Kronikken er skrevet av Karen Helene Ulltveit-Moe, først publisert i Dagens Næringsliv 25. mai.
Finansdepartementet er så å si alltid til å stole på. Byråkratene der er skattebetalernes beste venn. De sørger for at våre skattepenger brukes mest mulig effektivt, at særinteressene ikke får gehør og at alle bidrar til å dekke våre felles utgifter til veier, sykehus og skole.
Enten har embetsverket i Finansdepartementet fått et kollektivt, tidlig solstikk – varmebølgen som slo inn over Østlandet nå i mai er muligens forklaringen – eller så har politikerne oppnådd et sjeldent gjennomslag. For noe må ha gått galt i revidert statsbudsjett som ble lagt frem forrige uke.
Revidert statsbudsjett inneholder en gavepakke til landets mikrobryggerier, og den bryter med de sentrale prinsippene skattesystemet vårt beror på.
Regjeringens forslag ble varslet allerede i forbindelsen med statsbudsjettet i fjor høst og har i løpet av vinteren vært ute på høring. Det var å håpe på at det deretter ville blitt lagt dødt, men den gang ei. Forslaget går ut på å redusere alkoholavgiften for den typen øl som produseres av små bryggerier. Ifølge regjeringen er formålet med endringen å bedre rammevilkårene for næringen og støtte en utvikling mot mer desentralisert produksjon.
Endringen er som en eneste stor invitt til særinteresser landet rundt. Nevn meg den næring som ikke ønsker seg redusert avgift av en eller annen type for å kunne øke sin lønnsomhet. Den finnes ikke. Og nettopp derfor beror norsk skattepolitikk på at ingen er likere enn andre.
Redusert avgift betyr økt lønnsomhet. Det vil de små bryggeriene oppnå gjennom økte marginer eller gjennom økt salg basert på lavere priser. Lavere priser kan sikkert være et fristende alternativ idet det gir økt salg til norske ølhunder som nå har råd til mer øl, og samtidig muligheten til å ta markedsandeler fra konkurrentene med større bryggerier.
Det grenser til det komiske når det i revidert statsbudsjett presiseres at målet med avgiftsendringen er å bedre rammevilkårene til næringen, men ikke å redusere prisen. Det kan gjerne være målsetningen, men så lenge vi lever i en markedsøkonomi, synes det litt vanskelig å se for seg hvordan denne målsetningen skal sikres.
Alle næringer ønsker å være likere enn andre. Men hvis alle næringer skal være likere enn andre blir resultatet reduserte skatteinntekter. Det blir argumentert for at akkurat denne avgiftsreduksjonen vil bidra til desentralisert produksjon. Som om vi ikke allerede gjennom en ekspansiv distrikts- og landbrukspolitikk bruker mange milliarder på å støtte oppunder desentralisert produksjon.
For det andre finnes det et hopetall med lokale og desentraliserte mat- og drikkeprodusenter som gjerne ønsker seg en redusert merverdiavgift slik at de kan øke sin lønnsomhet. De må jo nå oppfatte at døren er åpen og at tiden er inne for å hive seg frempå med gode forslag. Det kan jo ikke være grunn til å behandle økologisk eplesaft forskjellig fra håndverksøl?
I tillegg kommer andre prinsipielle betraktninger, som Konkurransetilsynet peker på i sitt meget lunkne høringssvar:
- Er det grunn til å støtte en næring som selv mener å oppleve en «nærmest eksplosiv vekst»?
- Statlige støtteordninger som gir småbedrifter særbehandling, har en svært uheldig bieffekt idet de oppfordrer til å forbli små snarere enn til å foreta investeringer som bidrar til høyere volum og økt produktivitet.
Sør-Europa er kjent for sine mange ordninger som nettopp gir særbehandling av småbedrifter. Ikke bare gir det sløsing med offentlige ressurser, det undergraver også en næringsutvikling som legger til rette for høyest mulig produktivitetsvekst. En skulle tro at vi holdt oss for gode til slikt her hjemme.
Dessverre har det først og fremst vært muntre tilrop. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) er på prinsipiell basis opptatt av at særinteressene ikke skal få dominere. Men når en særinteresse som er organisert av NHO får gjennomslag, er jubelen på bakkeplan stor, mens NHO sentralt i beste fall kan karakteriseres som taus.
Parlamentarisk leder i Høyre, Trond Helleland, slo i etterkant av valget i 2017 fast at det var «gledelig at velgerne belønnet politikere som står oppreist i en storm og ikke bøyer av for særinteressene». Men denne linjen ser det ut til å ha blitt vanskelig å forfølge når regjeringspartner Venstre har en leder som er blitt kåret til Årets ølhund for sitt arbeid for å fremme bryggerienes interesser.
Tiden må være inne for selvransakelse for noen hver. La oss håpe at Esa – EØS-avtalens overvåkningsorgan – kan sette en stopper for moroa.