HOVEDPUNKTER

Hvilken rolle skal velgerne ha når det gjelder personutvelgingen, det vil si utpekingen av hvilke av kandidatene på en partiliste som skal få de mandatene den erobrer? Fram til nå har norske velgeres påvirkningsmuligheter vært meget forskjellige ved ulike valg. Ved stortings- og fylkestingsvalg har de vært uten reell direkte innflytelse over kandidatutvelgingen. Det har vært rangeringen som partiets nominasjonsmøte har gitt kandidatene på valglista som i praksis avgjorde hvem som fikk de mandatene lista oppnådde.[1] Ved kommunevalg derimot, har de velgerne som rettet på listene hatt meget stor innflytelse over hvilke kandidater som ble representanter.

Det er mye som taler for at velgerne bør ha en reell mulighet for å påvirke personutvelgingen også ved stortings- og fylkestingsvalg. Samtidig er det åpenbare svakheter ved den måten velgerinnflytelsen utøves på i kommunevalg. Ordningen gir små velgergrupper mulighet for å utøve en urimelig stor innflytelse over personutvelgingen, noe som kan gi resultater som knapt noen har forutsett eller ønsket. Dette har vært diskutert av to tidligere valglovutvalg i 1973 og 1982, og påpekt i en rekke undersøkelser av hvordan kommune-valgordningen fungerer i praksis publisert fra 1985 og utover. Det poengteres også av Aanund Hylland (2001) i det vedlegget om personvalgsordninger han utarbeidet for Valglovutvalget.

Når dette utvalget ble nedsatt i 1997 for å vurdere endringer i valgloven, var det all grunn til å regne med at det ville fremme forslag om å øke velgerinnflytelsen over personvalget ved stortings- og fylkestingsvalg, slik det også skjedde. Når det derimot gjaldt personvalget ved kommunevalg, kunne en ha forventet en innstramming i forhold til innflytelsen til de velgerne som retter, slik at svakhetene som er blitt påpekt ved dagens ordning ble motvirket. Men også her kom utvalget med forslag om å øke velgerinnflytelsen gjennom å beskjære partienes påvirkningsmuligheter.

Dette betyr at utvalgets forslag til endringer for personvalgsordningen ved kommunevalg vil forsterke snarere enn motvirke de eksisterende problemene. Og, enda mer bekymringsfullt, de samme svakhetene går igjen i forslaget for personutvelging ved stortings- og fylkestingsvalg, som i stor grad bygger på kommunevalgordningen. Her er det grunn til å frykte at de negative virkningene kan bli enda større enn de vi alt har opplevd ved kommunevalg. Dette fordi partiene ikke har noen mulighet for å prioritere noen kandidater slik de kan ved kommunevalg gjennom forhåndskumulering. Så snart velgernes støtte til kandidater får et visst omfang, er partiet uten innflytelse over hvilke kandidater som blir valgt.

Dette åpner mulighet for at en velgergruppering som støtter kandidater fra en bestemt del av et fylke, eller med et spesielt standpunkt i en sak, kan erobre en urimelig stor del av partiets mandater i fylkesting eller Storting. Skjer det slike kupp ved fylkestings- eller stortingsvalg, som vi må anta at mange velgere vil oppleve som grovt urettferdige og udemokratiske, vil konsekvensene kunne bli meget negative for tilliten til folkestyret i Norge.

I hovedtrekk går den ordningen for personvalg som er vedtatt av Stortinget for kommune- og fylkestingsvalg, på basis av forslaget fra Valglovutvalget og enkelte endringer foreslått i departementets lovproposisjon og stortings-komiteens innstilling, ut på at velgere skal kunne gi tilleggsstemme til så mange kandidater på en valgliste som de ønsker (én stemme til hver).[2] Kandidatene som får flest tilleggsstemmer, får de mandatene en liste oppnår. Ved stortings- og fylkestingsvalg er det lagt inn en ”sperregrense”, i form av et krav om at tilleggsstemmene må tilsvare minst 8 prosent av stemmetallet til partiet, for å sette partiets rangering av kandidatene til side.

Ved kommunevalg er det ikke foreslått noen slik sperregrense, men her kan partiene gjennom forhåndskumulering øke noen kandidaters sjanse for å bli valgt, og eventuelt sikre at de blir valgt (som normalt vil være tilfellet så lenge antallet forhåndskumulerte ikke overstiger mandattallet). Denne muligheten for partiene til å begrense velgerinnflytelsen over personutvelgingen ved kommune-valg er blitt noe svekket i den nye valgloven sammenliknet med den gamle ordningen. Det er innført begrensninger når det gjelder hvor mange kandidater partiene kan forhåndskumulere, og ”forspranget” (stemmetillegget) som forhåndskumuleringen gir en kandidat, er blitt noe redusert.

