2.3 Globalisering og transformasjon av økonomisk virksomhet
Av de globaliseringskreftene vi har omtalt ovenfor vil vi i fortsettelsen se nærmere på handel og økonomi, og særlig organiseringen og endringen i organiseringen av økonomisk virksomhet. Dannelsen og den stadige omdannelsen av selskaper og foreninger (sammenslutninger) er en særlig viktig drivkraft i globaliseringen. Det gjelder skillet mellom stat og foretak, fremveksten av sammenslutninger, strukturendringer, ”managerialismen” eller ledelsesrevolusjonen innen virksomheter m.v. Dette er forhold som er viktig for vårt tema, men som ofte kommer noe i bakgrunnen i deler av globaliseringslitteraturen.[4]
2.3.1 Skillet stat og foretak
Overgangen fra absolutismen til det liberale samfunn på 1700- og 1800-tallet bidro til et klarere skille mellom sentrale samfunnsinstitusjoner. Det gjaldt særlig skille mellom stat og ulike sammenslutninger som selskaper og foreninger. Disse endringene ble en del av en global trend som først slo igjennom i Nordvest-Europa og USA.
Merkantilismen og korporasjoner
Fønikerne og grekerne dannet partnerskap for å drive skipsfart og handel. Ulike interessenter gikk sammen om å drive virksomhet for felles regning og risiko. I middelalderen ble det dannet ulike former for frivillige og relativt selvstyrte sammenslutninger, slik som byer, universiteter, håndverkslaug, kjøpmannsgilder og den katolske kirke.
Korporasjon var et begrep som ble brukt om denne typen sammenslutninger, og kommer av det latinske ordet corpus som betyr legeme. Disse korporasjonene var forskjellige fra partnerskap i det at korporasjonene eksisterte uavhengig av det enkelte medlemskap. Til forskjell fra moderne selskaper var de ikke eid av deltagerne, men var selveide enheter. Disse korporasjoner ble av myndighetene gitt i privilegium å utøve sin virksomhet, og den ble regulert i henhold til offentlige bestemmelser. Hvert medlem av for eksempel et laug eide og drev sin egen virksomhet, mens laugenes eiendeler tilhørte foreningen som en form for felleskapital (Johnstad 1998 og 2001).
På 1400-tallet gikk domstolene i England med på prinsippet om ”begrenset ansvar” for laug og kommuner. Hensikten var å sette grenser for hvor mye for eksempel en oldermann kunne stilles til ansvar for å betale hvis byen gikk med underskudd eller konkurs. Senere ble dette prinsippet også anvendt på aksjeeiere eller deltagere i økonomiske korporasjoner. Dette bidro til å oppmuntre investeringslysten, da investorene nå bare mistet det de opprinnelig hadde betalt for sine aksjer i tilfelle et selskap ikke ble vellykket.
Inkorporering av forretningsvirksomhet i England begynte i 1600 med at dronning Elisabeth tildelte en gruppe av investorer retten til å bli ”one body corporate” gjennom det som ble kjent som The East India Company. Det ble overdratt handelsmonopolet i sine territorier og også gitt autoritet til å skape og håndheve lov og orden i de områder det gikk inn i. Dette og tilsvarende selskaper var halvoffentlige virksomheter som opptrådte som statens forlengende arm og et instrument for privat fortjeneste (NEB 1991).
At disse korporasjoner ble gitt vedvarende eksistens og kontroll over sine egne funksjoner var også en måte å sikre en viss uavhengighet fra en ellers allstedsnærværende konge eller statsmakt. Når staten på 1600-tallet gikk inn for å danne slike korporasjoner for spesielle formål, særlig knyttet til etableringen og utviklingen i koloniene India og Amerika, dannet de en effektiv organisasjonsform som ble en sentral forklaring til europeiske lands flere hundreårige dominans globalt. Begrensning av investorenes ansvar til den mengde kapital de investerte var en kritisk faktor for å trekke til seg tilstrekkelig kapital for å oppnå dette (Monks og Minow 1995). Man fikk et effektivt og beskyttet instrument for økonomisk virksomhet og utbytting.
