English version of this page

Kampen om kunnskapen

Hva regnes som kunnskap, hvem sin kunnskap blir anerkjent og hvordan undervises det egentlig på universitetet? Det sosialantropologiske fagmiljøet diskuterer avkolonisering av akademia.

Politi med skytevåpen foran protesterende studenter

Sør-Afrika: Studenter i protest mot hvit overmakt og vedvarende økonomisk ulikhet under RhodesMustFall og FeesMustFall. Foto: Nompilo Mkhize. 

Da sørafrikanske studenter gikk til protest mot økende skolepenger og manglende låne- og stipendordninger, var Lindokuhle Khumalo - i dag stipendiat ved Sosialantropologisk institutt (SAI) - masterstudent ved University of the Western Cape.

Portrett av Lindokuhle Khumalo
Lindokuhle Khumalo: Doktorgradsstipendiat ved SAI. Foto: Erik Engblad.

Han fikk oppleve FeesMustFall på nært hold høsten 2015 og våren 2016, en bevegelse som etterfulgte det studentdrevne kravet om fjerninga av Cecil Rhodes-statuen ved University of Cape Town.

- Begge protestbevegelsene var store i Sør-Afrika. Demonstrasjonene strakk seg ut over lang tid, flere universiteter blei stengt, mange jeg kjenner blei arresterte, sier han.

Studentene demonstrerte tilsynelatende mot en statue av en britisk imperialist og høye universitetsutgifter, men i sin essens, hevder Khumalo, var MustFall-bevegelsene en kampanje mot hvit overmakt og den vedvarende økonomiske ulikheten i Sør-Afrika.  

- Arven etter kolonialismen i landet reproduseres gjennom hvem som har tilgang til det høyere utdanningssystemet, sier han.

På tross av gratis utdanning

Lindokuhle Khumalo kom i 2018 til Universitetet i Oslo for å skrive doktoravhandling om landreformene etter oppløsninga av apartheidregimet i 1994. Han blei overraska over hvor omdiskutert temaet avkolonisering var i norsk akademia generelt og det sosialantropologiske fagmiljøet spesielt.

- Det har nok å gjøre med disiplinen i seg sjøl: antropologi og dens historiske befatning med kolonimaktene. Mange andre fagfelt har ikke vært i direkte kontakt med det koloniale prosjektet, slik antropologien har, sier han.

- Men kanskje eksisterer koloniale problemstillinger i sjølve det norske systemet også, på tross av likestilling, gratis utdanning og mangfoldspolitikk? spør doktorgradsstipendiaten.

Stor debatt

Etter at Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) i 2018 vedtok en resolusjon om avkolonisering av norsk akademia, raste debatten i norske aviser. Tore Wig, professor ved Institutt for statsvitenskap, kalte kampanjen «en fagkamp for en radikal vitenkapsteoretisk relativisme; et angrep på vitenskapens objektivitet», i en kronikk i Klassekampen 3. august 2018.

Portrettbilde av Salinas
Cecilia Salinas: Postdoktor ved SAI på forskningsprosjektet Privatlivets grenser. Foto: Claudio Castello.

Cecilia G. Salinas, postdoktor ved SAI, tok til motmæle i samme avis få dager etter: «Avkolonisering av akademia blir karikert og avfeiet basert på misforståelser».

- Jeg synes diskusjonen den gang blei veldig overfladisk og inneholdt mange forutinntatte ideer om hva avkolonisering er og ikke er, sier Salinas i dag.

Hun minner om sitt eget hovedpoeng fra 2018: Avkolonisering handler om å stille spørsmål om hva som teller som kunnskap, og hvem som kan eller ikke kan produsere den.

Antropologen har i etterkant av debatten bidratt til SAIHs håndbok En introduksjon til avkolonisering av akademia.

- Ideen om avkolonisering utfordrer maktstrukturene som blei etablert i kolonitida og som fortsatt er virksomme, blant annet i norsk akademia. Først og fremst ved at kunnskapen vi har i vesten legitimerer seg sjøl som den viktigste og mest objektive sannheten, sier Salinas.

Hun påpeker at mye av forskninga foregår gjennom praksiser som behandler det globale sør som en ressurs som skaper gevinster kun i det globale nord i form av karrierer, forskningsmidler, prestisje og definisjonsmakt.

