Europa ved et vendepunkt. Hva med Norge?

Krigen i Ukraina er et vendepunkt for europeisk integrasjon, skriver Erik O. Eriksen. Blir den også det for Norges forhold til EU?

Bildet kan inneholde: podium, verden, talerstol, stol, talsperson.

"Selv om ‘folket’ sa nei i folkeavstemningen, har hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU", skriver Erik O. Eriksen. Her med statsminister Jonas Gahr Støre og Kommisjonspresident Ursula von der Leyen. Foto: CAMERA PRESS/Thierry Charlier (NTB). 

Erik Oddvar Eriksen er professor ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Nationen 21. april 2022.  

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forandret

Historien er brutalt tilbake i Europa. Vesten er i krig med Russland og Ukraina er skueplassen. Dette har blitt en så stor vekker for Tyskland at landet har lagt om sin forsvarspolitikk og nå vil ruste opp. Med sitt vedtak av mars 2022 om et strategisk kompass, er EU på vei til å få et eget forsvar, noe som var helt utentenkelig før Russlands angrep på Ukraina. Sverige og Finland vurderer NATO medlemskap, og Danmark vil holde en folkeavstemning om å kutte sine forsvarsforbehold i EU. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er forandret.

Aktører i Høyre og i Arbeiderpartiet har fulgt opp og tatt til orde for en ny debatt om norsk medlemskap i EU.  Der framføres ulike typer argumenter. Ikke bare slike som har å gjøre med sikkerhet og økonomi, men også å moralske som viser til våre plikter som Europeere. En kan imidlertid ikke diskutere spørsmålet om medlemskap uten å ta i betraktning Norges relasjon til EU i dag. Den er vesentlig forskjellig fra det som var situasjonen i 1994. På grunn av EØS-avtalen og andre typer samarbeid som er inngått, har Norge gjort EU til en uomgjengelig del av norsk innenrikspolitikk. Dette er det vanskelig å gjøre noe med.

Selv om ‘folket’ sa nei i folkeavstemningen, har hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU. Dette uansett hvor mange nei-partier som har vært med i regjeringen. Flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid, men også om mye mer. Mange EU byråer og tilsyn er kommet på plass. Akkurat nå skjer det mye med klima-miljø- og energipolitikk områdene i EU som har direkte konsekvenser for Norge.

En kan imidlertid ikke diskutere spørsmålet om medlemskap uten å ta i betraktning Norges relasjon til EU i dag.

EØS er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge har inngått. Det er en spesiell avtale med formål å integrere EØS-landene i EUs indre marked som en automatisk prosess på ubestemt tid. Det er altså ikke bare slik at Norge er bundet til å inkorporere et gitt sett av rettsregler; landet er også forventet å inkorporere all fremtidig lovgivning som er relevant for avtalen. Det er en ekspansiv avtale som øker i omfang etter som EU utvides og integrasjonen fordypes. Den gjør EØS-landene til medlemmer i en organisasjon som de ikke har innflytelse over; en organisasjon som har utviklet seg til en overnasjonal enhet med statslignende trekk.

To veier ut av integrasjonsfella

Når en tar i betraktning mengden av avtaler, måten Norge er tilknyttet EU på gjennom EØS og Schengen, etableringen av nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak på en rekke områder, betaler (gjennom ‘EØS-kontingenten’) og er underlagt EU-retten på lik linje med medlemsstatene.

En overnasjonal forvaltningsstruktur hvor Norge inngår, sikrer overholdelse av felles forpliktelser. NAV-skandalen viser til fulle hvor langt utviklingen har kommet. Skandalen oppsto fordi NAV ikke anvendte EØS-rettens regler. Som et resultat av dette har mer enn 6000 personer, som hadde krav på slike ytelser, fått uriktig avslag, blitt anklaget for svindel og dusinvis er endog fengslet. Skjebnen til norske trygdemottakere avhenger altså av EU. Overholdelse av EU retten har blitt en betingelse for likebehandling.

