De mest akutte problemene i norsk arbeidsliv har ingenting med globalisering eller utflagging eller konsernmakt å gjøre. De skyldes prinsipper og blokkeringer som er uttrykk for interne maktforhold i Norge. Krisen i skolen og i helsevesenet vil komme høyt opp på enhver rangering over voksende samfunnsproblemer. Det er neppe tvil om at lønns- og arbeidsvilkår er hovedforklaringen på manglende rekruttering og flukt fra yrket. I skolen risikerer vi at kompetansenivået og læringsmulighetene stadig synker, med dramatiske konsekvenser for den offentlige fellesskolen og dermed for samfunnsutviklingen på lengere sikt.
I helsevesenet er et altenativ til lønnsvekst å importere mer utenlandsk arbeidskraft. Da kan lønnsnivået fortsatt holdes nede. I skolen er dette umulig. Her fylles ledige stillinger av mindre kvalifiserte norske vikarer. Hvorfor er det slik, når knapphet normalt fører til at prisen stiger?
Prinsippene for lønnsutvikling i Norge bygger på et spesielt samspill mellom markedsposisjoner, organisasjonsmakt og politisk styring. LO, NHO og myndighetene har sammen utarbeidet disse prinsippene. Et av dem er at arbeidere i konkurranseutsatte næringer skal være lønnsledende i oppgjørene. Dette er strategiske posisjoner der ustyrlige tillegg kan undergrave konkurranseevnen og dermed velstandsutviklingen for alle. Disiplin i disse næringene forutsetter at ikke andre får en bedre lønnsutvikling. Arbeidslivets organisasjoner må sammen sikre disse forutsetningene.
Et annet prinsipp er det såkalte solidaritetsalternativet som også LO, NHO og myndighetene har stått sammen om. Det forutsetter moderate lønnstillegg i bytte mot høy sysselsetting og en lav inflasjon som sikrer økende reallønn. Solidaritetsalternativet har vært beskrevet som en koalisjon mellom de lavtlønte og arbeidsgiverne, med de langtidsutdannede imellom som tapere. Koalisjonen sikret ro i arbeidslivet og gode bedriftsoverskudd gjennom små lønnsforskjeller. Lavtlønnsprofilen på oppgjørene ga politisk legitimitet, samtidig som kostnadene ble lavere enn om den voksende middelklassen skulle ha fått mer.
Denne koalisjonsmodellen bygde på sentraliserte lønnsoppgjør. Det var den internasjonale konkurransen som presset samordningen av forhandlingene frem, fordi konkurranseutsatte næringer ville disiplinere lønnsutviklingen i skjermede sektorer. Systemet med samlede tariffavtaler sprang ut av mellomkrigskrisen. Slik sett ligger den internasjonaliserte økonomien i et lite og økonomisk utadvendt land, bak lønnsproblemene for de utdannede mellomskiktene i norsk arbeidsliv. Ansatte i offentlig sektor blir ytterligere svekket ved at de mangler den lønnsglidningen som deler av det private næringsliv kan gi.
Slik ser vi at det er en bestemt og lett forklarlig maktstruktur som ligger bak kombinasjonen av samordnede oppgjør, lavtlønnsprofil og konkurranseutsatte næringer som lønnsledende. Det er arbeidstakeres markedsmakt i forhold til internasjonal konkurranse, det er arbeidsgiveres behov for arbeidsfred og bedriftsoverskudd, og det er myndighetenes ønske om kontrollert prisutvikling og høy sysselsetting. I skjæringspunktet sitter en maktblokk med LO, NHO og regjering.
Grupper som lærere og akademikere i offentlig sektor har sittet på siden av dette systemet. Under noen vilkår gir antall styrke, men her har det snarere vært motsatt. Store grupper i offentlig sektor kan ikke heves i lønn uten at regningen blir svært stor. Samtidig er lønnskamp i høy grad en kamp om relativ posisjon. Lønnshevning for lærere gjennom separate løft vil umiddelbart utløse tilsvarende krav fra andre grupper, både i offentlig og privat sektor. Dersom de store arbeidslivsorganisasjonene skulle akseptere ubalanserte lønnsløft til fordel for andre, ville det bli ytterst vanskelig for dem å disiplinere egne medlemmer. Slik kunne hele oppgjørssystemet bryte sammen. Derfor har lærere og sykepleiere problemer, og derfor har de sakket relativt akterut sammen med alle langtidsutdannede i offentlig sektor. De har hatt mindre makt i det norske systemet.
Dette systemet er utsatt for utfordringer både på kort og lang sikt. Noe av fundamentet er i ferd med å slå sprekker. På kort sikt kan profesjonsgruppene endre strategi. Lærerne har en markedsmakt gjennom lærermangel som de kan utnytte ved å konkurranseutsette seg lønnsmessig. Det betyr at de må akseptere differensiert lønn slik at kommunene - og eventuelt skolene - kan konkurrere om å få dem. Problemet med lønnsdifferensiering på den enkelte skole etter prestasjon og kvalifikasjon er vanskelig, av mangel på gode kriterier og mål. Men det vil åpne for lønnsløft og dermed bedre rekruttering. Avveiningen er en enorm utfordring til organisasjonenes tradisjonelle likelønnslinje, som det også har ligget noen gode argumenter bak. Det som synes nokså sikkert, er at disse gruppene ikke kommer noen vei i lønnspolitikken uten å akseptere større interne forskjeller.
I litt større sammenheng er det norske systemet for lønnsdannelse utfordret fra tre kanter. For det første skjer det en dramatisk vekst av den utdannede middelklassen på bekostning av både industrien og de tradisjonelle lavtlønnsyrkene. Dette truer samholdet i de store organisasjonene, det spiser seg inn i LO, og det gir større politisk tyngde. Dermed rokkes den koalisjonen som har holdt de samordnede oppgjørene og solidaritetsalternativet på plass.
For det andre innebærer den teknologiske utviklingen et økt behov for lønnsfleksibilitet og raske tilpasninger i konkurransen om høykvalifisert arbeidskraft. Dette henger også sammen med en internasjonalisering der både arbeidstakere og kunder raskt kan forsvinne til konkurrerende foretak. Dermed reduseres arbeidsgivernes motiv for å opprettholde den tette alliansen med de lavtlønte. De får i det minste mer splittede interesser.
For det tredje deltar arbeidsgivere og andre med store kapitalinntekter i en pågående underminering av den moderasjonslinjen som ligger i kjernen av systemet. Argumentet for moderasjon i lønnsoppgjør var bedriftsoverskudd, investeringsevne og sikre arbeidsplasser. Demonstrativt luksusforbruk og galopperende lederinntekter svekker dette argumentet, delegitimerer moderasjon og bidrar til å sette det norske systemet på spill.
Slik befinner vi oss i en brytningstid der lønn og makt spiller seg ut på nye måter.