4.1 Det palestinske flyktningproblemet
De palestinske flyktningenes framtid er et av de vanskeligste temaene i konflikten mellom palestinere og israelere. Svært mange er flyktninger fra krigen i 1948 og har sin opprinnelse innenfor det som i dag er staten Israel. Spørsmålet om flyktningenes endelige bosted skulle ifølge Oslo-avtalen avklares i sluttstatusforhandlingene, som et ledd i en helhetlig løsning på den palestinsk-israelske konflikten.
UNRWA hadde i mars 2002 registrert mer enn 4 millioner palestinske flyktninger i regionen. En tredjedel av disse, omkring 1.3 millioner, levde i 59 ulike flyktningleire i Jordan, Libanon, Syria, Vestbredden og Gaza. Resten av flyktningene bodde i byer og landsbyer i sine vertsland og på Vestbredden og Gaza.[101] I regionen fordelte flyktningene seg, ifølge UNRWA, med 1.7 millioner i Jordan og henholdsvis 650.000 og 900.000 på Vestbredden og Gaza. I Syria var det registrert omkring 400.000 flyktninger, mens Libanon hadde det mest omstridte tallet. UNRWA hadde i 2002 registrert 390.000 flyktninger i Libanon mens Fafo mente at antallet neppe var større enn 160-170.000.[102]
Det er fortsatt et forhandlingsspørsmål om Vestbredd-flyktningene fra krigen i 1967 som nå er bosatt i Jordan, skal regnes som “flyktninger” eller “internt fordrevne”. Årsaken er at Vestbredden fra 1950 til 1988 formelt var annektert av det jordanske kongedømmet. Anneksjonen var ikke internasjonalt anerkjent. Palestinerne regner folk som har flyktet fra Vestbredden over til Jordan som flyktninger, mens israelerne betegner dem som “internt fordrevne” og ikke som reelle flyktninger.
Generelt er prinsippet om flyktningers rett til å vende tilbake nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948. Artikkel 13 fastslår at “enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land”. Artikkel 17 stadfester at “ingen må vilkårlig fratas sin eiendom”. Den politiske referansen for palestinerne er resolusjon 194 som ble vedtatt av FNs Generalforsamling den 11. desember 1948. Artikkel 11 i resolusjonen gir de flyktningene som ønsker det, rett til “å vende tilbake til sine hjem”. Videre heter det at “kompensasjon skal betales for tapt eiendom til dem som velger ikke å vende tilbake”.[103] Resolusjonen har blitt stadfestet i FNs Generalforsamling mer enn 100 ganger siden 1948.[104]
Israelerne har på sin side gjort det klart at de aldri vil gå med på en politisk løsning som innebærer en storstilet retur av flyktninger til Israel. Deres standpunkt har vært at dette problemet skal løses i bytte mot en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza. Israel har gjentatte ganger fremmet forslag om at det skal bygges nye boliger til flyktningene i og utenfor leirene i de ulike vertslandene. Siktemålet skal være å gjøre det mer attraktivt for flyktningene å forbli der de er framfor å presse på for retur til Israel og de okkuperte områdene.[105]
Israelske myndigheter tok i et møte med Fafo-representantene Jon Hanssen-Bauer og Jon Pedersen i september 1993 opp “behovet for massiv boligbygging og en mild variant av ‘resettlement’ fra leirene”, slik Fafo formulerte det i sitt referat. De anslo dette til å kreve i størrelsesorden 2 milliarder USD i Gaza og 1.1 milliarder USD på Vestbredden. Israelerne foreslo at Fafo fikk en rolle i et samarbeidsorgan mellom partene som kunne koordinere innspill fra ulike interessenter og donorer i tillegg til å koordinere bruken av teknisk ekspertise.[106]
Mens palestinerne i forhandlinger har stått fast på kravet om at flyktningene må få anerkjent retten og en reell mulighet til å vende tilbake til sine hjemsteder innenfor det gamle mandatområdet Palestina, har Israel ikke villet godta dette.[107] På hvilken måte mente de norske aktørene og medlemmene i arbeidsgruppen om flyktninger at de nye levekårsundersøkelsene til Fafo kunne bidra til å løse dette fastlåste spørsmålet?
[101] UNRWAs nettsider: http://www.un.org/unrwa/[]
102UD 308.88, fra Fafo til UD, januar 2002; UD 852.1.443, fra Fafo til UD, 18. mai 2000. Intervju med Jon Hanssen-Bauer, 2. oktober 2002.[]
103 FNs Generalforsamlings resolusjon nr. 194, av 11. desember 1948: "The General Assembly, Having considered further the situation in Palestine (...) Art. 11: Resolves that the refugees wishing to return to their homes and live at peace with their neighbours should be permitted to do so at the earliest practicable date, and that compensation should be paid for the property of those choosing not to return and for loss of or damage to property which, under principles of international law or in equity, should be made good by the Governments or authorities responsible."[]
104 Horne (2002: 37).[]
105 UD 25.11.19 S, referat fra samtaler mellom den norske og den israelske ambassaden i Washington, i brev fra den norske ambassaden i Washington til UD, 10. september 1993.[]
106 UD 25.11.19 S, fra Fafo til UD, rapport fra møte i israelsk UD og statistisk sentralbyrå 8.-9. september 1993.[]
107 Mandatområdet Palestina omfattet området innenfor grensene av staten Israel samt Vestbredden og Gaza.