Dette passet inn under merkantilismen som var et politisk-økonomisk system som var fremherskende i Europa fra slutten av middelalderen og inn i det 18. århundre. Det gikk særlig ut på å skape en sterk økonomisk enhetlig
(nasjonal-)stat ved på den ene siden å bryte ned middelalderens system av innelandsk toll, og på den andre siden gjennom proteksjonistisk tollpolitikk å motvirke importen av fremmede varer, beskytte innenlandsk produksjon og støtte eksporten.
Økonomisk liberalisme
Selv om verdien av og styrken til korporasjoner tidlig ble anerkjent av mange, var det også svært mange som var skeptiske og sterke motstandere av en mer generell og liberal akseptering av inkorporering/ selskapsdannelse/ aksjeselskapsorganisering. Religiøs, utdannelses- og veldedig virksomhet fikk tidlig en fri rett til å danne korporasjoner, men dette ble av frykt lenge nektet annen næringsvirksomhet. Det var frykt for overgrep i forhold til friheter og muligheter for enkeltindivider; frykten for at arbeidskraft skulle undertvinges kapitalen; frykten for monopoler; frykten for stor akkumulering av kapital; og frykten for misbruk av makt og innflytelse. Beslutningen om å fjerne de strenge kravene til næringskorporasjoner tok derfor tid (Monks og Minow 1995).
Den amerikanske uavhengighetskampen ble også en bevegelse mot grunnsynet i det merkantilistiske privilegiesystemet ved at det ble reist alvorlige spørsmål ved den direkte tilknytningen mellom næringsvirksomhet og offentlig politikk. Ett resultat av denne kampen ble etableringen av premisset at et selskap ikke trenger å vise at dets aktiviteter fremmer en spesifikk offentlig hensikt. I tråd med Adam Smiths (1776) syn ble det tatt til orde for at forretningsfolk skulle oppmuntres til å utforske sine egne veier til virksomhet.
Utover på 1700-tallet hadde det vokst frem en ny tenkning, en ny politisk og økonomisk filosofi, liberalismen, der slagordet var laissez-faire. Egentlig lød dette ”laissez-les fair, laissez-les passer”, som betyr, la folk få produsere hva de vil, og la varene få passere.[5] Individet, egennytten og konkurransen skulle være ”den usynlige hånd” som ersattet den synlige hånd, og arbeidet for det felles beste. Dette var tanker som søkte å knuse det middelalderske og merkantilistiske syn på økonomien. Det rystet også det katolske moralsyn, men fant etter hvert gjenklang hos protestantiske sekter som gjennom sin etikk la grunnlaget for ”kapitalismens ånd” (Weber 1973).
Den klassiske liberalismen slik den ble utformet i England på denne tiden så på avskaffelse av offentlig beskyttede privilegier og andre offentlige reguleringer som avgjørende for individets fruktbare utfoldelse. Man ville bekjempe de stengsler som merkantilismen og føydalismen skapte for foretaksomhet og den vilkårlighet og usikkerhet enevoldsstyret skapte. Statsmakten var imidlertid nødvendig for å skape et marked og generell ro og orden, men dens fundament skulle være forutsigbar i form av en lov- eller rettsstat. Viktige elementer i et slikt system var privat eiendomsrett, kontraktsfrihet, ytringsfrihet m.v. og en rettsstat med et lovverk og rettsvesen for håndhevelse av legitime kontrakter og rettigheter.
På begynnelsen av 1800-tallet fant det sted en gradvis fremvekst av uavhengige selskaper. I 1811 vedtok New York en selskapslov (”the general act of incorporation”) som krevde at forretningsfolk bare trengte å skaffe tilveie en summarisk beskrivelse av sine hensikter for å få tillatelse til å etablere et selskap. Etter 1825 ble lovgivningen i Storbritannia på dette området også gradvis liberalisert. Resultatet ble fremvekst av frivillige og uavhengige forretningsvirksomhet og sammenslutninger (NEB 1991).