- Til og med innafor Norges grenser er det en lang og problematisk tradisjon i forskninga på samefolket. Så vidt jeg veit er det veldig få ansatte samiske forskere, sier hun.

«Kanskje vi må forkaste ordet avkolonisering i norsk kontekst for å oppnå bedre dialog og diskutere hva som regnes som autoritativ kunnskap»

Cecilia Salinas

Fortsatt like aktuelt

Nylig blei Cecilia G. Salinas invitert til en workshop ved Universitetet i Stockholm om tematikken. Avkolonisering sto dessuten på programmet under årskonferansen til Norsk antropologisk forening.

Salinas mener debatten i norsk kontekst også dreier seg om hvilke kropper som finnes i akademia, med tanke på etnisitet, klasse, religion, kjønn og legning.

- Det handler om ulike tankesett. Erfaringer og historier som avviker fra den dominerende fortellinga, og som også påvirker kunnskapsproduksjonen, sier hun.

De fleste er enige om at vi trenger mer mangfold, påpeker antropologen. Men Salinas mener vi må diskutere hva mangfold egentlig er.

- Det er et komplekst spørsmål som også er kontekstuelt. I én kontekst betyr mangfold etnisitet, i en annen noe helt annet. Sjøl om du putter en mørk kropp inn i ei akademisk stilling, betyr ikke det at antropologifaget forandres og åpnes opp for ukjente tanker og erfaringer.

Nytt begrep

I 2017 etablerte Cecilia G. Salinas, sammen med antropolog og tidligere kollega Monica Amador, seminarrekka «Decolonial Thinking» ved SAI. Motivasjonen var å lære om kunnskap produsert av latinamerikanske tenkere, som var lite kjente i Norge.

Siden den gang har Salinas fulgt debatten om avkolonisering i Norge. Hun ser at det er fortsatt mye motstand i akademia.

- Kanskje vi må forkaste ordet avkolonisering i norsk kontekst for å oppnå bedre dialog og diskutere hva som regnes som autoritativ kunnskap, hvem sin kunnskap som blir anerkjent og hvordan vi underviser?

Avkolonisering på instituttnivå

Nefissa Naguib er professor ved SAI og leder instituttets PhD-program. Som ansvarlig for emnene ANTH4030 og ANTH4020, har hun vært involvert i revisjonen av pensum. Målsetninga har vært å bedre representasjonen av ikke-vestlige bidragsytere.

smilende kvinne med solbriller i en havn
Nefissa Naguib: På feltarbeid i Marseille. Foto: Bjørn-Erik Leerberg.

- Klassikerne er viktige for faget og skal åpenbart fortsette å være på pensum. Men de må gå i dialog med annen litteratur, dersom antropologien skal holde seg i utvikling, sier hun.

Instituttet jobber konkret med å bedre kjønnsbalansen blant forfattere, ifølge Naguib, og å synliggjøre god lokal forskning som utføres i regionene forskerne ved SAI jobber med.

- Her har vi kommet et stykke på vei, men vi innser at dette er et kontinuerlig faglig evalueringsarbeid.

Reelt mangfold i klasserommet

SAI har, ifølge Nefissa Naguib, utvikla en strategi som skal bidra til en breiere rekruttering, slik at instituttet blir faglig styrka gjennom et større mangfold av personer, erfaringer og teoretisk fokus.

Sosialantropologen mener slike tiltak er mer nødvendig enn noensinne, for å gjenspeile den økte graden av variasjon i klasserommet.

- Studentene ser ikke alle like ut. Det er viktig å kjenne seg igjen for å forstå og lære, så vel i pensum som i foreleserne. Det er avgjørende at våre studenter innser at det akademiske systemet også kan reflektere deres eget liv, at også de er en del av hva sosialantropologi er, sier hun.

Til masterprogrammet i sosialantropologi inviteres ofte gjesteforskere fra det globale sør, forteller Naguib, både for å snakke om egen forskning og mer generelle tematikker innafor teorien.

- Hvis de som underviser representerer ulike perspektiver, tiltrekkes flere studenter med ulik bakgrunn. På denne måten kan vi tilrettelegge for reelt mangfold i klasserommet og ei nødvendig videreutvikling av kunnskapsproduksjonen ved Universitetet i Oslo.

Av Erik Engblad
Publisert 30. nov. 2021 11:36 - Sist endret 11. mars 2024 16:28