Legitimitet og ekspertise

Om vi ikke visste det før, så har pandemien vist oss at vi er prisgitt ekspertene. Ekspertene begrunner og rettferdiggjør politiske beslutninger, men deres makt skaper legitimeringsproblemer.

Erik Oddvar Eriksen er professor ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Klassekampen 24. juli 2021. 

Vi har å gjøre med en legitimitetskrise når den offentlige tiltroen til det politiske systemet synker dramatisk. Det er tilfelle når støtten til valgte ledere, administrasjoner og eksperter blir så lav at det stilles spørsmål med om regimet kan opprettholde seg selv. Over lengre tid har USA opplevd en svekket tiltro til disse instansene, og i mange land er spørsmålet om vi vil se en legitimitetskrise fordi regimene ikke klarer å håndtere pandemien ordentlig.

Legitimitetskrise kan oppstå selv om det politiske system løser problemene. Den kan også oppstå om folk ikke forstår eller aksepterer hva som gjøres. Er inngrep i borgernes frihet godt begrunnet? Er slike innstramninger som myndighetene pålegger oss virkelig nødvendig? I Norge har vi jo det merkelige fenomen ‘underdødelighet’, altså at det er færre døde enn det ville være i et normal år med influensa.

I våre komplekse samfunn er politikerne prisgitt ekspertisen og forvaltningen. Det er disse som leverer kunnskap om mål-middel sammenhenger, om usikkerhet og risiko. I moderne samfunn er politikken kunnskapsbasert og ekspertisens involvering i politisk beslutningsfatning uomgjengelig. Politikerne og lekfolk kommer ingen vei uten dem. Forslag må utredes, beslutninger må fattes, inngrep må begrunnes. Hva mer er, verken politikere eller borgere har den nødvendige innsikt som trengs for å etterprøve ekspertisens forslag til tiltak.

Lekfolk kan i liten grad teste om ekspertene har rett, men må sette sin lit til at de vet best.

Politikerne blir gjerne halsende etter kunnskapsutviklingen, og er ofte redusert til å sandpåstrøere. De må bare bekrefte det ekspertisen tilrår. I stedet for å være autoriteter, som setter mål og prioriteringer, blir de ekspertisens løpegutter. De blir del av et teknokratisk system drevet av kunnskapsimperativer.

Uten kunnskap ingen effektiv politikk, men kunnskap biter seg selv i halen. Som allerede Platon påviste er det slik at jo mer kunnskap vi får, jo mer vi vet, jo mer vet vi at vi ikke vet. Med ny kunnskap stilles nye spørsmål, som igjen fører til kunnskap som fører med seg nye spørsmålstillinger, osv, osv. Kunnskapshull og ikke-viten avdekkes av mer kunnskap.

Kriser øker bevisstheten om vår ikke-viten. Pandemien er et slående eksempel på akkurat det. Aldri før har vår ikke-viten vært større, samtidig som det må handles. Beslutninger må fattes, tiltak må iverksettes uten at de folkevalgte alltid henger med. Under pandemien har vi flere eksempler på det vi kaller unntakstilstand, nemlig at det er utøvende makt – regjeringen – som styrer med vide fullmakter.

I slike tilfeller blir den abstrakte tiltroen til systemet prekær. Kan vi ha tiltro til at beslutningstakerne går tilbake til den demokratiske normaltilstand når krisen er over?

Legitimitetskriser oppstår når de vanlige prosedyrer for beslutningsfatning ikke følges, når borgerne ikke forstår eller aksepterer de byrder som pålegges dem, når det oppstår tvil og mistenksomhet om motiver.

Mørke rom og hemmelighetshold skaper mistillit og undergraver legitimiteten til et regime. Det gjøre også skandaler og korrupsjon

Også autoritære regimer, hvor det mangler mulighet for å uttrykke mistillit, er avhengig av borgernes tiltro til systemet. Borgerne kan komme til å beskylde ledere for unødvendig død og for å forårsake formålsløs økonomisk skade. I slike systemer ser vi ekspertenes kritiske rolle, om de da kommer til orde. De undergraver legitimiteten til autoritære ledere ved å påpeke faktafeil.