Det ble åpnet for et klarere skille mellom stat og foretak, mellom politikk og utvikling av sammenslutninger. Det utviklet seg som en del av en kraftfull ideologi og et økonomisk system som etter hvert spredte seg internasjonalt. Det ble videre koplet til en samfunnstransformasjon utover på 1800-tallet med industrialisering, pengeøkonomi, urbanisering og fremvekst av et samfunn som gav nye muligheter, men også problemer for mange. Dette bidro igjen til utvikling av en rekke nye bevegelser som søkte å kjempe for medlemmenes verdier og interesser. Mange av disse kom etter hvert til å sette sine klare spor på samfunnsutviklingen, slik som lekmannsbevegelsen, arbeiderbevegelsen, bondebevegelsen og samvirkebevegelsen (Selle 1991; Johnstad 1998).
2.3.2 Fremvekst av frivillige sammenslutninger
Et grunnleggende spørsmål i et samfunn er om det er frihet til å etablere sammenslutninger. Dette er den såkalte positive sammenslutningsfrihet, og er ingen selvfølge. Frem til 1824 var det forbud mot etablering av sammenslutninger i Storbritannia, og i Norge ble dette forbudet opphevet i 1840-årene. Dette utgjør et viktig fundament for det moderne liberale samfunn. På den annen side har vi nært knyttet til dette den såkalte negative foreningsfrihet, som går på friheten til å velge mellom alternative sammenslutninger, og til ikke å være organisert.
Ifølge en selskapsrettslig tilnærming har vi to typer av sammenslutninger, nemlig selskaper og foreninger. Dette er to hovedformer som skiller seg fra hverandre etter flere dimensjoner (Aarbakke 1993).[6] De ulike sammenslutninger har det til felles at det gjerne er to eller flere aktører i fellesskap som eier virksomheten. Foreningene er opprettet for å fremme medlemmenes felles mål, er åpne, har større eller mindre felleskapital, og medlemmene hefter i svært liten grad for foreningens økonomiske forpliktelser. Et selskap er etablert for å utvikle eiernes kapital, er lukket, forvalter kun individualisert kapital og deltagerne hefter (i varierende grad) for virksomhetens forpliktelser. Disse forskjeller i mål, åpenhet, ansvar og kapitalfokusering nedfeller seg også i måten sammenslutninger er organisert på og utvikler seg.
Assosiasjonsfrihet og assosiasjonsånden
Det systematiske foreningsarbeidet i Norge, som var en del av en internasjonal trend, startet særlig ut fra midten av 1800-tallet og vokste i styrke ut mot århundreskiftet. Foreninger av ulike slag, ble etablert innenfor en rekke felt i samfunnslivet. Historikerne kommenterer dette med at ”associationsånden” gikk som en bølge over landet (Seip 1981; NOU 1988:17).
En viktig del av dette var dannelsen av sosiale eller folkelige bevegelser som kjempet for sine tilhengeres verdier og interesser. Dette var en ny måte som allmennheten kunne organisere seg på i det nye samfunn i overgangen fra det stabile bondesamfunnet til det nye industrisamfunnet. I en tidlig fase var disse bevegelsene preget av en løs organisering, karismatisk ledelse som mobiliserte til engasjement, enten det var den kristne legmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen.
Tocqueville (1848/1969) argumenterer sterkt for hvordan sammenslutninger spilte en viktig rolle i utviklingen av demokratiet og samfunnet i USA på første halvdel av 1800-tallet. Sammenslutningens kunst blir handlingenes mor, studert og anvendt av alle, ifølge Tocqueville. Ved siden av ideelle foreninger og selskaper gjaldt det også offentlige sammenslutninger som kommuner, byer og distrikter. I likhet med hos oss var den siste halvdel av 1800-tallet den gyldne tidsalder for dannelsen av sammenslutninger i USA (Schlesinger 1944; Putnam 1995).
