Rekrutteringshensyn
Et hensyn som er lite diskutert i forarbeidene til den nye personvalgsordningen, er tilgangen på villige kandidater til folkevalgte organer. At den er tilstrekkelig er en forutsetning for at det representative demokratiet skal fungere. Dersom det blir vanskelig å finne mange nok som er villige til å påta seg verv, vil dette skape større problemer enn om valgdeltakelsen skulle synke noe.
Ved kommunevalget i 1979 viste en undersøkelse av nominasjonsprosessen for partilag i Akershuskommuner at mange opplevde problemer med å finne tilstrekkelig mange som var villige til å stå på listene, spesielt innenfor mindre og mellomstore partier (Hellevik og Skard 1985). Dette avspeilte seg blant annet i den strategien for forhåndskumulering mange partilag benyttet, der en gjennom å forhåndskumulere flere kandidater enn en regnet med å få valgt kunne tilby uvillige kandidater en listeplass som ikke innebar noen fare for å bli valgt.
Spørsmål stilt i intervjuundersøkelser om villighet til å påta seg kommuneverv viser en forholdsvis stabil andel, 21 prosent i 1971, 20 i 1983 og 17 prosent i 1992 (Hellevik og Bjørklund 1994: 13). I lokalvalgsundersøkelsen fra 1999 var andelen igjen 20 prosent.[16] Denne stabiliteten står i en viss kontrast til det inntrykket en kan få fra mediedekningen av senere kommunevalg, som kunne tyde på at problemet med å finne nok villige kandidater har tiltatt.
Mangel på kandidater har gjort det nødvendig for noen partier å forhånds-kumulere så mange at en kan love uvillige kandidater en plass som ikke gir fare for å bli valgt. I noen tilfeller har partilag måttet kumulere samtlige kandidater på lista unntatt den siste for å få nok oppføringer (gjelder for eksempel enkelte RV-lister). For disse partilagene ville den begrensningen som er vedtatt i antall som kan forhåndskumuleres representert et problem, hvis det ikke samtidig var vedtatt at antallet navn på lista ikke behøver å være flere enn 7.
Problemer med å finne nok personer som er villige til å la seg nominere gir grunn til å diskutere hvilken betydning opplegget for personutvelgingen kan ha for rekrutteringen av kandidater. En kan tenke seg at det virker lite fristende å utsette seg for mulige negative reaksjoner og usikkerhet knyttet til virkningen av velgernes rettinger. Ut fra dette er det et positivt element i den nye ordningen at adgangen til å stryke kandidater er fjernet, slik at personutvelgingen nå bare skjer gjennom å uttrykke positive preferanser. Selv om det å stryke en kandidat kan ha vært motivert av et ønske om å favorisere andre kandidater snarere enn negative holdninger til den det gjaldt, har nok en del kandidater opplevd mange strykninger som en belastning.[17]
Selv uten strykemuligheter vil nok velgernes innflytelse på personutvelgingen kunne avskrekke noen potensielle kandidater. For andre vil det kunne bli en spore til innsats for å styrke egne valgsjanser. Spesielt i forbindelse med stortingsvalg ville det ikke være overraskende om ambisiøse kandidater driver valgkamp på egne vegne, med muligheter for interne oppgjør og konflikter mellom kandidater fra samme liste. Dette er tilfellet i Finland, der person-stemmegivning er obligatorisk og avgjørende for hvem som kommer inn i Riksdagen.[18]
Velgerinnflytelsen kan få konsekvenser for hva slags kandidater en rekrutterer til folkevalgte verv. Kanskje vil vi oppleve tilløp til en utvikling i retning av amerikanske tilstander, der god økonomi med mulighet for å satse egne midler i valgkampen er noe av en forutsetning for å bli valgt som representant. Eller at kjendiser fra underholdning og idrett overtar for politikere som har arbeidet seg opp innenfor partiene. Erfaringene fra Finland viser tilløp i en slik retning.[19]
[16] Disse tallene for andel villige er basert på å ta summen av de som har verv eller har hatt verv de siste åtte årene, og de uten verv som sier de er villige til å ta kommunale verv dersom de ble spurt.[]
17 Det er ikke uvanlig at de kandidatene som står rett etter de forhåndskumulerte på en liste har blitt mye strøket, sannsynligvis fordi velgere som kumulerte kandidater lengre nede på lista har ønsket å svekke de kandidatene som de anså som de hardeste konkurrentene. Dette problemet med en slik listeplass er blitt borte etter at adgangen til å stryke kandidater nå er fjernet.[]
18 ”Her kjemper de enkelte kandidater ikke bare mot andre partier, men også mot kandidater i eget parti, sier Jan Sundberg, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Helsingfors.” Fra intervju i artikkel om valget til Riksdagen i Finland av Henrik Width, Aftenposten 16.03.03, side 23. []
19 ”Penger koster det også å være kandidat. Partikassene betaler bare en mindre del av valgkamputgiftene, resten må dekkes ved frivillig innsats, bidrag fra sponsorer eller av egen lommebok. Det siste er svært vanlig, kandidatene bruker fra 10 000 kroner og oppover av sparepengene. Statsminister Paavo Lipponen (kandidat 44) har eksempelvis et eget valgkampbudsjett på 40 000 euro, eller drøyt 300 000 norske kroner.” ”På den borgerlige siden er det vanlig å håndplukke kjendiser som kan tilføre partiene stemmer. Partiene vet at innvalgte kjendiser overlater de store politiske linjene til veteranene.” Aftenposten 16.03.03, side 23.