Formidling av intern uenighet i partiene
Er det slik at det å gi større innflytelse over personutvelgingen til velgerne vil bidra til at indre uenighet i partiene kan komme til uttrykk i de folkevalgte organene, slik det hevdes i innstillingen?
For det femte er det en tendens til at konfliktene i en rekke politiske spørsmål like mye går gjennom de politiske partiene som mellom dem. Personvalget vil dermed gi velgerne større muligheter for å stemme på kandidater innen sitt parti som har samme oppfatning som de selv i aktuelle politiske stridsspørsmål (NOU 2001:3: 22).
Selvsagt vil det kunne oppstå situasjoner der interne konflikter i et parti også resulterer i strid om personvalget. I slike situasjoner kan personvalget nettopp være et middel til å fange opp intern kritikk, og saklig uenighet (NOU 2001:3: 173).
Det er utvilsomt riktig at anledning til å velge mellom kandidater med ulikt syn innenfor et partis valgliste gir velgerne økt mulighet for å gi uttrykk for sine politiske standpunkter ved valget. Derimot er det tvilsomt om resultatet blir en avspeiling av den indre uenigheten med den utformingen Valglovutvalget har gitt opplegget for personvalget.
For det første fordi ordningen med ubegrenset adgang til å gi personstemmer som påpekt tidligere skaper en flertallsvalg-situasjon, der den fløyen som mønstrer flest velgere vil kunne sikre seg alle mandatene partiet har oppnådd. For det andre ser en bort fra at det er en forutsetning for at velgerne skal kunne stemme på kandidater de er enige med i et stridsspørsmål at slike kandidater faktisk finnes på lista. Det er en fare for at indre uenighet ikke vil kunne formidles fordi partiet ikke har nominert kandidater fra de ulike standpunkt-gruppene.
Med bevissthet om faren for kupp fra velgere som støtter mindretallet på nominasjonsmøtet, kommer flertallet på møtet opp i et dilemma. På den ene siden kan en ønske å ha en balansert liste for å sikre partisamhold og bred velgerappell. På den annen side kan flertallet kvie seg for å slippe kandidater for mindretallet til på valglista, fordi en frykter at dette kan gi mulighet for et kupp slik at de selv ikke vil bli representert. Det er dermed mulighet for at sjansen for at ulike meningsfløyer skal bli representert i det folkevalgte organet vil synke snarere enn øke med de endringene i valgloven som utvalget gikk inn for.
Som et eksempel kan vi tenke oss et fylke der det blant Arbeiderpartiets velgere var flertall mot norsk EU-medlemskap, mens det var flertall for medlemskap blant utsendingene til nominasjonsmøtet. Hvis partiet for eksempel kunne regne med å få valgt inn tre representanter på Stortinget fra fylket, ville det med dagens ordning kunne tenkes at tilhengerflertallet på nominasjonsmøtet, av hensyn til listas velgerappell, hadde nominert to tilhengere og én motstander på de tre øverste plassene på lista, og sørget for at det stod en del motstandere også på de neste plassene på lista. Dermed ville lista som helhet avspeile uenigheten i partiet, og en ville fått en gruppe representanter der begge standpunkter var representert, om lista oppnådde tre eller flere mandater.
Hva så under den nye ordningen? Her er det ikke urimelig å tenke seg at tilhengerflertallet på nominasjonsmøtet ville valgt å nominere bare tilhengere, på grunn av frykt for at kupp fra motstanderflertallet blant partiets velgere ville ført til at motstandere blant kandidatene fikk samtlige mandater. Eventuelt kunne en valgt å nominere bare én eneste motstander på lista, for å begrense kupp-mulighetene. Uansett kan det vanskelig hevdes at den nye valgordningen øker sjansene for å formidle indre uenighet i partiene.
Dette er en illustrasjon av det som tidligere har vært sagt om hvordan mulighetene for å ta sammensetningshensyn er langt bedre for partiets nominasjonsmøte når det komponerer en valgliste enn det er for de enkelte velgerne når de avgir personstemmer. Utvalgets argument om at økt velger-innflytelse vil være et middel til å sikre bedre formidling av intern uenighet overser dette. Et annet eksempel på det samme gjelder drøftingen av hensynet til kjønnssammensetningen i kommunestyrene.