I det siste tiåret er det igjen blitt fornyet interesse i assosiasjonenes, foreningenes og den frivillige eller tredje sektors betydning i samfunnet. Dette er aktiviteter som spiller en stor rolle i samfunnet når det gjelder den samlede produksjon og ikke minst når det gjelder å aggregere og artikulere sosiale og politiske behov. Dette er imidlertid virksomhet som er satt under press fra kommersiell virksomhet (markedet) og det offentlige (Selle 1991). På den annen side er den frivillige sektor og det sivile samfunn, eller muligheten og evnen til å danne frivillige sammenslutninger, viktig for utvikling ikke bare av demokratiet, men også for bygging av sosiale nettverk og utvikling av økonomien og konkurransevnen. Fukuyama (1995) og Putnam (1993) understreker at en regions eller nasjons velvære avhenger av tillitsnivået og den sosiale kapital i samfunnet, eller menneskenes evne til å samarbeide for felles mål i grupper og organisasjoner.
Fra ansvarlige til uansvarlige selskaper
Den positive sammenslutningsretten var viktig for utvikling av kapitalismen som økonomisk system, preget av skillet mellom staten og foretak/assosiasjoner. Det tidligere privilegiesystem og restriktiv godkjenning, der korporasjonene kunne oppfattes som halvstatlige virksomheter, ble erstattet av en fri, åpen og allmenn registreringsordning. Det ble lett å etablere ny virksomhet og den var genuint privat og skilt fra staten.
Denne klassiske kapitalismen var preget av entreprenører, enmannsforetak og familiebedrifter. Disse var i en tidlig fase i hovedsak ansvarlige selskaper og ble sett på som sentrale representanter for de nye frie markedskreftene. I den tidlige fasen var denne nye økonomien ofte preget av nye og uprøvde markeder og store imperfeksjoner. Dette gav nettopp stort rom for selskaper med aktive eiere som entreprenør- og familieselskaper, foruten samvirke (Hansmann 1996; Johnstad 1998 og 2001).
Etter hvert som markedene ble større og mer internasjonale, ikke minst på grunn av bedre transportmuligheter og bedre lovverk og organisering, vokste aksjeselskapet frem som den mest ekspansive organisasjonsform. Aksjeselskapet er imidlertid et ”uansvarlig” og investoreid selskap med en klar rolledeling. Det er uansvarlig i den forstand at det har en sterk begrensning av ansvaret til de ulike deltagerne. Dette er gjort for å skape større investeringsvilje. Videre er investorenes (eiernes) rolle å fokusere på avkastningen av investert kapital, uten å ta ansvaret for den daglige driften. På den annen side er ledelsen profesjonell og har tradisjonelt ikke eierskap i virksomheten. For å gjøre denne delingen mulig har eierne et begrenset ansvar og en begrenset deltagelse.
Rasjonell kapitalisme
Det vi står overfor her er fremveksten av en moderne rasjonell kapitalisme i Weber’s forstand.
While capitalism of various forms is met with in all periods of history, the provision of the everyday wants by capitalistic methods is characteristic of the occident alone and even here has been the inevitable method only since the middle of the 19th century... The most general presupposition for the existence of this present-day capitalism is that of rational capital accounting as the norm for all large industrial undertakings which are concerned with provision for everyday wants (Weber 1981:207-208).
Denne rasjonelle kapitalismen er kjennetegnet ved følgende forhold i henhold til Weber: autonome private selskaper, markedsfrihet, rasjonell produksjons- og distribusjonsteknologi, kalkulerbare og universelle lover, fritt arbeidsmarked og etablering av aksjeselskapet.
2.3.3 Ledelsesrevolusjonen i foretak og foreninger
Mange av de sammenslutninger og selskaper som vokste frem i den tidlige fasen av moderne kapitalisme gikk etter hvert gjennom organisatoriske endringer. Noen gikk konkurs, eller av andre grunner ble lagt ned, noen vokste av seg selv, mens atter andre vokste gjennom samarbeid og sammenslutning med andre. Dette påvirket videre organisering, styring og ledelse av denne type foretak.
