2.6 Sosial kapital og institusjonell tillit

2.6 Sosial kapital og institusjonell tillit

Synkende valgdeltakelse og omfattende velgervandringer blir ofte i media fortolket i retning av at folks tillit til våre politiske institusjoner og politikerne og deres partier er meget lav – og har vært synkende over en årrekke. Dersom man ser på den empiri som foreligger om dette spørsmålet gir den imidlertid ikke noen helt klar støtte til en slik påstand. Dersom man tar utgangspunkt i de norske valgundersøkelsene – og tar et forbehold for visse forskjeller i spørsmålsformuleringene over tid – viser tallene at tilliten til partier og folkevalgte lå på et lavmål ved valget i 1973 (etter EF-avstemningen), men at den siden har krøpet oppover. Ved valget i 1997 lå den på et høyere nivå enn på slutten av 1960-tallet (Aardal 1999: 172). Dersom man derimot ser på utviklingen i befolkningens tillit til de politiske institusjoner – og særlig til Stortinget – viser Listhaug og Wiberg, ved bruk av data fra European Value Survey, at tilliten har sunket til dels dramatisk i Norge fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til 1990 (Listhaug og Wiberg 1994: 306-308). Tross denne fallende tendensen ligger imidlertid Norge meget høyt sammenlignet med andre europeiske land. Det er m.a.o. et noe blandet bilde som tegner seg når man skal vurdere utviklingen over tid når det gjelder tillit til politikere og til politiske institusjoner (jf. også Dalton 1999).

Det første spørsmålet vi vil belyse i dette avsnittet er i hvilken grad befolkningen har tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner ved inngangen til et nytt århundre. Her inkluderer vi også institusjoner som ikke primært er av politisk karakter. Tabell 2.5 viser andelen som oppgir en skåre på 6 eller høyere på en skala fra 0 til 10, hvor høy verdi indikerer høy tillit til den respektive institusjon, samt gjennomsnittsverdi, modus og median. Prosentandelen er rundet opp til nærmeste hele tall. Spørsmålsformuleringen lyder som følger:

Nedenfor ser du navnet på ulike institusjoner som politiet, regjeringen, den offentlige forvaltning etc. Hvor stor tillit har du til hver av disse institusjonene?

På grunn av forskjeller i spørsmålsformuleringene og i klassifiseringen av de svaralternativene respondentene kunne velge mellom, er det ikke mulig å trekke direkte sammenligninger mellom disse tallene og de som tidligere studier har presentert når det gjelder utviklingen av, og nivået på, befolkningens tillit til disse institusjonene. En studie det kan være nærliggende å sammenligne med er undersøkelsen om ”Brukere, betalere, borgere” som ble gjennomført under ledelse av L. Rose (Rose og Skare 1996) der spørsmålet om tillit til ulike samfunnsinstitusjoner er nokså analogt til det som ble stilt i Medborgerundersøkelsen – men hvor den skala som brukes for svaralternativene er ulik mellom de to undersøkelsene. Dersom vi tar forbehold for disse forskjellene, synes ikke de tall som presenteres i tabell 2.5 å indikere noen klar svikt i befolkningens tillit til disse institusjonene siden 1993. I 1993-undersøkelsen til L. Rose var det om lag 30 prosent av respondentene som svarte at de hadde ”stor” eller ”svært stor” tillit til Stortinget, mens vi ved vår definisjon av ”høy tillit” finner en prosentandel på 45. Det samme mønsteret finner vi igjen for de øvrige institusjonene, der våre prosentandeler med ”høy tillit” ligger høyere enn det Rose finner for ”stor” og ”svært stor” tillit. Også rangeringen av de ulike institusjoner med hensyn til tillit er lik i de to undersøkelsene. Alt i alt synes det derfor vanskelig å hevde at det i løpet av det siste tiåret har vært noen dramatisk reduksjon i befolkningens tillit til disse institusjonene. Det er vel snarere et inntrykk av stabilitet i disse oppfatningene som kommer til syne gjennom sammenligningen mellom disse to undersøkelsene.

