeriaktivitet i tre av de siste ti år som vilkår for retten til å eie fiskefartøy. Det kunne også torskeresolusjonen gjort.
Fiskeridepartementet har følgelig et valg. De kan etablere og praktisere andre ordninger enn den skisserte. Ja, det er spørsmål om de ikke faktisk har en rettsplikt til å følge lovens kvalifikasjonskrav.
[272] Intervju med Peter Gullestad etter avslutningen av Reguleringsrådets møte Fiskaren 23 november 2001 s. 3.[]
273 Foredrag til Statsråd (kgl. res. nr. 15) for 16. november 1990 s. 1-2.[]
274 Fiskeridepartementet brev av 27 april 1993 s. 1 nederst.[]
275 Protokoll for Reguleringsrådets møte 20. september 1990.[]
276 Se Ørebech (1982) s. 87, 163, 182, 198, 206-207 m.v.[]
277 Innst.O nr. 85 for 1950 s. 5 sp. 1.[]
278 Innst. O nr. 54 (1971-72) s. 90 sp. 2. []
279 Brev av 27. april 1993 s. 2 siste avsnitt.[]
280 Jf. Innst. O nr. 54 (1971-72) s. 90 sp. 2 - sitert straks ovenfor i teksten.[]
281 Foredrag til Statsråd 1989 s. 4.[]
282 Carsten Smith: ”Rettslige forpliktelser myndighetene er bundet av overfor den samiske befolkningen ved regulering av fiske.” Rapport til Fiskeridepartementet , 1990. Også trykket i Lov og Rett 1990 s. 507 og i Carsten Smith. Rettstenkning i samtiden (Oslo 1992) s. 188 flg.[]
283 Fiskaren 23 november 2001 s. 3.