”The Managerial Revolution”
Historikeren Chandler (1966; 1977; 1990) har brukt over en generasjon på å studere utvikling og endring av selskaps- og foretaksstrukturen i USA, og andre land. Han viser at det de siste 150-årene har skjedd en utvikling fra marked og ”den usynlige hånd” til storforetak (hierarki) og ”den synlige hånd”. Han observerte at historisk ble nye organisasjonsformer utviklet når noen innen næringslivet fant at markedet fungerte ineffektivt. Markedssvikt, i form av manglende markeder, markedsmakt eller eksternaliteter, bidrar til utvikling av ikke-markedsbasert organisering. I den tidlige fasen av kapitalismen var det svært utbredt med markedssvikt.
Mot slutten av 1800-tallet vokste større holdingselskaper (H-form) frem. Dette var en ekstremt desentralisert samling av helt uavhengige selskaper under felles eierskap i form av konglomerater. Hovedkontoret tok liten eller ingen ledelsesrolle, men fungerte primært som et investeringsselskap som hentet avkastning fra tilsluttede selskaper. Et slik system fungerer relativt bra så lenge det ikke er behov for koordinering mellom enhetene, men det fungerer ikke når det er gevinster å hente gjennom å koordinere beslutninger om investeringer, produksjon og salg.
De første integrerte moderne selskaper ble organisert funksjonelt og som enhetlige (unitære) og sentraliserte selskaper (U-form), som motsatsen til holdingselskapet. Ford Motor Company var i 1920-årene en pioner i utvikling av integrerte selskap. De valgte en form som passet meget bra til produksjon av enkle masseproduserte varer (T-Ford-en). På den annen side viste denne formen å være dårlig tilpasset koordinering av aktiviteter i store, flerprodukt selskaper som opererer over større geografiske områder. For mye tid og informasjon ble mistet i kommunikasjon mellom hovedkontoret og felten, og sentrale ledere ble overveldet av antallet, størrelsen og kompleksiteten på beslutningene de møtte. Desto større og mer diversifisert disse selskapene ble desto mer hindret disse problemene en effektiv ledelse.
Mange selskaper i tiden etter første verdenskrig så problemene med både den løse holdingselskapsformen og den sterkt sentraliserte funksjonelle formen for organisering, og uavhengig av hverandre utviklet tilsvarende løsning på dette. De beveget seg mot en multidivisjonal organisasjon (M-form). Dette innebar etablering av mindre selskaper og divisjoner innen selskapet, hver ansvarlig for et spesielt produkt, marked, region eller teknologi. Videre kunne divisjonene organiseres funksjonelt eller deles inn på en rekke forskjellige måter, men hovedansvaret for en enhet lå inn under divisjonslederen. – Dette ble en mellomform for organisering mellom den sterkt desentrale H-formen, og den sterkt sentraliserte U-formen.
GM (General Motors) var den som gikk foran i utvikling av M-formen i USA. I dag er det en dominerende organisasjonsstruktur innen større industriforetak i kapitalistiske land. Mange service foretak anvender også egenskaper knyttet til den divisjonaliserte formen (Milgrom og Roberts 1992). M-formen åpnet for kontinuerlig ekspansjon av GMs produksjonslinje gjennom differensiering av bilproduksjon og produksjon av tilgrensende produkter som trucker, kjøkkenutstyr m.v. Det gav også mulighet for vertikal integrasjon med fabrikker for delproduksjon.
Chandler har gjennom sin forskning gitt oss begreper som ”managerial capitalism” og ”the managerial revolution”. I dette ligger det at markedssvikt har ledet til utvikling av storforetak gjennom skalafordeler (economies of scale) og samspillsfordeler (economies of scope). Dette har videre skapt et stort behov for og dramatisk styrket rollen til profesjonelt lederskap i større organisasjoner, og som igjen har gitt en revolusjon i moderne drift av foretak.