Noen trekk ved disse tallene er det imidlertid grunn til å merke seg. Det fremkommer tydelig av denne tabellen at tilliten, spesielt til politikere og politiske partier synes å være lav. Det er bare 21 prosent av utvalget som oppgir å ha høy grad av tillit til politikere, mens tilsvarende andel som har høy tillit til de politiske partier ligger på 22 prosent. Både sentrale og lokale politiske organer kommer ut med en middels høy gjennomsnittsverdi på skåren for tillit. De institusjonene som nyter høyest tillit i befolkningen er domstolene og politiet; dette er også de delene av statsapparatet som påvirkes minst av politiske endringer. Det er også interessant å merke seg at byråkratiet – eller den offentlige forvaltning – har en rimelig høy gjennomsnittsskåre på vårt tillitsmål.

La oss nå gå et steg videre og se på hvilke faktorer som forklarer variasjonen i befolkningens tillit til disse institusjonene samt politikere. Tabell 2.6 viser en regresjon av tilliten til de forskjellige institusjonene samt en additiv indeks definert som summen av respondentenes skåre med hensyn til tilliten til hver av disse institusjonene. Som uavhengige variabler benytter vi de samme variablene som i tabell 2.4 samt våre fire mål på sosial kapital.

Her ser vi tydelig at i samtlige av modellene er det tilknytning til lokalsamfunn og sosial tillit som har den sterkeste forklaringskraften. Det er knapt overraskende at førstnevnte slår sterkt ut på tilliten til kommunestyret/bystyret. Det er imidlertid noe mer overraskende at denne har så sterk effekt i de øvrige modellene. Denne effekten er signifikant positiv og forholdsvis sterk i samtlige modeller. Effekten av sosial tillit er imidlertid sterkere enn tilknytning til lokalsamfunn i samtlige modeller. Dersom en betrakter de forkjellige modellene i tabell 2.6 er det også slående hvor likt mønsteret er i modellene. Uavhengig av hvilken del av det politisk-institusjonelle system man fokuserer på er det disse to variablene som slår sterkest ut. I tabellen er det oppgitt Beta verdier, som gjør det mulig å sammenligne effektene av de forskjellige variablene innenfor hver av modellene. Vi ser da at den relative forklaringskraften til de to variablene er tilnærmet lik i samtlige modeller. Like overraskende er det faktum at av de øvrige variablene ikke bidrar til å forklare noe av variasjonen i graden av institusjonell tillit. Newton med flere (Norris 1999) har forklart nettopp dette ut fra det strukturelle elementet i sosial kapital begrepet. I vårt materiale er det imidlertid entydig at disse variablene ikke oppnår støtte i konfrontasjonen med data. Variabelen medlemskap har en signifikant effekt på tilliten til kommunestyret og bystyret, men bidrar ikke noe til de øvrige modellenes forklaringskraft. Utdanning har en signifikant effekt på tilliten til Storting og regjering, men denne er også forholdsvis beskjeden. Dersom vi fokuserer på modellen hvor den additive indeksen er avhengig variabel, er det faktisk ene og alene indeksene for sosial tillit og tilknytning til lokalmiljøet som slår ut. Samtidig som det er en svak sammenheng mellom utdanning og indeksen for politisk tillit. Effekten av de øvrige variablene er tilnærmet 0. Nå er den samlede forklaringskraften til hver av modellene ikke spesielt høy, slik at man selvsagt må ta det forbehold at relevante variabler kan være utelatt fra modellene. Dette er imidlertid forhold man aldri kan gardere seg fullstendig mot, og modellspesifikasjonene her skiller seg ikke nevneverdig fra andre bidrag innenfor forskningen på dette feltet.

I sin analyse sier Newton (1999) at

the general conclusion seems to be that political trust often has a weak and contingent relationship with social trust and such things as involvement in voluntary and community work. It seems to be related less to social and economic factors than top political ones, especially the record and colour of the party in power (Newton 1999: 184).

Dette resultatet er ikke i tråd med de resultatene vi har presentert i denne analysen. Riktignok er sammenhengen mellom medlemskap og deltakelse fraværende, men effekten av spesielt sosial tillit er klar og sterk. Det kan derimot innvendes mot våre modeller at de ikke inkluderer politiske preferanser som en forklaringsfaktor. Det viser seg imidlertid at dette forholdet ikke har noen innvirkning på de substansielle resultatene. Tabell 2.7 viser en regresjon hvor indeksen for politisk tillit er avhengig variabel, og respondentenes subjektive plassering på venstre-høyre aksen er inkludert som uavhengig variabel sammen med de øvrige variablene fra modellene i tabell 2.6.

Det viser seg at politiske preferanser (dvs. plassering på en høyre-venstre-akse) slår ut på indeksen for politisk tillit. Her er det altså slik at dess lenger til høyre på denne aksen en oppfatter å befinne seg, dess mindre politisk tillit har man. Effekten av de øvrige variablene er tilnærmet uendret. Effekten av sosial tillit og tilknytning til lokalsamfunn overlever altså kontrollen for politiske preferanser slik det er operasjonalisert her. Newton (1999: 185) finner at effekten av politiske preferanser påvirker politisk tillit ved at: “the Right is more likely to express political distrust when the Left is in power, and vica versa”. Det å inkludere variabelen subjektiv venstre-høyre plassering sammen med de øvrige variablene, kan oppfattes som en grov kontroll for denne effekten. Vi vil ikke hevde at dette resultatet er direkte sammenlignbart med Newtons analyse. Vi vil imidlertid hevde at resultatene av analysen er så klare og robuste at vår konklusjon er valid. Det er en klar tendens til at sosial tillit og tilknytning til lokalmiljøet påvirker politisk tillit.

Det er likevel slik at subjektiv plassering lenger til høyre på venstre-høyre aksen har en signifikant og forholdsvis sterk effekt på politisk tillit. I tråd med dette funnet er det nærliggende å spørre seg om det er en sammenheng mellom partipreferanser og de ulike formene for politisk tillit. Tabell 2.8 viser nettopp andelen av de som oppgir at de stemte på de forskjellige partiene, og som samtidig oppgir at de har høy tillit til de respektive politiske institusjonene vi har benyttet i vår analyse.

Her ser vi tydelig at det er de som stemmer i ytterkantene av den tradisjonelle venstre-høyre aksen som gjennomgående har minst tillit til våre politiske institusjoner og politikere. Det er knapt overraskende at de som stemmer Rød Valgallianse også uttrykker politisk mistillit. Den politiske agendaen til det ytterste venstre har tradisjonelt vært tuftet nettopp på misnøye med våre eksisterende demokratiske institusjoner, samt et ønske om å endre disse ved revolusjon eller dyptgripende reformer. Om det ikke er direkte overraskende, så er det i hvert fall høyst interessant at velgerne lengst til høyre (Frp) også utrykker lav politisk tillit. Partier til høyre langs en tradisjonell venstre høyre akse har tradisjonelt blitt sett på mer som forsvarere, og ikke utfordrere, av det bestående. Det er likevel god grunn til å tro at en ikke vil komme til veis ende dersom man beskriver det politiske landskap ene og alene langs en tradisjonell venstre-høyre dimensjon.

Vi ser også at det er RV og Frp som står nærmest hverandre i forbindelse med politisk tillit. Det at Fremskrittspartiets velgere gjennomgående har mindre politisk tillit sammenlignet med de øvrige partiers velgere, er også i tråd med funnene til Aardal (1999: 178) Det er grunn til å tro at dette partiet fanger opp en god del av de velgerne som er misfornøyde (ibid.).