4. ENEVELDET OG DEN NYE ELITENS VOKSENDE TYNGDE


Danske historikere har vært opptatt av hvem det var blant borgerlige og geistlige ledere som stod bak kravet om arvekongedømmet på et dansk stendermøte høsten 1660 – og dermed banet veien for eneveldet. Norske historikere har for det meste oppfattet regimeskiftet som resultat av at det i lengre tid var blitt bygd opp et moderne statsapparat.[89]

Vi har her skildret framveksten av en langt mer suveren kongemakt, respektinngytende som den gudeinnsatte og refsende kongen, betryggende som den gudfryktige og rettferdige kongen. Kongen kunne ideologisk trekke fordel av folkets behov for at han skulle være rettferdig, både han og folket hevdet at han var det, kongen trodde at han var det, og folket må også langt på vei ha trodd det. Det hadde behov for å tro det, fordi det var til kongen det måtte appellere hvis det ikke nådde fram med sin sak på annet hold. Kongen hadde behov for at folket skulle tro at han var rettferdig, det gjorde det lettere for ham å styre – da nøt han godt av en legitimitet som gjorde all motstand mot øvrigheten mindre farlig; motstanden hadde aldri brodd mot ham selv, men mot menn lenger nede i systemet.

Det var dessuten grunnleggende viktig at oldenborgerkongen kunne trekke fordel av at han i den allmenne bevissthet framstod som den som hadde rett til å være konge i Danmark og Norge i noe som langt på vei fortonte seg som en arverett, selv om Danmark med Norge som lydrike formelt var et valgrike. I dansk konstitusjonell sedvane valgte man kongens eldste sønn – det var vanlig at det danske riksrådet gikk med på å foreta dette valget og la stendene medvirke til hylling av kongesønnen allerede mens faren var i livet. I økende grad trakk kongehuset fram Norges gamle status som arverike, og det har trolig gjort inntrykk på dem som fulgte med i slikt; det bidrog til Fredrik 3.s ideologiske stålsetting, samtidig som det myket opp den danske opinionen.[90]

Adelen i Danmark var i hovedsak motstander av arv helt til den ble tvunget til å gå med på den, men selv innen den danske adelen oppstod det sprekker i fronten. Hannibal Sehested arbeidet som stattholder for å fremme bevisstheten om Norge som arverike, og i Bjelke-slekten, som var den sterkeste adelsslekten i Norge, dannet Norges gamle arverikestatus plattform for karrierer som spesielt kongetro. Fredrik 3. satte Henrik og Jørgen Bjelke inn i høye stillinger i 1650-åra, og det kulminerte med at kongen våren 1660 utnevnte Henrik Bjelke til riksråd, som den første norskfødte i det danske riksrådet i perioden 1536-1660. Selv blant unge danske adelsmenn var det nå enkelte som markerte seg som tilhengere av arvekongedømmet – det tjente den enkeltes egennytte ettersom det for unge adelsmenn var viktig å behage kongen for å gjøre karriere. Danske geistlige og borgere mislikte adelens særstilling, det kom i denne forbindelse til uttrykk ved at de i hyllingen av Fredrik 3. i 1648 og av kronprins Kristian (5.) i 1650 formulerte seg slik at de støttet kongens arvepretensjon når det gjaldt Norge. Aller viktigst var det at borgerskapet i København utnyttet sin særstilling under krigen i 1658 til å sikre seg et privilegiebrev fra kongen som sidestilte det med adelen.[91]


[89] Jespersen, Knud J. V. 1983, Statsomvæltningen 1660. Forløb, forudsætninger, fortolkning. København.[]

90 Kongsrud, Helge 1984, Den kongelige arveretten til Norge 1536-1661. Idé og politisk instrument. Oslo.[]

91 Fridericia, Julius Albert 1894/1975, Adelsvældens sidste dage. Danmarks historie fra Christian IVs død til enevældens indførelse (1648-1660). København.


Publisert 25. nov. 2010 13:52