Siden GMs revolusjon har imidlertid andre utviklet mer fleksible produksjonssystemer. Toyota bygget et annet system tilpasset japanske forutsetninger og behov, nemlig JIT-(Just in time) produksjon, med en tett integrasjon og samarbeid med underleverandører. Dette er et slags nettverk-, allianse- eller rettere franchise system. En variant av dette er fleksibel spesialisering slik vi finner det i ”det tredje Italia” (Piore og Sabel 1984, Milgrom og Roberts 1992). – Utfordringen er å skape en organisasjon som er vel tilpasset til selskapets størrelse, evner og strategi, foruten regionale og markedsmessige forutsetninger.
Fra føderativ revolusjon til konsern
Det var ikke bare kapitalassosiasjoner eller selskaper/foretak som over tid endret struktur og organisering. Det gjorde også medlemsassosiasjoner eller foreninger, særlig når disse ble integrert i nasjonale sammenslutninger skjedde det etter hvert store endringer.
En viktig utvikling i organiseringen av de folkelige bevegelsene på 1800-tallet var overgangen fra karismatiske bevegelser til mer formelle foreninger som systematisk tok hånd om arbeidet med å fremme felles interesser og verdier. Gjennom utvikling av vedtekter, valg av styre og ledelse og utvikling av et program/strategi for å fremme innsatsen fikk arbeidet en større kraft og bredde.
Foreninger av ulike slag ble ofte dannet som lokale lag først. For å få styrke, makt og utnytte skalafordelene ble det nødvendig å lage sammenslutninger mellom foreninger, eller såkalte føderasjoner, der de lokale foreninger er medlemmer som sammen styrer og kontrollerer fellesenheten. Dette skjedde på flere nivå – regionalt, nasjonalt og internasjonalt – og bidro til å utvikle en kompleks organisasjon. Denne føderative revolusjon var en viktig ”løftestang” for foreningsbaserte sammenslutninger (Carr-Saunders et al. 1938; Selle 1991; Johnstad 1997 og 2001).
Med økende størrelse, kompleksitet og konkurranse blir gjerne føderativ organisering omdannet til mer sentralisert ”konsern”. Mange av de store interesseorganisasjonene og samvirkeorganisasjonene har gjennomgått denne transformasjonen (Johnstad 2001).
Skillet eierskap og kontroll
Fremvekst av det moderne storforetak med konsentrasjon av ressurser og beslutningsmakt mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ledet til et skifte i forholdet mellom eierskap og kontroll. Berle og Means (1932) tok dette opp i sin berømte studie ”The modern corporation and private property”. De fremhevet at de store aksjeselskapene i moderne kapitalistiske samfunn på begynnelsen av 1900-tallet i praksis i hovedsak ble kontrollert og ledet av ansatte og profesjonelle ledere som hadde få eierinteresser i selskapet de ledet. Dette førte til et faktisk skille mellom eierskap og kontroll.
Like viktig og dramatisk som skille mellom stat og foretak ble nå skillet mellom selskapet og dets eiere. Denne utvikling hadde sammenheng med at, ved siden av en bedre utdannelse og profesjonalisering og styrking av den daglige ledelsen, skjedde det en sterk oppsplitting og svekking av eiersiden gjennom at antall aksjonærer i selskapene ble svært stort. Dette bidro til at hver eier mottok kun en liten del av avkastningen, og derigjennom hadde relativt liten interesse i å engasjere seg i forhold til den daglige ledelsen av virksomheten. Videre ble det ofte vanskelig å danne eierkoalisjoner som var store nok til å ha muligheter og evne til mer aktivt å følge og kontrollere disposisjonene til den daglige ledelse. Resultatet ble at den daglige ledelsen i praksis overtok makten til bruken av produksjonsmidlene, mens eierne kun beholdt retten til avkastningen av selskapets virksomhet, gjennom utbetaling av utbytte og verdistigning på aksjene. – Dette var annerledes og ikke noe problem i familie-, partner- eller mindre samvirkeeide virksomheter, der eierne vanligvis hadde større interesse for og mulighet til kontroll.
