Krig - makt eller rett?

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Uniform 2. mars 2022.  

Realpolitikk er ikke til å lite på

Noen forstår krigen mot Ukraina som en konsekvens av et stormaktsspill. Realistene ser den som resultat av konflikten mellom USA og Russland om hegemoni. Kampen om territoriell kontroll er årsaken til Russlands aggresjon. I dette perspektivet kunne krigen vært unngått om vesten hadde handlet annerledes. Russland ansees av realistene å ha legitime sikkerhetsbehov. Landet forstår seg som truet av NATO. Om en innfridde noen av Putins krav, så kunne det barbariet vi nå ser vært unngått.

Hva om Putin ville gått til krig uansett hvilke konsesjoner NATO hadde gått med på?

Problemet med denne analysen er for det første at den kan være feil. Hva om Putin ville gått til krig uansett hvilke konsesjoner NATO hadde gått med på? Stormaktspolitikk er prinsipielt uforutsigbar. For det andre ville det være å gå med på at prinsipper kan brytes. En vil måtte være villig til å ofre Ukrainas suverenitet. Slik handling kan en kunne gå med på om der var utsikter til endring i overskuelig framtid. Dog, dette vet en ikke noe om. Realpolitikk er ikke til å lite på. Det er basert på den sterkestes rett og mangler rettferdiggjøring.

Relativisering av invasjonen setter folkeretten i fare

Fra et rettsperspektiv er det viktig å holde fast ved det enkle poenget at Russland har brutt FN.pakten som forbyr angrepskrig. Det er en pakt som også Russland, som FN-medlem, har skrevet under på. En internasjonal rettstilstand er møysommelig bygd opp etter andre verdenskrig. Denne kan Putin holdes ansvarlig overfor. Med FN og med den omfattende rettsutvikling i dens kjølvann er den anarkiske tilstanden mellom stater brakt under en slags kontroll. En rekke konvensjoner, avtaler, rutiner og institusjoner er opprettet for å løse tvister mellom stater og for å sikre at makt ikke lenger gir rett. Lengst i så måte har EU gått som kun godtar demokratiske stater som medlemmer.

[...] en forbrytelse rettferdiggjør ikke en ny.

Det er denne internasjonale rettstilstand som Russland bryter, men som også er i fare om en relativiserer det som nå foregår. Riktignok har NATO og USA selv brutt folkeretten - Irak-invasjonen var en katastrofe, men en forbrytelse rettferdiggjør ikke en ny. Det er kun ved å legge et rettsperspektiv til grunn, og at en handler som om folkeretten gjelder, at en kan bedømme situasjonen riktig. Det er bare slik en kan være med på å skape en verdensorden der dette ikke gjentar seg. Man må derfor håndtere brudd på internasjonale normer – krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten - som kriminalsaker. De skal behandles av rettsinstanser. Vi har nok av rettskilder, vi har Nürnberg-tribunalet og vi har det som ble opprettet etter folkemordet i tidligere Jugoslavia. Den internasjonale straffedomstolen i Haag har allerede åpnet etterforskning av situasjonen i Ukraina. 

Valg av analytisk perspektiv blir viktig for hvilken løsning man søker

Realistene rister som oftest på hodet av troen på rettens rolle i internasjonale relasjoner. Den gjensidige avhengigheten mellom landene, globaliseringen av økonomi, transport og handel, gjør imidlertid sitt til at det blir kostbart å bryte rettsnormer. Fordømmelser strømmer inn fra nært og fjernt, sanksjonene blir kraftigere for hver dag som går, finansmarkedene reagerer, isolasjonen av Russland øker og det gjør også opposisjonen internt. Med denne reaksjonsmåten, basert på prinsipper og sanksjoner, på støtte til Ukrainsk motstand, heller en militær gjengjeldelse ser vi et alternativ til gammeldags stormaktspolitikk.

Valg av analyseperspektiv er ikke uvesentlig. Det peker framover. Ser man konflikten som forårsaket av stormaktsrivalisering, så blir løsningen å finne i en maktbalanse. Konsekvensene av dette for demokrati og menneskerettigheter så vi under den kalde krigen. Ser man konflikten som et rettsbrudd så blir løsningen å finne i å straffe de kriminelle -  Putin & Co - og å gjenopprette rettsordenen.

Valg av analyseperspektiv er ikke uvesentlig. Det peker framover.