Norge inngår i EUs overnasjonale forvaltningsstruktur uten stemmerett. Regelverket oppgraderes og utvides kontinuerlig og Norge har ikke mulighet til å influere på det. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir.

Selvråderett, folkestyre og demokrati var det i særklasse viktigste «nei»-argumentet i 1994. Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn dem de selv fattet. Men da vi stemte nei til EU-medlemskap og gjorde EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk selvråderett underminert. Med den valgte tilknytningsformen har Norge i realiteten skadet sin demokratiske styringskjede, og oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei til EU medlemskap.

[...] da vi stemte nei til EU-medlemskap og gjorde EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk selvråderett underminert.

Problemet er å kunne vikle seg ut av dette problemet og den integrasjonsfella vi har viklet oss inn i. Hittil har ikke den ikke hatt noen utgang. Veien ut gjennom medlemskap er sperret på grunn av stor EU-skepsis. Bare noe under 30% ville stemt ja til EU medlemskap ifølge nylig avholdt målinger. Ingen politiske partier har til nå frontet en ny folkeavstemning om medlemskap. Mye skal visstnok til for å endre folkemeningen og noe annet enn folkeavstemning er utenkelig.

Den andre veien ut av fella går gjennom oppsigelse av EØS-avtalen og andre avtaler, er også sperret. Norge kunne i prinsippet beskytte sin suverenitet og sitt demokrati om vi hadde gått ut av EØS og fått til en frihandelsavtale med EU. Men Norge kan etter alle solemerker ikke få en frihandelsavtale som den Sveits har. Holdningen i EU har heller vært at flere burde komme inn under EØS-modellen, som er ubyråkratisk og har få omkostninger for EU. Den sveitsiske modell har imidlertid lignende udemokratiske effekter som EØS. Den har ellers også gått på en smell. Sveits skal visstnok nå utrede deltakelse i EØS.

En uholdbar situasjon

Situasjonen er uholdbar, og blir verre etter hvert som integrasjonen i EU fordypes. Stadig nye kompetanser til EU fører til at stadige flere rettsakter må inkorporeres i norsk lov. Stadig lenger ned i integrasjonsfella graver vi oss.

Hva mer er, EU setter betingelsene og parameterne også for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er EU som kontrollerer Europas grenser og det er Norge som tar seg av EUs yttergrense mot Russland. Krigen i Ukraina viser at NATOs verktøykasse er begrenset når det kommer til stykke. EU som er en økonomisk og politisk stormakt, har ledet an i sanksjonspolitikken. Det er EU og ikke NATO som finansierer og koordinerer Europeiske våpenleveranser gjennom sin European Peace Facility. 

Problemet for Norge er at den gjensidige avhengigheten mellom landene i Europa er blitt så stor, det indre marked så viktig, EUs problemløsningskapasitet så betydelig, og den sikkerhetspolitiske situasjonen så prekær, at noe ‘utenforskap’ ikke kan komme på tale. Dette har mange skjønt. Oppslutningen om den udemokratiske EØS-avtalen på godt over 60%.  

På det sikkerhets- og forsvarspolitiske området innebærer krigen et vendepunkt for europeisk integrasjon. Blir den det også for Norges forhold til EU? Invitasjonen til ny EU debatt er der. Den må imidlertid ta inn over seg at Norge defacto er blitt EU-medlem med de alvorlige konstitusjonelle spørsmål dette reiser. Grunnloven sier at makta ligger i Stortinget, ikke i Brussel. Debatten er viktig også av hensyn til de to generasjoner nye nordmenn som er kommet til etter 1994, og som er fratatt stemmerett i mange viktige spørsmål som berører dem.

På det sikkerhets- og forsvarspolitiske området innebærer krigen et vendepunkt for europeisk integrasjon. Blir den det også for Norges forhold til EU?

Av Erik O. Eriksen
Publisert 21. apr. 2022 14:02 - Sist endret 17. mars 2023 13:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere