I New York kunne terrorister med selvmordsflygernes sinnelag har drept langt flere med langt enklere midler. Fra gatehjørner og vinduer kunne de ha sluppet kjemikalier, virus og bakterier av typer som det knapt finnes beskyttelse mot, med uoverskuelige dødstall både på kort og lang sikt. De valgte å kombinere massedrap med spektakulære smell mot supermaktens kommersielle og militære nervesentra - World Trade Center og Pentagon. Slik er terrorisme fortsatt symbolmettet kommunikasjon.
Deler av den internasjonale terrorismen rundt årtusenskiftet har endret karakter. Den roper ikke lenger "her er jeg", som Røde Brigader i Italia og Røde Arméfraksjon i Vest-Tyskland. Den har ikke klare mål om territoriell frigjøring, som ETA, IRA, PLO eller UCK. Den er flyktig, ansiktsløs og løst organisert, med et nettverk av autonome celler; den er forankret i religiøs fanatisme uten tydelige og dennesidige krav; den skal først og fremst påføre lidelse i en spiral av vold, ikke fremtvinge ettergivenhet i sak. Derfor er den enda vanskeligere å bekjempe enn terrorbevegelsene på 1970- og 80-tallet.
Mange av mottiltakene vil være kosmetikk og slag i luften, som forbud mot neglesaks i fly. Kontrollen skal berolige publikum, men har ingen virkning mot terrorister med hensynsløs vilje og et minimum av trening i nærkamp. Det som virkelig betyr noe krever tiltak som åpne og liberale samfunn ikke vil ha - strenge grensekontroller, overvåkning av utsatte personer og grupper, begrunnet diskriminering; alt det som globalisering, fri flyt og liberal godvilje gjør stadig vanskeligere å få til.
Mange av løsningsforslagene vil være generelle utopier, der løsningen nettopp er problemet: verdens fattigdom, ulikhet, stormaktshegemoni. Det er litt sant at årsaker ligger her, men det er langt fra helt sant. Noen av verdens mest hemningsløse terrorister har vært studenter med middelklassebakgrunn; noen har vært rike overklassebarn med hang til risikosport; noen har vært religiøse fanatikere og sadister med fattige landbybeboere som sine viktigste ofre. Enhver terrorist hvelver en himmel over sine overgrep, enten den er dennesidig eller hinsidig.
Moderne terrorisme er mer beslektet med kriminalitet og mafianettverk enn med krig i tradisjonell forstand. Mens den rike verdens krigsmaskiner blir stadig mer teknisk sofistikerte, er de største truslene basert på helt enkel teknologi, med små budsjetter, begrenset støtte og flyktig geografisk forankring. Motangrepene kan kalles krig, men for å være effektive må de ligne mer på politiaksjoner. Stilt overfor verdens uorden og grenseløse terror viskes skillet mellom militærmakt og politiarbeid ut. Terroren er knyttet til en globalisering der penger flyter fritt og grenser ikke gir beskyttelse, men samtidig provoserer den fram forsvarstiltak der statsmakt og regjeringsstrategi blir avgjørende fordi sikkerhet står på spill. Slik sett er terrorbekjempelse den statlige politikkens gjenkomst.
Hva betyr 11. september 2001 for amerikansk politikk mer konkret? For det første vil det stimulere planen om et omfattende rakettforsvar. Det kan hevdes at et rakettforsvar ikke ville ha hjulpet her, at det er ubrukelig mot bio-terror og andre angrep innenfra, at det vil være teknisk ineffektivt, og at det skaper nye rustningskappløp. Mot dette anføres at det likevel beskytter mot noen former for angrep, med større sprengkraft enn selvmordsflygere i innenriksfart, og at dette berettiger forsøket. Det er det siste argumentet som nå vil slå igjennom.
For det andre er spillerommet for virkemidler snevret inn. Da USA bombet Tripoli i 1986, ble det møtt med store anti-amerikanske demonstrasjoner i mange deler av verden. Det kan hevdes at bombingen likevel hadde effekt og at Gadaffi ble en mer medgjørlig aktør i internasjonal politikk. Slik virket ikke bombingen av den kjemiske fabrikken i Khartoum etter angrepene på de amerikanske ambassadene i Øst-Afrika i 1998. Den var feilslått i nesten enhver forstand. Anti-amerikanismen vokste i den arabiske verden; terrornettverket flyttet på seg og planla større aksjoner. Det amerikanske dilemmaet - mellom kortsiktig handlekraft på den ene side og langsiktig reduksjon av terrorisme på den andre - er blitt dypere og mer akutt. Kravet om kamp mot terroristene er større, samtidig som målene er vanskeligere å treffe uten å forsterke terrorproblemet.
For det tredje er amerikansk isolasjonisme og tilbaketrekning en illusorisk løsning. USA vil forbli provoserende i kraft av sin økonomiske, kulturelle og politisk-militære tyngde. Kamp mot terrornettverk krever et omfattende samarbeid om etterretning, informasjon og mottiltak. Støttespillere må finnes ikke bare i Europa og Midt-Østen, men også i regionale makter som Kina, Russland, Indonesia og Pakistan - ikke minst de to siste, som store, muslimske land. USA møter imidlertid begrensninger i alliansebyggingen. I Midt-Østen kan amerikanerne ikke svikte Israel, og dermed vil det palestinske spørsmål være en kilde til anti-amerikanisme. I Gulf-området har USA store oljeinteresser, og kan ikke ofre de allierte regimene som terrorbevegelser er rettet mot, slik som Saudi-Arabia.
Den nye terrorismen er grenseløs, men den er likevel ikke uten territorial forankring. Den er avhengig av statlige støttespillere. Dette er terrorismens sårbare punkt. Eller er det nødvendigvis det? Den japanske Au Shinrikyo-sekten brukte nervegass i Tokyos metro i 1995. Terroren var hjemmeprodusert og den snakket ikke engang om USA-imperialismen, i likhet med bombemannen McVeigh i Oklahoma City. Militærvesen og politiarbeid flyter i hverandre i møtet med moderne terrorisme. Men forklaringene på terroren i dens ulike varianter er enda langt mer kompliserte.