LaCour-affæren og samfunnsvitenskapens modning

I mai i år ble en ukjent doktorgradsstipendiat i statsvitenskap trendet på twitter, ved siden av Fifa skandalen (#Blatterout), Irlands ja til homofilt ekteskap (#HomeToVote), og Hellas gjeldsforhandlinger (#Grexit). Navnet er Michael Lacour. Frem til for noen uker siden var Lacour en fremadstormende ung statsviter, med en meritt som er få unge statsvitere forunt: En prestisjetung studie publisert i Science.

Revolusjonerende funn

Studiens funn var revolusjonerende. Den beskrev et eksperiment hvor eksperimentører endret vilkårlig utvalgte velgeres syn på homofilt ekteskap gjennom en kort personlig samtale. Endringene i velgeres holdninger var sterke, og vedvarende. Studien fikk massiv omtale, og ble omfavnet av politikere og aktivister.  I mai sprak nyheten om at studien sannsynligvis var forfalsket.  To phd-studenter ved Berkeley forsøkte å replisere studien, men fant flere uregelmessigheter, og etter hvert mønstre som tyder på at dataene var konstruert av Michael Lacour selv. Dette førte til at LaCours medforfatter, Donald Greene (som ikke hadde behandlet dataene) fikk Science til å tilbakekalle LaCour-studien. #LaCourGate var et faktum.

Større enn LaCour

LaCour-gate er større enn LaCour, og har derfor fått massiv oppmerksomhet. I dens kjølvann har flere hevdet at dette er et tegn på samfunnsvitenskapenes umodenhet og lavere status. På lederplass hevder f.eks Wall Street Journal at LaCour er nok et bevis på at statsvitere (og andre samfunnsvitere) tilnærmer seg forskningen med ideologiske briller, og «fisker» til de finner det de vil finne, nemlig noe som støtter opp under deres «politisk korrekte» holdninger. Andre har sett LaCour som en bekreftelse på at samfunnsvitenskapene er upålitelige, og at de ikke lever opp til de samme standardene som i naturvitenskap. Ingen av disse har rett. LaCour er nettopp et symptom på at statsvitenskap, og samfunnsvitenskap forøvrig, er i ferd med å bli modne vitenskaper.

Vitenskapelig praksis på sitt beste

På et overordnet nivå er tilbakekallelsen av LaCour studien et godt eksempel på vitenskapelig praksis på sitt beste. Vitenskap skal ideelt sett være selvkorrigerende, og kontinuerlig forbedre seg gjennom at hypoteser blir utsatt for møysommelig kritikk og blir konfrontert med empiri.  I den klassiske publiseringsprosessen skal denne systematiske kritikken og etterprøvingen skje i fagfellevurderingen og fremføres av anonyme fagfeller. Imidlertid er det altfor sjeldent slik at fagfellene har tid eller insentiver til å gjøre egne analyser av dataene. Derfor er LaCour-affæren viktig på at mer praktisk nivå. Forskningsjukset passerte fagfellevurderingen, men ble avslørt i en selvstendig replikasjonsstudie av de samme dataene.

Krav til standarder for replikasjon sprer seg som en farsott innenfor den positivitsiske samfunnsvitenskapene.  Norges- og PRIO-baserte Journal of Peace Research var et av de første samfunnsvitenskapelige tidsskriftene med et krav om at forfattere la ut replikasjonsdata. I det siste har toneangivende tidsskrift, som American Political Science Review, og American Economic Review, krever nå at dataene legges ut for offentlig, slik at studiene kan repliseres av uavhengige forskere. I amerikanske Graduate-courses er det nå vanlig med fag hvor studentene skal replisere et knippe studier publisert i prestisjetidsskrift.

Økende fokus på prediksjon

Flere andre trender peker i positiv retning i samfunnsfagene. I statsvitenskap, og økonomi, har det oppstått et økende fokus på prediksjon. Det er ikke lenger nok at en samfunnsvitenskapelig teori kan forklare historiske data; den må predikere data den ikke allerede har forklart. Innenfor fagfeltet konfliktforskning er for eksempel forutsigelse av konflikt ved hjelp av statistiske modeller en vekstindustri. Fenomener man før anså det som umulig å predikere, som store kriger og finanskriser, er i økende grad innenfor den positivistiske samfunnsvitenskapenes rekkevidde.

Et siste tegn er det økende fokuset på eksperimenter og kausale effekter mer generelt. For fem år siden var det meget få eksperimenter i de største tidsskriftene i statsvitenskap og økonomi, nå utgjør felt-, og naturlige eksperimenter nesten halvparten av empiriske bidrag i de beste tidsskriftene. Dette har av noen blitt kalt «kausalitetsrevolusjonen», og har blitt beskrevet som et Kuhniansk paradigmeskifte innenfor blant annet økonomifaget.

Vitenskap handler om prosess, ikke substans

En mye utbredt misoppfatning er at debatten rundt hjernevask var et symptom på en naturvitenskapelig vending innenfor samfunnsfagene i Norge. Det økende fokuset på genbaserte og andre ikke-sosiale forklaringer har av blant andre Gunnar Aakvaag blitt beskrevet som en «naturalistisk vending» innenfor samfunnsvitenskapene. Misforståelsen bunner imidlertid i at vitenskap ikke handler om substans, men om prosess. Selv om samfunnsvitere i økende grad henviser til naturvitenskapelige variable for å forklare fenomener, utgjør det ingen vitenskapeliggjøring før de også følger den prosessen som karakteriserer naturvitenskap. Avsløringen av LaCour,  og de trender den er symptomatisk for, er et tegn på at naturvitenskapelige standarder er i ferd med å få fotfeste i samfunnsvitenskapene. Derfor bør LaCour-affæren feires.