Tabell 1 gir en skjematisk oversikt over hovedtrekkene ved den nye ordningen for personvalg ved de ulike typene av valg i Norge.

Det er store variasjoner i opplegget som brukes i ulike land for å gi velgerne mulighet til å påvirke personvalget (Karvonen 2001). Noe som tilsvarer det norske opplegget for personutvelging finner vi imidlertid nesten ikke noe annet sted. For det første ved at en velger kan gi tilleggsstemme til flere kandidater i stedet for bare én, en ordning Norge er nærmest alene om å ha. For det andre ved at bare de velgerne som avgir personstemme har innflytelse over personvalget, uansett hvor få dette er (ved kommunevalg), eller forutsatt at minst 8 prosent har støttet en kandidat (ved fylkes- og stortingsvalg).

Her kunne en i stedet, slik det gjøres i enkelte andre valgordninger, ha valgt å se på det å ikke rette som en støtte til partiets rangering av kandidatene.

De negative konsekvensene av et opplegg som kombinerer disse to egenskapene illustreres av erfaringene ved norske kommunevalg, med ”kupp” fra små velgergrupper. Det kan være kandidater fra ett bestemt distrikt innenfor kommunen som erobrer de fleste mandatene. Slike distriktskupp har ikke alltid fått så stor oppmerksomhet nasjonalt, selv om de kan ha skapt mye bitterhet lokalt. Da har de såkalte ”kvinnekuppene”, som ga kvinneflertall i én kommune ved valget i 1967 og tre i 1971 etter retteaksjoner fra et lite antall velgere, vakt større medieinteresse. De førte også til at det ble nedsatt et valglovutvalg som i 1973 foreslo noen innskrenkinger i velgernes rettemuligheter (NOU 1973:38), endringer som siden til dels er blitt reversert.

Den nye valgloven gjør ikke noe for å hindre slike velgerkupp ved kommunevalg, snarere øker sjansen for at de skal inntreffe, ved at partienes mulighet for å legge føringer på utslaget av velgernes retting gjennom forhåndskumulering begrenses noe i forhold til den gamle ordningen. Samtidig åpnes det nå mulighet for velgerkupp også ved fylkestings- og stortingsvalg, og da uten noen føringer i form av forhåndskumulering. For eksempel er det mulig at folkerike deler av et fylke vil bli overrepresentert i fylkesting og på Stortinget (få flere representanter enn folketallet tilsier). Spesielt i fylker med tradisjonelle distriktsmotsetninger, som for eksempel Møre og Romsdal, vil vi kunne oppleve retteaksjoner som resulterer i at de fleste representanter etter et valg er fra samme distrikt. Dette vil neppe være fordi ”seierherrene” har ønsket et slikt utfall, men heller skyldes retting for å motvirke et kupp de har fryktet at andre distrikter ville gjennomføre.

Også politiske kupp vil kunne forekomme. Et stort parti som er delt i et stridsspørsmål, vil kunne oppleve at en av fløyene erobrer samtlige mandater partiet oppnår. En må regne med at muligheten for slike kupp kan påvirke villigheten til å slippe kandidater med andre standpunkter til på valglista hos den fløyen som har flertall på nominasjonsmøtet. Det er også fare for at økt velgerinnflytelse vil resultere i at de sosiale skjevhetene i politiske organer øker, med svekket kvinnerepresentasjon som et aktuelt eksempel.

Det grunnleggende spørsmålet ved utformingen av personvalgsordninger er fordelingen av innflytelse mellom partiene (mer presist: de som deltar i partienes nominasjonsprosess) og velgerne (som i Norge vil si de blant velgerne som uttrykker personpreferanse). Her trekker ulike hensyn i ulik retning. Prinsippet om velgersuverenitet og demokratisk medbestemmelse taler for å gi velgerne påvirkningsmuligheter. Hensynet til kontinuitet, kompetanse og en sosialt og politisk balansert sammensetning i den folkevalgte representasjonen taler for at partiet må utøve innflytelse over hvilke kandidater som kommer med.