En stor fare med denne utviklingen med økt skille mellom eierskap og kontroll var videre, ifølge Berle og Means (1932), at den daglige ledelsen kunne forfølge egne mål isteden for å ta hensyn til aksjonærenes interesser. Dette er et argument som senere ble forsterket av Baumol (1959). Han hevdet at ledelsen i større selskaper ikke arbeidet for å øke overskuddet i selskapene, men å øke selskapenes størrelse. Dette er en strategi som bidrar til å øke ledernes egen makt, prestisje og avlønning. Denne form for direktørmakt er preget av at ”kapteinene” i næringslivet tar makten.
Ledelsen, som er eiernes representant i en bedrift og som er satt til å ivareta deres interesser, har særlig vunnet mer makt gjennom den økte kompleksitet i produksjonen og forvaltningen, og gjennom utvikling av bedre kompetanse til å ivareta ledelsesoppgaven. De har gjerne lenge, og innen mange bransjer, hatt bedre kunnskap enn eierne om drift og forvaltning av virksomheten. De siste tiårene derimot har det vokst frem større og mer aktive eiere, gjennom fremvekst av institusjonelle investorer og et mer aktivt aksjemarked, og det har bidratt til økt eiermakt (Holmström 1999). Dette kan være med på å motvirke tendensen til for sterk direktørmakt.
Skillet medlemskap og kontroll
Foreninger er i prinsippet medlemsstyrte, og i mindre lokale foreninger skjer dette gjennom et direkte demokrati. Gjennom dannelse av føderasjoner i form av regionale eller nasjonale sammenslutninger av lokale foreninger skjer det en kraftig utvidelse av virksomhetens medlemsbasis. Videre finner det etter hvert sted en profesjonalisering og byråkratisering av ledelse og forvaltning av disse sammenslutninger (Selle 1991). Foreninger gjennomgår med andre ord en ”managerial revolution” i likhet med mange selskaper (Johnstad 2001).
Den kraftige veksten i antall medlemmer bidrar til en fragmentering av medlemssiden, samtidig som det utvikles et representativt demokrati som erstatning for direkte demokrati i de lokale foreninger. Resultatet blir et større skille mellom medlemskap og kontroll.
Innen mange større og sentraliserte foreninger, som fagforeninger, politiske partier og økonomiske foreninger m.v., er man i tillegg helt eller delvis utsatt for Robert Michels (1949) berømte oligarkiets jernlov[7]. Det var gjennom studiet av det tyske sosial-demokratiske parti at han formulerte denne loven, som sier at det er organiseringen som gir opphav til de tillitsvalgtes dominans over velgerne, de med mandat over dem som gir dem mandatet, delegatene over delegatørene. Den som sier organisasjon sier også oligarki uttrykker Michels. Dette understreker at han så oligarki, eller konsentrasjon av makt i hendene på valgt og ansatt ledelse, som en uintendert konsekvens av organisering i foreninger. Dette er agenten som tar makten/kontrollen over prinsipalen. Vi kan snakke om mer generell ledermakt i slike foreninger, mens selskaper opplever direktørmakt.
Noen foreninger er organisert fra toppen og ned, der de som opprinnelig startet foreningen, også organiserer flere lokalforeninger som inngår i en større struktur. I slike situasjoner kan vi forvente at det fra starten av eksisterer formelle byråkratiske strukturer der de nye lokale enhetene får sin autoritet fra sentralenheten i organisasjonen. Her er gjerne oligarkitendensene sterkere enn i foreninger som opprinnelig er dannet gjennom føderativt organisering.
2.3.4 Fleksibilitet og nettverksorganisering
Den rasjonelle kapitalismen, med et klart skille mellom stat og foretak/foreninger, er også en dynamisk kapitalisme som gjennomgår store organisatoriske endringer over tid. Den beveger seg fra lokalt orientert familiekapitalisme til global storkapitalisme ledet av profesjonelle og der det er større skille mellom ledelse og kontroll av virksomheten. Dette skiftet er viktig for å forstå endringene i relasjonen mellom det lokale, nasjonale og internasjonale. Viktig i denne forbindelse er også den mer fleksible organisering som vokser frem utover på 70- og 80-tallet, ikke bare innen næringslivet, men også i det offentlige.
