Slengerstemmer
Muligheten for å lykkes med organiserte kupp i en kommune økes betydelig av ordningen med slengerstemmer, det vil si adgangen til å gi personstemmer til kandidater som står på andre partiers liste. En kan se dette som en ordning som gjør det mulig for en velger å splitte sin stemme på flere partier. Fordelingen av mandater mellom partiene bestemmes av antall personstemmer hvert parti mottar. En velger har like mange personstemmer som det skal velges representanter. En slengerstemme til en kandidat fra et annet parti betyr at dette partiet mottar en personstemme, mens partilista velgeren har brukt taper en.
Ordningen innebærer at hvem som blir representanter for et parti ikke bare bestemmes av partiets egne velgere (de som bruker partiets liste), men også kan påvirkes av oppfatningene til de som stemmer på andre partier. Endringen i valgloven der stryking av kandidater ikke lengre er tillatt, innebærer at de som gir slengerstemmer deltar i personutvelgingen helt på lik linje med de velgerne som bruker lista. Begge typer velgere kan gi kandidater en ekstrastemme (med en begrensning til en fjerdedel av kandidatene for slengerstemmer). Tidligere hadde listas egne velgere større innflytelse ved at de også kunne stryke konkurrenter til kandidaten(e) de ønsket å støtte.
Det kan hevdes at særlig ved valg til kommunestyret kan personoppfatninger for noen velgere bety mer enn partisympati, og at velgere derfor bør ha anledning til å fordele stemmen sin mellom flere partier for å kunne få uttrykt sine ønsker om hvilke personer som skal bli representanter. På den annen side er det et problem at adgangen til å gi slengerstemmer åpner muligheten for avtalte retteaksjoner, som for eksempel at en gruppe velgere i et større parti kvitter seg med en brysom representant fra et mindre parti ved å støtte vedkommendes konkurrenter med slengerstemmer. De listestemmene dette krever vil som regel være så få at en slik aksjon ikke behøver å koste deres eget parti noe, men risikoen for mandattap er selvsagt til stede.
Departementets forslag om at slengerstemmene ikke skulle ha betydning for mandatfordelingen var motivert av hensynet til et enklere valgoppgjør. Det ville imidlertid gi adgang for store partier til å avgjøre personutvelgingen i mindre partier uten noen fare for omkostninger i form av mandattap. Det kan settes spørsmålstegn ved om det overhodet bør være adgang til å påvirke andre partiers representasjon, og argumenteres for at Valglovutvalgets forslag om å sløyfe slengerstemmene burde vært vedtatt. Men skal det først være en slik mulighet, må den innebære omkostninger gjennom deling av personstemmene, selv om dette kompliserer valgoppgjøret.
For velgere som er opptatt av å få valgt inn en viss type kandidater, for eksempel personer fra en bestemt del av kommunen, har slengerstemmer vært et meget effektivt instrument. En kan på denne måten støtte kandidater med den ønskede egenskapen på flere lister samtidig. En dokumentasjon av hvilket gjennomslag dette kan få er kommunevalget i Modum i 1967, forløperen til de mye omtalte kvinnekuppene i 1971. I Modum ga en retteaksjon som resultat et kommune-styre der halvparten av representantene var kvinner. Valgoppgjøret avdekket hvor få velgere som stod bak dette kuppet. Bare 17 av 6355 godkjente lister i Modum var blitt systematisk rettet til fordel for kvinner, men dette var nok til å avgjøre personvalget for 14 av 43 plasser i kommunestyret (Skard 1979; NOU 2001:3: 144).[12]
Ordningen med slengerstemmer ble på bakgrunn av kvinnekuppene i 1971 opphevet før valget i 1975, men etter protester gjeninnført i 1979, med en begrensning i omfanget av slike stemmer til en fjerdedel av antallet representanter i kommunestyret. Innstillingen i 1982 var kritisk til hvordan ordningen fungerte, men valgte å beholde den, samtidig som en ønsket seg regler som kunne hindre negative utslag (NOU 1982:6: 58-59).
Det nye Valglovutvalget foreslo ordningen avskaffet, men dette fikk ikke støtte av departementet. I den nye loven vedtatt av Stortinget er ordningen beholdt, uten at det er foreslått nye regler som kunne begrense muligheten for uheldige utslag.
[ [ [12]]] Strategien som ble benyttet var å bruke lister med få oppførte kvinner. På disse listene ble menn strøket og erstattet med kvinner som stod oppført på andre lister. Disse slengerstemmene ble så kumulert det antall ganger loven tillot, som på dette tidspunktet kunne være opp til fire.