Synkende valgdeltakelse er blitt brukt som argument for å stimulere valginteressen gjennom å åpne muligheten for å påvirke hvilke personer som blir valgt. På den annen side skaper synkende medlemstall i partiene bekymring for deres evne til å løse sine viktige oppgaver innenfor et representativt demokrati. Her vil redusert betydning av det som skjer i nominasjonsprosessen for sammensetningen av de politiske organene kunne redusere motivasjonen for å være medlem, og dermed svekke partiene ytterligere.

Enda et moment er hvordan en skal finne tilstrekkelig mange villige kandidater, som spesielt på kommunenivå ser ut til å være et økende problem. Her kan en tenke seg at dette problemet vil forsterkes dersom usikkerheten omkring hva det innebærer å la seg nominere blir større på grunn av økt velgerinnflytelse.

Det er ikke enkelt å avveie slike hensyn. Problemet med den norske valg-ordningen knytter seg imidlertid ikke bare til avveiningen mellom partier og velgere, men også til forholdet mellom ulike velgergrupper. Det er grunn til å tro at det ved norske kommunevalg har vært en stor gruppe velgere som har vært fornøyd med partiets liste, og som har trodd at de har støttet den ved å la være å rette. Sannsynligvis har denne gruppen ofte vært større enn samlet antall velgere som har rettet, og langt større enn den lille gruppen blant de siste igjen som faktisk har avgjort utfallet av personutvelgingen.

Et viktig krav til en valgordning er at den så langt som mulig skal sikre at utfallet av valget er i samsvar med ønskene til velgerne. Dette kravet tilfreds-stilles ikke av den norske valgordningen. Det er her mulighet for negative opplevelser i form av ”kupp” der resultatet strider mot hva det store flertallet av velgerne ønsker, noe som vil svekke den allmenne tilliten til samfunnets demokratiske institusjoner og prosesser blant velgerne hvis de inntreffer. Det er derfor meget uheldig når det innføres (stortings- og fylkestingsvalg) eller videreføres og forsterkes (kommunevalg) et opplegg for personutvelgingen som kan gi valgutfall som nesten ingen, kanskje ikke en gang det lille mindretallet som lykkes med en retteaksjon, har forutsett eller ønsket.

Valgordninger som gir resultater mange opplever som urimelige vil med tiden bli endret. Spådommen er derfor at den nye ordningen for personvalg ved fylkestingsvalg og stortingsvalg (om den blir vedtatt) neppe blir gammel. Skaden er altså ikke uopprettelig, men det hadde selvsagt vært ønskelig å unngå den belastningen som negative erfaringer fra valg og snarlig behov for ny revisjon av valgloven representerer.

Når det gjelder hvordan valgloven kan endres for å motvirke de problemene som har vært diskutert, er den enkleste og mest effektive reformen å gi velgerne anledning til å krysse av på stemmeseddelen for at de støtter partiets rangering av kandidatene. Ved å tolke slik avkryssing som støtte til de øverste kandidatene på lista (så mange som partiet har oppnådd mandater), vil trolig partiets rangering ofte slå igjennom. Unntaket vil være de tilfellene der mange velgere har positive oppfatninger om bestemte kandidater lengre nede på listene. Med en slik mulighet for å støtte listeoppsettet vil en være sikret mot kupp og utslag av tilfeldigheter, og helhets- og kompetansehensyn vil være ivaretatt. Samtidig vil personutvelgingen være et resultat av kandidatønsker tilkjennegitt av store velgergrupper, trolig langt flere enn de som med den eksisterende ordningen vil avgjøre hvilke kandidater som får plass i det folkevalgte organet.

[1] Ordningen med geografiske ”utjevningsmandater” ved fylkestingsvalg, som skulle sikre at alle kommuner så langt det er mulig blir representert i fylkestinget, gjorde at en noen ganger ikke fulgte rangeringen på lista ved tildelingen av mandater. Den er fjernet i den nye valgloven.[]

2 Stortinget har foreløpig bare fattet vedtak for kommune- og fylkestingsvalg, behandlingen av stortingsvalg ble utsatt til 2003. Men siden det er lagt vekt på at ordningen for personutvelging ved fylkestings- og stortingsvalg skal være mest mulig lik, legges det til grunn for denne diskusjonen at også opplegget for stortingsvalg er fastlagt i og med lovvedtaket for fylkestingsvalg. For å forenkle framstillingen vil distinksjonen mellom vedtatt og foreslått bli sløyfet en del steder i det som følger.