Fra fredsprosjekt til skjebnefellesskap

Den europeiske integrasjonsprosessen har kommet langt. Det viser ikke minst trygdeskandalen i Nav-systemet vi nå er vitne til. Fordi Norge er medlem i det indre marked gjennom EØS-avtalen, slår EU-retten også her til lands ut nasjonal rett. Hvorfor har statene gitt fra seg myndighet til EU?

Erik Oddvar Eriksen er professor ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Aftenposten 3. desember 2019. 

Hvorfor overnasjonalitet?

Teorien om rasjonelle valg, som lenge har dominert, hevder at Europeisk integrasjon er noe demokratiske stater bedriver hovedsakelig av økonomiske grunner ved å utnytte forhandlingsmakt. Her oppstår forklaringsproblemer. For hvordan kan ulikt stilte stater – alle opptatt av egne interesser – forhandle rasjonelt med hverandre og likevel komme frem til et overnasjonalt demokratisk system?

Statene har avgitt suverenitet til en enhet med et demokratisk oppdrag. Dette kan gjøre Unionen til en rival med hensyn til lojalitet. Motstanden mot europeisk demokrati har ikke forhindret at Europaparlamentet har fått økt makt over tid. I dag kan statene stemmes ned gjennom kvalifisert flertall i Rådet og i det direkte valgte EU parlamentet. Sistnevnt har medbestemmelsesrett over lovgivning, budsjetter og det politiske lederskapet i Unionen. Kommisjonen setter dagsordenen. Statene har akseptert EU domstolens fortolkning av EU retten som bindendende.

ARENA har levert et alternativ til teorien om rasjonelle valg. Alternativet går på den stabiliserende rollen til institusjoner så vel som den enighetsskapende funksjonen til normer og prosedyreregulerte overlegninger (deliberasjon). Normer knyttet til fred, demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter utgjør uunngåelige forutsetninger for integrasjonen. Statene har overført suverenitet til EU, for å sikre fred, frihet og velstand i Europa. EU har demokrati som medlemskriterium. På 2000 tallet satte EU ned konventer for å etablere et menneskerettighetscharter og en grunnlov. Disse utgjør nå, med enkelte modifikasjoner, dagens rettstilstand – den såkalte Lisboa traktaten.

Verdibasert integrasjon

Tesen er integrasjon gjennom normregulert deliberasjon, og ikke gjennom trussel-baserte forhandlinger. Dog, politikk dreier seg ikke bare om prinsipper og målsetninger, men om strategier for å nå mål. For å nå målet om et integrert, fredelig og demokratisk Europa satte grunnleggerne sin lit til steg for steg-metoden. Nedbygging av grenser, økt handel, et fritt marked, ble sett som instrumenter, ikke mål i seg selv.

Det er denne verdibasert forståelsen av EU som mangler i store deler av Storbritannia og Skandinavia. Her lever oppfatningen av EU som et frihandelsområde tuftet på mellom-statlig makt og gjensidig nytte. En enhet basert på gjensidig nytte kan det gjøres en handel med. Som Kommisjonens visepresident Frans Timmermans sa, så har Brexit tilhengerne blitt forbløffet over at EU ikke har gitt etter i skillsmisseforhandlinger, når dens medlemmer kunne tjene på det.

Hvis EU bare skulle vært basert på rene nyttekalkyler ville unionen vært oppløst for lenge siden. Selv om verdiperspektivet er viktig, må det suppleres med en forståelse av at politikken institusjonaliseres.

Et skjebnefellesskap

Integrasjonsprosessen er ikke bare drevet av prinsipper, men også et sinnrikt system av innlåsningsmekanismer. Det startet med kull- og stålunionen i 1952. Den brakte de materielle midlene for krig – stål og kull - under overnasjonal kontroll, under kontroll av det som senere ble Kommisjonen. Statene ble fratatt sine maktmidler. De kan ikke ta loven i egne hender, men må gå til EUs organer for å løse tvister.

Låsninger skjer også gjennom etablering av fellesgoder på mange områder, som er reservert for medlemmene. Det indre marked på 500 millioner er et slikt gode som mange vil ha del i, også nordmenn, og som det koster å forlate. Det kommer med et sett av betingelser knyttet til fri bevegelse av varer, personer, kapital, tjenester og lik regeletterfølgelse.

I eurosonen har euroen en låsefunksjon. Den gir mange land lavere renter enn de ellers ville hatt, men den gjør også alle sårbar for enkeltlands kriser. Vi har å gjøre med en én for alle og alle for én effekt. Alle tjener på å stå sammen. Selv den sterkeste stat kan ikke stå mot finansmarkedene. Faller Euroen, faller EU!, kunne Angela Merkels si da det sto på som verst under finanskrisen. Euroen har bidratt til å bringe landene inn i et skjebnefellesskap.

Å innføre euroen var risikabelt ettersom medlemmenes økonomi var svært forskjellige. Ingen kriseløsnings- eller omfordelingsmekanisme var på plass. Forholdene lå ikke til rette for at dette skulle gå bra, og det visste sentrale beslutningstakere. De satte sin lit til spillover-effekter, altså at asymmetriene, ubalansene, krisene ville tvinge fram en politisk union. En satte altså sin lit til at partene ville se seg nødt til å ta et skritt videre og etablere en orden med omfordelingsmyndighet – med et finansdepartement og en EU skatt. Her har ikke mye skjedd. Bankunionen er under bygging, men omfordeling er i det blå.

Fusjonert suverenitet

EU-domstolen har vært en sentral drivkraft i den europeiske integrasjonsprosessen. Den opprinnelige rettsordenen stammer imidlertid fra traktatbasert internasjonal rett. Det er et paradoks at de europeiske traktatene som i stor utstrekning ble utformet for å sikre medlemsstatene kontroll, samtidig ga et tilstrekkelig rettsgrunnlag til at EU-domstolen kunne utvikle en konstitusjonell fortolkning av traktatene.

Dette kan forklares med at domstolen søker å overholde de normene som EU har skrevet under på. Den overnasjonale karakteren er dermed blitt befestet. Men det er en overnasjonalitet som er basert på en fusjon av medlemmenes suverenitet. Som kompensasjon på tapt suverenitet har medlemstatene fått medbestemmelse over europeiske anliggender. Dette øker statenes handlingskapasitet. Irlands makt over Storbritannia i forbindelse med Brexit viser på en slående måte hvordan EU medlemskap gir statene økt handlingskapasitet.

Statene har gått fra å være nasjonalstater til å bli medlemsstater i en overnasjonal Union. De gjensidige avhengighetene mellom landene i Europa er så mange og sammensatte at det har utviklet seg et skjebnefellesskap, som også Norge er del av.

Av Erik O. Eriksen
Publisert 4. juni 2021 09:22 - Sist endret 6. aug. 2021 14:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere