Kongen gjorde seg eneveldig og tvang alle til å avstå sine rettigheter


Kongen gjorde seg eneveldig og tvang alle til å avstå sine rettigheter

I 1660 gjorde kongen seg eneveldig. Han kunne trekke fordel av å være den utøvende makten i den sterke staten og dermed ta innersvingen på det danske riksrådet, slik han hadde gjort med det norske riksrådet 124 år tidligere. Mange av hendelsene i 1660 dreide seg om danske forhold som vi ikke vil redegjøre for i detalj – detaljer kan også her lett skygge for det mest vesentlige: Krigene, oppbyggingen av et stort militærvesen og et statsfinansielt apparat var innbyrdes avhengige faktorer som bidrog mest til maktforskyvningen. Under Karl Gustav-krigene 1657-60 mistet det danske riksrådet helt kontrollen med hæren, slik at Fredrik 3. i 1660 kunne bruke dens tyske offiserskorps og de vervede troppene til å skremme adelen i Danmark fra å yte motstand mot innføringen av arvekongedømmet og opphevelsen av kongens håndfestning.[92] Dermed var kongen kommet i en posisjon der han selv kunne bestemme hvilket statssystem han ville ha, og han valgte eneveldet.

Dette skjedde under og like etter et dansk stendermøte, der menn i borger- og prestestanden, som stod kongen nær, provoserte fram en konfrontasjon med adelsstanden om arvekongedømmet.[93] Geistligheten hadde under ortodoksien i økende grad blitt knyttet til kongemakten, særlig biskopene som var håndplukket av kongen. De ledende i borgerstanden var københavnske embetskjøpmenn som hadde svingt seg opp til nøkkelposisjoner som fyrstelige klienter. De levde av en stat som krevde inn store skatter og som brukte embetskjøpmennene i København i finansadministrasjonen, som statsleverandører og som statskreditorer – deres kamp for en sterk kongemakt i 1660 var en kamp for egennytten og for Københavns supremati i den dansk norske-staten.

Innføringen av eneveldet ble i 1661 markert med at kongen påla alle dansker med posisjon i samfunnet å undertegne en erklæring om at de oppgav alle sine rettigheter til ham. Sommeren 1661 måtte representanter for de norske stendene gjøre det samme da de i Kristiania hyllet kongen som eneveldig monark. Og hvor eneveldig han var, ble ytterligere slått fast ved den strenge Kongeloven som Fredrik 3. undertegnet i 1665, verdens mest ytterliggående skriftlige enevoldskonstitusjon.[94] Dermed var både Danmark og Norge gjort like maktesløse under den suverene kongen – dette var en slags likestilling, og i mange sammenhenger under eneveldet ble det vanlig å omtale de to som tvillingriker, som brødre, søstre etc. Men grunnlaget for eneveldet ble sagt å være de danske stendenes frivillige maktoverdragelse i 1660, og kronen og staten ble fortsatt hyppig omtalt som dansk (alene). I realiteten var det lite som hadde forandret seg i Norges underordning under Danmark. Sakens kjerne var at København stadig mer ble den ene faste residensbyen for kongen og hans hus.

Dette var en utvikling som allerede hadde skutt fart under Kristian 4., men som nå ble intensivert: København ble en nordvesteuropeisk imperieby, der staten samlet mer myndighet og flere institusjoner enn det som var vanlig ellers i Europa.[95] For det første ble hoffet utvidet og gjort langt mer pompøst i en utvikling som kulminerte med byggingen av det gigantiske Kristiansborg slott under Kristian 6. (1730-46). For det andre ble det bygd opp et langt større styringsverk, med kollegiene som de mest permanente organene i sentraladministrasjonen. Kollegiene var også politiske organ som formulerte innstillinger overfor kongen. Han knyttet til seg rådgivere i en regjering, som ble kalt konseilet, men han stod helt fritt til å rådføre seg med hvem han ville eller ta avgjørelsene på egen hånd. Dels opprettet han midlertidige kommisjoner, dels rådførte han seg med enkelte hoffembetsmenn, dels knyttet han til seg nære medarbeidere i sitt eget kabinett (kongens personlige kontor); de kunne få meget stor innflytelse på avgjørelsene. Når en eller et par menn hadde en spesielt sterk stilling hos kongen, er det blitt kalt favorittstyre, og når denne favoritten satt i kabinettet, er det blitt kalt kabinettstyre. Alle disse regjerings- og administrasjonskontorene bestod altså dels av politiske ledere, dels av administrativt personale, og de politiske lederne hadde ofte også en posisjon ved hoffet.

Men hovedstaden hadde mer i sitt arsenal. København var en militær kommandosentral, der de største militære installasjonene var lokalisert med tusenvis av soldater og matroser i hærens og marinens garnisoner og baser. Københavns universitet monopoliserte til 1813 all universitetsutdanning. Sammen med Danske Kanselli, hoffet og geistligheten i hovedstaden utgjorde det et teologisk-ideologisk kraftsenter også for Norge: Det kontrollerte all teoretisk embetsmannsutdanning (lenge overveiende teologisk, fra 1736 også juridisk). Gjennom sensuren og egen forfattervirksomhet øvde professorene avgjørende innflytelse på det trykte ord i monarkiet, og København ble dominerende i utgivelsen av bøker, tidsskrift og aviser. De store oversjøiske handelskompaniene ble konsentrert i København, for handel på Kina og koloniene i India, Afrika og de vest-indiske øyer. Handelen med slaver fra Afrika, plantasjedrift med slaver i Vest-India og salg av sukker derfra i Nord-Europa veide tyngst i disse virksomhetene. Dessuten ble handelen med Island fra tidlig på 1600-tallet monopolisert av et københavnsk kompani, seinere kom handelen med Færøyene, Grønland og Finnmark også på københavnernes hender.

Flere i Københavns elite, hoffmenn, embetsmenn og kjøpmenn, hadde store eiendommer i Norge, særlig konsentrert om bergverk og sagbruk, som de hentet inntekter fra. Fra 1669 til 1788 hadde danske godseiere et beskyttet marked i det sønnafjelske Norge for alt det korn de kunne selge der (s. 105-7). En betydelig del av disse inntektene gikk til København, direkte til de godseiere som bodde der, indirekte ved at kornsalget til Norge gjorde det mulig for det danske landbruket å bære et større skattetrykk enn det ellers hadde kunnet klare. [96] Også ellers fløt det mange handelsinntekter fra Norge til København: kolonialprodukter fra handelskompaniene, varer fra københavnske tekstilmanufakturer og rustningsindustri, luksusvarer fra finere håndverk, bøker og aviser. Kongen bestemte hvem som skulle få drive bank, og på 1700-tallet var det København som fikk de første bankene. I dette finanssenteret svingte private bankierer seg opp, og norske kjøpmenn ble avhengige av dem i sine transaksjoner av betalinger og valutavekslinger. Når man på 1700-tallet opprettet kulturinstitusjoner, ble de også plassert i København: bibliotek, teater, kunstakademi. Her ble også monarkiets første store sykehus (Frederiks hospital) lokalisert, finansiert av de store overskuddene fra det norske postvesenet.[97]

Endelig innebar hovedstadstatus at mange mennesker bosatte seg i København, for å nyte fordel av infrastrukturen og mulighetene, det gjaldt folk på alle sosiale trinn, fra adelsmenn med deres paleer, via kjøpmenn og håndverkere på jakt etter kunder og helt ned til arbeidsfolk på jakt etter arbeid. Slik kom det folk fra hele det oldenborgske imperiet og fra det tyske riket, på slutten av 1600-tallet var 20 prosent av københavnerne tysktalende (godt over 10.000 mennesker), også nordmennene telte flere tusen. Byen mottok dessuten en strøm av gjester, de fleste var tvungne gjester: De mest tvungne var matrosene og soldatene, de norske alene utgjorde noen tusen. Det norske innslaget blant studentene var også merkbart. Så var det de mange som kom for kortere perioder, alle embetssøkere og supplikanter. Eneveldet innebar en omfattende sentralisering av alle slags beslutninger, slik at det var mange som følte behov for å dra til byen for å påvirke avgjørelsene. Særlig norske embetssøkere beklaget seg over hvor lenge mange av dem måtte være i hovedstaden på leting etter personer med innflytelse som kunne anbefale dem til stillinger – mange midler gikk med til oppholdsutgifter og til å smøre dem som kunne påvirke embetsutnevnelsene. Andre supplikanter måtte også stå på for å fremme sine søknader, med overtalelser og bestikkelser. Alle disse faktorene, i makt, penger og mennesker, innebar at København økte fra vel 10.000 innbyggere på begynnelsen av 1600-tallet til 30.000 i 1660-åra og 70.000 på begynnelsen av 1700-tallet, klart mer enn folketallet i alle Norges byer og tettsteder. I 1800 hadde København nådd 100.000 innbyggere, mer enn henholdsvis i alle Norges ca. 40 kjøpsteder, bergsteder og ladesteder og mer enn i alle Danmarks øvrige ca. 60 byer.

