Humanisme i et høykostland

Et paradoks rir den norske innvandringsdebatten: av omtanke for flyktninger kan vi ikke ta imot dem(!), skriver professor Anton Steen. 

Flyktninger blir hjulpet over i et skip fra den maltesiske kystvakten, 2013 (Foto: U.S. Navy/Wikicommons)

Å bosette 5000 flyktninger som sitter på mottak og ta imot 10.000 fra FNs flyktningeleirer er blitt et kommunalt budsjettspørsmål. Flyktningene blir avvist fordi kommunen ikke kan gi dem en standard på nivå med befolkningen ellers. Staten sitt ansvar for denne gruppen styres av kommunale kostnadsoverslag og lokalt boligmarked. Sirkel-retorikken er besnærende.

  • kommunene mangler tilbud til flyktningene og sier de ikke kan ta imot flere;
  • når de ikke bosetter flere blir det opphopning på asylmottakene;
  • overfylte asylmottak kan staten ikke gjøre noe med fordi kommunene sier de ikke har tilbud til å ta imot flere. Catch 22!

Staten må stole på det kommunale regnestykket og lokaldemokratiet bestemmer, men trenger i første omgang flyktningene verdens høyeste boligstandard?

Like tilbud

Like tilbud er et fundament i velferdsstaten, men mangel på ressurser for å følge opp gjør at flyktninger blir avvist. Kommunene presses til å drive lokal omfordelingspolitikk for å løse en statlig oppgave. Staten prøver å overtale kommunene gjennom appeller og økonomiske overføringer og de lokale folkevalgte støtter oftest rådmannen sin bekymring for kommuneøkonomien. Derfor er kommunal økonomi blitt en tvangsramme for statlige humanitære forpliktelser.

Dette kom pinlig til syne i august i fjor da ca.120 syriske kvoteflyktninger ble avvist fordi sykdom og krigsskader gjorde dem for dyre for norske kommuner. Begrunnelsen for ikke å ta imot 10.000 syriske flyktninger er knappe lokale ressurser og høye standardkrav fordi, som statsminister Erna Solberg sa «Min bekymring er at vi ikke vil ha et tilbud til dem i norske kommuner» (22. april, 2015). Jens Stoltenberg tenkte på samme måte da han var statsminister og som etter en rekke med innstrammingstiltak sa at «det er de brede sosialdemokratiske ordningene som er best også for integreringen» (4. mai, 2010). Velferdsordninger på høyt nivå koster, men bør betenkeligheten være det kommunale tilbudet eller hva flyktningene trenger?

Statens problemforståelse

Staten sin problemforståelse er at flaskehalsen er kommunenes mangel på kapasitet, noe regjeringen prøver å påvirke ved tilskudd og overtalelse. Hadde bekymringen heller vært de som blir sittende i mottak over lang tid og ikke kommer i gang med vanlige familieliv, utdanning og arbeid, hadde nok staten tatt atskillig mere kraftfulle grep. Hvordan ville en behandlet 5000 nordmenn stuet sammen i kaserner med livet på vent og som ikke engang fikk muligheten til å starte opp på egen hånd? Ville staten bare fortsatt å være bekymret for tilbudet i kommunene og ha sett på at problemet vedvarte og økte? Nei, dette ville blitt løst som en vanlig offentlig oppgave, gjerne med kommunene som iverksettere, men ikke overlatt til kommunene å bestemme realiseringen av. Forestillingen om at Norge skal ha «verdens beste integrering» i betydningen at alle skal inkluderes på samme høye materielle nivå virker som en blokkering for hva som er det viktigste i en akutt situasjon: å ta imot mennesker på flukt fra krig og forfølgelse og å bosette innen rimelig tid de som får opphold.

Flyktningene har ingen stemme

Norske pasienter i hjertekø har sterke interessegrupper. Flyktningene har ingen stemme, få talspersoner og norske velgere har ikke bekjente på mottakene. De er ressurssvake, er spredt over hele landet, har svært ulik bakgrunn fra forskjellige land og kan ikke samordne seg og blir derfor ikke hørt. De sees bare som en kostnad som ikke bidrar til fellesskapet og forblir bakerst i køen. Den høye terskelen for bosetting virker i praksis etnisk diskriminerende, noe ingen vil vedkjenne seg. Kan mindre tradisjonell fordelingspolitikk og mer solidarisk politikk bøte på dette?

Studier viser at flertallet i kommunestyrene som regel følger rådmannen sitt forslag, men når rådmannen sier nei av økonomiske årsaker er det ofte en markert opposisjon som argumenterer for å ta imot flyktninger av humanistiske og solidariske grunner. Undersøkelser av folks holdninger og lokale aksjoner tyder på at i kommune-Norge er det en ganske utbredt positiv holdning til å hjelpe. Staten har et uutnyttet virkemiddel gjennom direkte å appellere til befolkning og lokalpolitikere.

Nye løsninger

En ny økonomisk underklasse ønsker ingen, det vil undergrave prinsippet om likhet i velferdsstaten. Men: når likhetsprinsippet blir en begrunnelse for manglende medlidenhet er det noe som skurrer kraftig. Kan en heller redusere på standarden og dermed ta imot flere? Mange vil mene at humanitet trumfer materiell likhet. Flyktningekatastrofer og integrering krever nye løsninger i fordelingspolitikken der rigide likhetsstandarder bør vike for pragmatiske løsninger.

Norge vil være ‘verdens beste’ på mange felter, også på integrering. Resultatindikatorer viser at det ofte er tilfelle og de som får bosetting i en kommune har vunnet lykkeloddet. Men når integreringen blir så ressurskrevende at velferdsstaten lukker seg for å hegne om de gode resultatene, må en spørre om idealer om solidaritet og velferd i den klassiske nasjonalstaten har forvitret til et forsvar for de velfødde privilegertes egeninteresser. Verden blir mer åpen og enda flere vil banke på velferdsstatens port. Det er en stadig mer krevende øvelse å vise medlidenhet i et høykostland der resultatlikhet er den sentrale rettesnoren. God integrering og humanisme framover kan heller vise seg i at våre nye borgere i større grad får brukt sine egne ressurser for å skape seg gode liv i det mangfoldige samfunnet som vi alle er en del av.


Artikkelen har tidligere vært trykket i Dagsavisen, 20.5.2015

 

 

Av Anton Steen, professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Publisert 8. juli 2015 13:50 - Sist endret 8. juli 2015 13:50