Om prosjektet
De siste 40 årene har økonomisk politikk vært bygget opp rundt prinsippet om at velferdsstaten skal forsikre enkeltpersoner - og ikke bedrifter – mot økonomiske svingninger. Tommelfingerregelen har vært “beskytt arbeidstakerne, men ikke jobbene deres”.
Aktiv industripolitikk, i form av statsstøtte til bedrifter eller bransjer har lenge vært ansett som en relikvie fra 70-tallet. Siden begynnelsen av 1980-tallet har vestlige lands næringspolitikk vært basert på prinsipper om effektivitet og konkurranse snarere enn på inngrep. Ideen har vært at politiske myndigheter bør fokusere på makroøkonomiske rammebetingelser og å sikre velfungerende markeder. Disse prinsippene har i stor grad blitt fulgt av norske beslutningstakere gjennom flere økonomiske nedgangstider de siste tiårene.
I den pågående Covid19-krisen ble imidlertid disse prinsippene i stor grad satt til side, både i Norge og i mange andre land. Omfattende støtteordningene ble etablert som ga direkte lån og kontantstøtte til foretakene som ble rammet av krisen. Med dette som bakgrunn fokusere det forskningsprosjektet på to spørsmål:
- Er Covid19 krisen så forskjellig fra andre kriser at det rettferdiggjør at man hiver alle prinsipper over bord? Dette handler om kilden til krisen og hvordan den utspant seg.
- Hva har vært effekten av de massive støtteordningene? Hjalp de bedriftene til å overleve, eller utsatte de bare konkurser? Kriser er kjent for å sette i gang omstillingsprosesser. Hvilken rolle spilte støtteordningene? Forserte de omstillingen eller hindret til effektiv omstilling?
Vår ambisjon er å produsere forskning som kan bidra til bedre krisehåndtering i fremtiden. Det vil vi søke å gjøre gjennom forskning som kan (i) kaste lys på krisers natur, deres likheter og deres forskjeller og hvilke lærdommer som er overførbare; (ii) gi ny innsikt om virkningen av krisetiltak og alternative tilnærminger; og gjennom kartlegging av myndighetenes databehov knyttet til politikkutforming i krisetider.