Etter dette er det ingen tvil om at Norges absolutte overklasse befant seg i København, her ble de største beslutningene truffet, hit kom de største inntektene, her utfoldet de rikeste livene seg – byen var blitt en magnet. Intet i dette maktpolitiske bildet var helt nytt: Kongens nærhet var fortsatt det aller viktigste. Men siden det nå var bygd opp en maktstat som krevde et permanent regjeringssete, førte det til mer sentralisering, og den ble forsterket ytterligere siden dette var et enevelde. Og da Danmark var blitt et så sårbart rike etter tapet av Skåne, Halland og Blekinge i 1660, satset myndighetene enda mer på å styrke hovedstaden. Endelig innebar den nasjonale forskjellen mellom dansker, nordmenn og tyskere også at regjeringen sentraliserte så mye til København, for å sikre seg full kontroll. Det var en påfallende forskjell mellom Københavns strategi overfor Norge og Stockholms strategi overfor Finland: Regjeringen i Stockholm var ikke redd for å lokalisere viktige institusjoner som universitet og høyeste domstol til Finland,[98] noe regjeringen i København rygget tilbake for når det gjaldt Norge. Forskjellen var at Finland aldri hadde vært noe eget rike, de sentrale deler av Finland tilhørte også de sentrale delene av det svenske riket. Dessuten var ikke kongemakten så suveren i Sverige, slik at stenderrepresentantene på riksdagen påvirket myndighetene til å desentralisere statsfunksjoner.

Sett fra Danmark var Norge fortsatt et fremmed land, som man hadde begrensede kunnskaper om, slik at danskene ofte faktisk forstørret forskjellene mellom det danske og norske. Det var noe nordmennene selv også var tilbøyelige til å gjøre – ja, de danskættede i den nye norske eliten følte seg påfallende raskt som nordmenn. Og både under Karl Gustav-krigene 1657-60 og i den første tiden etter at eneveldet ble etablert, markerte de seg overraskende sterkt som nordmenn med krav om likestilling med danskene, enda man kunne tenke seg at de kunne ha nådd lenger ved å hevde at de også var dansker.

Trolig var årsaken til den raske norvagiseringen av de danskfødte at patron-klient-båndene til den danske lensadelen ble svekket i og med at adelen flyttet tilbake til Danmark, mens klientene ble igjen i Norge og etablerte seg her som embetsmenn og kjøpmenn. De må ha ant at Norge i forhold til folketallet hadde ytt mer til staten enn Danmark hadde gjort i 1640-50-åra. Kongen selv må ganske enkelt ha visst at Norge i disse åra var mer verdifull for kongehuset enn Danmark. Frederik 3. markerte det ved å framheve Norges status som arverike, og ved å kjempe mer (og med hell) for å redde Trøndelag, Nordmøre og Romsdalen for monarkiet enn Skåne, Halland og Blekinge i fredsforhandlingene 1658-60.[99] Endelig ansatte kongen enkelte nordmenn i høye embeter i 1650-60-åra (Henrik og Jørgen Bjelke og Cort Adeler).

Men da krigene var over og da arvekongedømmet og eneveldet var sikret, hadde ikke kongen det samme behovet for å spille ut det norske kortet lenger. Tradisjon, miljø og geografi sørget for at regimets danske preg ble fornyet. Det ikke-danske innslaget som faktisk ble forsterket under eneveldet var det tyske, ved hoffet og i de øverste regjeringskretsene. Det hang sammen med at Fredrik 3. og hans etterfølgere Kristian 5, Fredrik 4. Kristian 6. og Fredrik 5. (1648-1766) nærte mistillit til den gamle danske adelen og trakk inn tyske kongetjenere som avanserte til de høyeste posisjoner. Den absolutte overklassen i det dansk-norske monarkiet mellom 1660 og slutten av 1700-tallet kan dermed sies å ha vært tysk-dansk.


[92] Lind 1994.[]

93 Jespersen 1983.[]

94 Fabricius, Knud 1920/1970, Kongeloven. Dens tilblivelse og plads i samtidens natur- og arveretlige udvikling. København.[]

95 Dyrvik, Ståle 1998, Truede tvillingriker 1648-1720 og Feldbæk, Ole 1998, Nærhed og adskillelse 1720-1814, bd. 3 og 4 av Danmark-Norge 1380-1814. Oslo.[]

96 Herstad, John 2000, I helstatens grep. Kornmonopolet 1735-88. Oslo.[]

97 Johannessen, Finn Erhard 1997, Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år, bd. 1. Oslo.[]

98 Fagerlund mfl. 1993.[]

99 Bjørgo, Narve, Øystein Rian og Alf Kaartvedt 1995, Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, bd. 1 av Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo:175-80.


Publisert 25. nov. 2010 13:52