Fleksibel spesialisering
Piore og Sabel (1984) fremhever i boken ”The second industrial divide” at det fant sted et brudd eller paradigmeskifte med hensyn til organisering i industrien mot slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Det var endring i produksjonsteknologi som drev frem dette skiftet. Ny datateknologi åpnet muligheten for bruk av mer fleksibelt produksjonsutstyr i mindre foretak. På denne måten kunne man rimelig skifte fra produksjon av en modell til en annen, og derigjennom bli mer konkurransedyktig og fleksibel i å tilpasse seg endringer i markedet. Dette i kontrast til den såkalte ”fordismens” standardiserte masse-produksjonsorganisering preget av sentralisering og plan.
Dette paradigmeskifte er også drevet frem gjennom markedsendringer. Etterspørselen etter standardisert produksjon ble redusert til fordel for mer skreddersydde og spesialiserte produkter. Sammen med de teknologiske endringer som gav mindre foretak mulighet for å produsere effektivt, har dette åpnet opp muligheten for mindre foretak til å ta markedsandeler fra de større foretak gjennom nisjeproduksjon eller i det minste å bli effektive underleverandører.
Mindre foretak kan nå lettere bli mer konkurransedyktige gjennom å samarbeide og å lokalisere seg i samme område. Det nye utstyret krever faglært arbeidskraft og gjennom nærhet kan man lettere dra nytte av hverandre og gjensidig utnytte ny læring. Nettverk mellom bedriftene blir et viktig middel for å øke konkurranseevne både for de store selskapene og mindre bedriftene. Dette er noe av bakgrunnen for den økte interessen rundt klynger (clustere) i næringsutviklingen.
Styring, ledelse og organisering av det offentlige
I likhet med private foretak og foreninger har også det offentlige i mange land gjennomgått store endringer med hensyn til organisering, styring og ledelse de senere årene. Stikkord her er deregulering, privatisering og en ”managerial revolution”. – Vi skal se nærmere på dette i et senere kapittel.
I den internasjonale faglige diskusjonen er det de senere årene gjort et klarere skille mellom ”government” og ”governance”. Med ”government” menes parlamentarisk styring via en folkevalgt forsamling, institusjonelt hierarki og byråkratisk regelstyring. Begrepet ”governance” er imidlertid mer omfattende og vanskelig å oversette. På dansk og norsk er det bl.a. oversatt til ”interaktiv styring” (Jessop 2000 og Veggeland 2000). ”Med interaktiv styring menes beslutninger som fattes gjennom forhandlinger, dialog og partnerskap mellom politiske myndigheter, organisasjoner og markedsaktører i et nettverksbasert fellesskap” (Veggeland 2000:6).
Dynamikk og politikk
Politisk samarbeid og avtaler er viktig som rammevilkår for den økonomiske og interessebaserte organisering og utvikling som utgjør en sentral drivkraft i å gi globaliseringen retning og form. Det er et nært samspill mellom økonomisk dynamikk og politiske grep og tilpasning. Det gjaldt det viktige steg i retning av skille mellom stat og sammenslutninger (foretak/foreninger), utvikling av aksjeselskapet, ledelsesrevolusjonen og stadig nye organisasjons- og styringsformer.
Det kan nå virke som stadig mer av det økonomiske og politiske rom overtas av en type nettverksbasert interaktiv kopling og styring. – Dette vil vi komme nærmere inn på i neste kapittel, der vi vil drøfte regionaliseringsspørsmålet.
[4] For en nærmere drøfting av en del av de tema som tas opp her se Johnstad 1998 og 2001.[]
5 Dette var en sats formet av den franske forretningsmann Vicent de Gourney i midten av 1700-tallet, og ble fra begynnelsen av 1800-tallet brukt som slagord for den økonomiske liberalismen (Monks og Minow 1995).[]
6 I Sverige snakker man om assosiasjoner isteden for sammenslutninger, og gjør et skille mellom kapital- og medlemsassosiasjoner (Nial 1991; Swartz 1994).[]
7 Oligarki kommer fra gresk og betyr fåmannsvelde.