Blogg

Regjeringa velger å forhindre norske borgere i å klage inn staten for menneskerettighetsbrudd under tre sentrale menneskerettskonvensjoner. Norge skal jobbe aktivt for menneskerettighetene, men må beskytte sitt politiske, og dermed sitt demokratiske, handlingsrom, hevder de. Argumentasjonen bygger i beste fall på en feiloppfatning av hvordan det internasjonale menneskerettighetssystemet fungerer.  

Den offentlige debatten rundt investor-stat tvisteløsing (ISDS) har eksplodert etter at EUs forhandlingsposisjon til det transatlantiske handels- og investeringspartnerskap (TTIP) ble kjent. TTIP er hovedsakelig ment å omhandle handelsanliggende som harmonisering av standarder og tollbarrierer, men kapittelet om ISDS har fått mye oppmerksomhet.

I en nylig artikkel i tidsskriftet Internasjonal politikk stiller Håvard Mokleiv Nygård spørsmålet “kan modeller og teorier for internasjonal politikk predikere fremtidige utfall?” (Nygård 2015: 468).[1] Nygårds svar er et ganske så entydig og rungende «ja». Nygårds drøfting av dette viktige spørsmålet er midlertid noe ensidig, og det kan være gode grunner til å nyansere denne problematikken litt.

’Das boot ist voll’ erklærte presidenten i det nøytrale Sveits i 1942.

Grensen ble stengt for jøder på flukt fra nazismen i Tyskland, med fatale konsekvenser. Jødene ble oppfattet som en trussel mot nasjonal identitet og en økonomisk byrde, mens ‘genuine flyktninger’ med ‘riktig’ bakgrunn slapp inn. Selvbildet av en liten nasjon som må holde sammen mot ytre farer har dype historiske røtter i dette fjellandet.

Hvordan begrunnes sortering av innvandrere til Norge i dag som har en nasjonal selvforståelse ikke så ulik den sveitsiske?

Av Anton Steen.

Innlegget ble opprinnelig publisert på MRbloggen 02.02.2016.

Hvor er det blitt av massene på Maidan-plassen i Kiev, på Tahrir i Kairo og rundt Occupy Wall Street i USA? Er de revolusjonære oppløpenes tid over? skriver Bernt Hagtvet i Ny Tid. 

En flyktning har rett til å komme i sikkerhet, ikke til å komme til Europa, skriver Janne Haaland Matlary i DN.

Har harselering over islam forandret en eneste fanatisk muslim til et lyttende menneske? spør Raino Malnes i Agenda Magasin

Meningsmålingene tar ofte feil, skriver Øyvind Østerud i Aftenposten Uviten.

Er såkalte semi-demokratiske regimeformer i seg selv mer ustabile enn mer rendyrkede demokratier og autokratier, eller skyldes den korte levetiden til slike regimer at det slike regimer vokser frem under ustabile sosiopolitiske og/eller andre særegne forhold?

Avsløringen av forskningsjukset til Michael LaCour,  og de trender den er symptomatisk for, er et tegn på at naturvitenskapelige standarder er i ferd med å få fotfeste i samfunnsvitenskapene, skriver Tore Wig.

Et paradoks rir den norske innvandringsdebatten: av omtanke for flyktninger kan vi ikke ta imot dem(!), skriver professor Anton Steen. 

Oslo var før krigen - og i de fleste valgene rett etter - et tilnærmet topartisystem med Arbeiderpartiet og Høyre som de dominerende partier. Bildet endret seg etter hvert. Oslo ble et utpreget flerpartisystem som har gitt små og nyetablerte partier en sjanse ved å gi dem representasjon, lokalt så vel som nasjonalt, skriver Tor Bjørklund.

Tidligere i år gikk den niende forhandlingsrunden mellom USA og EU om The Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) av stabelen. På en pressekonferanse 24. april kunngjorde partene at de ennå er et stykke unna et transatlantisk partnerskap, men at de håper å ha rammeverket på plass i løpet av 2015, skriver Tarald Laudal Berge.

På ett felt er folkeavstemning uovertruffen som metode for å innhente folks meninger: Den gir avgjørelsen legitimitet, skriver Tor Bjørklund.

Debatten i kjølvannet av "Hjernvask" var viktig, og er det fortsatt, skriver Øyvind Østerud.

Det kanskje klareste særpreget ved den norske oljehistorien er den avgjørende rollen forvaltningen har spilt. Både gjennom regulering av den industrielle aktiviteten og ved å sikre at oljevirksomheten kom hele det norske samfunn til gode, skriver professor Dag Harald Claes i anledning at det er 50 år siden Norge ble en "oljenasjon".

Vi har to i regjeringen som priser kvinnebevegelsen foran 8.mars, og en i regjeringen som skjeller den ut, skriver Hege Skjeie.

Viktige saksområder og store prosjekter er styrt av gjennombruddshissige mindretall med et uoppmerksomt og avmektig flertall som tar regningen. Våre naive forestillinger om demokratiske beslutningsprosesser ligger som et uvitenhetens slør over deler av den offentlige politikken, skriver Øyvind Østerud. 

I dagarna minns världen, att cirka 225.000 människor dog av tsunamin den 26 december 2004. Av dem bodde 70% i inbördeskrigets Aceh, vars befolkning är ungefär som Norges. Gör tankeexperimentet att 160.000 norrmän dödas i ett svep!

«Danmark» er Francis Fukuyamas navn på et politisk modent samfunn – et styre med effektiv statsmakt, rettssikkerhet og demokratisk oppslutning.

Erna Solberg synes det er trist, og Siv Jensen at det er et sykdomstegn, når Sverigedemokratene slo til som de gjorde under svenske valget nylig. Det ble et svensk jordskjelv, rystet frem av et parti med brune aner og rasister i/utenfor skapene. Skjelvet var varslet i god tid, men folk tvilte likevel: Sååå mange innvandringsfiender bor det vel ikke i Sverige?

Staten yter i overkant av ein halv milliard kroner årleg i støtte til dei politiske partia. I tillegg kjem eit ukjent tal millionar frå kommunar og fylkeskommunar. Får det politiske fellesskapet noko att for desse pengane? Gir denne pengebruken nok demokratiske avkasting i form av veljarintresse og –engasjement?

Kan utbrudd av væpnede konflikter – både mellom land og innad i land – forutsees på samme måte som været? Nyere forskning og innovasjoner i samfunnsvitenskapelig metode gjør det fristende å svare ja, skriver Tore Wig.

Den 9 juli är det presidentval i Indonesien – en av de gryende ekonomiska stormakterna, det största muslimska landet och den tredje största demokratin bakom Indien och USA. Vad handlar valet om och hur hållbara är framstegen?

Med 18,7 prosent av stemmene og 47 mandat er den populistiske nykomaren ANO den eigentlege vinnaren av parlamentsvalet i Tsjekkia i oktober. Sosialdemokratane (ČSSD) er framleis størst, men har gjort sitt dårlegaste val sidan 1992, og treng støtte frå minst to andre parti for å danne regjering. Den største taparen er Borgarlegdemokratisk parti (ODS), som hadde statsministeren fram til juni, men som nå er redusert til eit miniparti i parlamentet.