Hvem sitt handlingsrom er det regjeringa ønsker å beskytte?

Regjeringa velger å forhindre norske borgere i å klage inn staten for menneskerettighetsbrudd under tre sentrale menneskerettskonvensjoner. Norge skal jobbe aktivt for menneskerettighetene, men må beskytte sitt politiske, og dermed sitt demokratiske, handlingsrom, hevder de. Argumentasjonen bygger i beste fall på en feiloppfatning av hvordan det internasjonale menneskerettighetssystemet fungerer.  

FNs menneskerettighetskonvensjoner har egne ekspertkomiteer som har ansvar for å overvåke at konvensjonene iverksettes. Måten dette gjøres på er at statspartene rapporterer inn hvordan de jobber med å beskytte de aktuelle menneskerettighetene, og komiteen gir så kommentarer til dette arbeidet. I tillegg kan statene velge om de også vil gi sine borgere muligheten til å klage inn påståtte menneskerettighetsbrudd slik at man kan få en ekspertuttalelse i enkelttilfeller. Regjeringa har nå satt en stopper for at det norske folk kan gjøre dette for rettighetene som beskyttes av Barnekonvensjon (BK), Konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Regjeringa sier nei fordi «det er viktig å ivareta det nasjonale politiske spillerommet». På denne måten gir de inntrykk av at individklageadgangen er udemokratisk og at komitéene har en betydelig makt i å gripe direkte inn i det norske samfunnet. Det stemmer ikke.

Samspillet mellom det nasjonale og internasjonale menneskerettighetssystemet er basert på dialog mellom mange ulike aktører. Det har naturligvis stor demokratisk verdi.

Norge, som statspart til konvensjonene, kan selv være med å påvirke sammensetningen av komitéene. Dersom Norge hadde blitt felt under individklageadgangen kunne det ha bidratt til et betydelig internt politisk press om endring, men komitéene har i seg selv ingen makt til tvinge fram endring i det norske samfunnet. Det må norske aktører selv jobbe for. Dersom uavhengige internasjonale eksperter kommer fram til at man har begått et menneskerettighetsbrudd bør man imidlertid ha særdeles gode og overbevisende argumenter for hvorfor man mener det motsatte.

Individklageadgangen ville ha åpnet opp for at andre stemmer enn regjeringens egen i større grad kunne ha kommet til ordet i den internasjonale dialogen om beskyttelse av menneskerettigheter. Individklageadgangen ville ha gitt det norske sivilsamfunnet sterkere muligheter til å bli hørt, og enkeltpersoner et sterkere menneskerettighetsvern i saker hvor statsapparatet muligens, tro det eller ei, kan ha begått menneskerettslige feil. Behandlingen av enkeltsaker av en uavhengig internasjonal ekspertkomité ville ha tilført Norge et viktig utenfor-perspektiv.

Regjeringa sier at de ikke vil tilslutte seg individklageadgangen fordi det er så vanskelig å vite på forhånd hva komitéene eventuelt vil komme fram til. Det er for eksempel uklart hva som ligger i «retten til høyest oppnåelige helsestandard» som det så fint står i ØSK-konvensjonen. Ingen kan naturligvis spå hva komiteene vil komme fram til når de vurderer vanskelige saker i framtida. Tolkningen av menneskerettighetene har alltid vært og er i stadig utvikling, og denne utviklingen bør Norge ta del i. Når det er uklart hvordan man skal tolke en rettighet vi allerede er forpliktet til å iverksette er behovet muligens enda større for stemmer utenfra.

Utenriksminister Børge Brende sier at «det kan være en risiko for at barnekomitéen i mindre grad enn norske domstoler balanserer hensynet til barnets beste opp mot andre viktige samfunnshensyn, som blant annet innvandringsregulerende hensyn». Dette har selvfølgelig Brede rett i for, ja, Barnekonvensjonen er jo nettopp ment for først og fremst å verne om barnets beste – og ikke om det norske asylinstituttet.

Regjeringa har sagt at Norge skal være et foregangsland når det gjelder å støtte opp om FNs arbeid. Vi skal styrke sivilsamfunnet, og føre en menneskerettighetsbasert politikk. Ved å åpne opp for individklageadgang til de tre nevnte menneskerettighetskonvensjonene, kunne regjeringa ha sørga for nettopp dette. Klageadgangen ville ha rustet opp vår verktøykasse for menneskerettighetsbeskyttelse ved å gi oss flere strenger å spille på i både det internasjonale og det nasjonale menneskerettighetsarbeidet.

Når regjeringa i stedet har valgt å avfeie denne muligheten, kan man spørre seg om hvem sitt handlingsrom det egentlig er de ønsker å beskytte.


 

Først publisert på menneskerettighetsbloggen (mrbloggen.com) 3/10.

Av Kjersti Skarstad
Publisert 19. okt. 2016 16:52 - Sist endret 19. okt. 2016 16:52