I demokratier kan legitimitetsproblem oppstå om arbeidsdelingen mellom fag og politikk brytes. I våre samfunn er prinsippet at politikerne setter målene og vedtar normene, og ekspertene etablerer faktagrunnlag, klargjør valgalternativer og utreder deres konsekvenser. Politikerne sier hva som bør gjøres, ekspertisen sier hva som er tilfelle.

Normsetting trengs. Kunnskap alene generer ikke politisk legitimitet. Politikerne skal lede ved å sette målene for samfunnsutviklingen. De bestemmer gjennom lovgivning hva som skal gjelde. Gjennom sine programmer mobiliserer partiene støtte ved å love og bidra til et bedre og mer rettferdig samfunn.

Problemet med ekspertisens sterke rolle i dagens samfunn, er at mange spørsmål, som er av moralsk og verdimessig karakter, behandles som om de var tekniske, altså slike spørsmål som ekspertisen kan ta seg av.

Mens samfunnsøkonomene kan si noe om hva som er effektivt, hva en bærekraftig økonomi krever, og medisinerne kan si noe om hva som skal til for å redde liv, så kan ingen av dem, i kraft av sin profesjon, si noe om hvilke tiltak som er riktige og legitime. Til det trengs normative avveininger og hensyntaken til andre forhold. Om samfunnet skal stenges ned eller ikke, om vaksinedoser skal skjevfordeles, om det skal være anbefalinger eller påbud, er normative spørsmål hvor rettsnormer og moralprinsipper er involvert. Når ekspertene alene avgjør slike spørsmål har vi med teknokrati å gjøre og arbeidsdelingen mellom fag og politikk forstyrres.

Når dette skjer oppstår legitimitetsproblemer. Hvorfra henter de profesjonelle sin kompetanse til å uttale seg i normative spørsmål og hvilke interesser tjener de? Seg selv, en gruppe eller sin egendefinerte versjon av det felles beste?

En ekspert er lekmann i forhold en annen ekspert, og ingen er ekspert i moralske spørsmål.

Vi har representative organ og demokratiske prosedyrer til å handtere ‘bør’ spørsmål.

Under pandemien er forholdet mellom fag og politikk handtert ulikt i ulike land. Noen steder gis ekspertene en stor rolle, slik tilfellet har vært i Sverige. I andre land står politikerne fram som de sentrale beslutningstakerne. Uansett er det slik at ekspertene har mye makt i kraft av at de vet mye.

Arbeidsdelingen mellom fag og politikk tilsier at man ville forvente at medisinere vil foreslå hardhendte tiltak for å slå ned epidemien, og at politikerne som har den endelige beslutningsmakten, vil beslutte ikke fullt så strenge tiltak fordi de må ta andre hensyn enn liv og helse i betraktning. I dette perspektivet ble en forundret over at Folkehelseinstituttet (NFI) ikke anbefalte stengning av skolene i fjor vår, men politikerne.

Nå er forholdet mellom fag og politikk komplekst. Tidligere var oppfatningen i samfunnsvitenskapen at politikken må formidle mellom vitenskap og sivilt samfunn, fordi disse ikke kunne snakke sammen. I dag ser vi, takket være moderne medier, at kommunikasjonsmulighetene har endret seg, og at økt kunnskap og motekspertise, utfordrer denne formidlingsrollen. Verken vitenskap eller politikk kan unndra seg begrunnelseskravet, og begge må rettferdiggjøre seg gjennom offentlig debatt. I en ny bok under utgivelse – The accountability of expertise (Routledge 2021) – undersøker vi om dette kan råde bot på legitimeringsproblemet.

Erik O. Eriksen

The Accountability of Expertise: Making the Un-Elected Safe for Democracy

Routledge, July 2021

ISBN: 9781032007601

Av Erik O. Eriksen
Publisert 2. aug. 2021 10:53 - Sist endret 2. aug. 2021 11:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere