EU på hugget

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 29. juli 2021. 

Man må nesten gni seg i øynene. Etter å ha satt hele Eurosonen på spill for ti år siden, fordi en ikke var i stand til å hjelpe lille Hellas ut av finanskrisa, reiser nå EU-kommisjonen Europa rundt og strør om seg med penger. Og det er ikke småpenger. Det er gjort sammenligninger med både New deal og Marshall hjelpen etter krigen, og planen har elementer av begge. I Neste generasjon EU, som planen heter, er det flere omstillingsfond. De er innrettet mot grønn og digital omstilling, mot investering i små og mellomstore bedrifter, mot å få ned ungdomsledigheten og å øke helseberedskapen. Det er ikke snakk om tilbake til tingenes tilstand før pandemien.

Nå er gjenreisningsbudsjettet på hele 740 milliarder euro, men i fjor vår foreslo EU-kommisjonen mer og at mye av det skulle gis i direkte støtte. ‘Gnierne’ Nederland, Sverige, Østerrike og Danmark motsatte seg dette. Etter harde forhandlinger ble statslederne enige om et kompromiss på 350 milliarder i lån og 390 milliarder i tilskudd. Gnierne fikk rabatt.

Gjenreisningsplanen innebærer massive overføringer mellom Europas fattige og rike land og er en ny omdreining i integrasjonsspiralen.

Den gir EU mer makt. Men er det et Hamiltons øyeblikk i Europa?

Alexander Hamilton var den amerikanske finansministeren i de formative årene 1789-95 som la grunnlaget for tanken om en føderal regjering som skulle innfri gjelden som statene hadde pådratt seg under uavhengighetskrigen mot britene. Analogien til Bismarcks og Garibaldis bestrebelser for å forene Tyskland og Italia, er imidlertid bedre enn den amerikanske. Hamilton-analogien bygger opp under gniernes oppfatning av at noen betaler for andres gjeld.

Det europeiske spørsmålet handler heller om å innfri de forpliktelser medlemmene av eurosonen har pådratt seg. Det handler også om den interessen EU har av å unngå framtidige redningsaksjoner av insolvente medlemmer. Det er ikke snakk om skatt og en fiskal union. Et europeisk finansdepartement glimrer med sitt fravær. Derfor halter den amerikanske analogien.

Gjenreisningsplanen, som er tidsbegrenset, avhjelper umiddelbare problemer, men råder ikke bot på grunnproblemet med en økonomisk og ikke en politisk union.

Dog, EU tar nå opp lån i alles navn. Hadde dette vært gjort i 2011, hadde vi ikke hatt noen Eurosonekrise. Den hadde forduftet som dugg for solen. Mange vil mene at EU bare fikk i stand gjenreisningsplanen, fordi Storbritannia er ute av unionen. Landet ville helst se at EU var et frihandelsområde uten kollektive forpliktelser. Frankrike blokkerte da også lenge britisk medlemskap ut fra oppfatningen om at britene ikke var ekte europeere som ville integrasjonsprosjektet vel.

Nåvel, det er ikke bare Storbritannia som har vært en bremsekloss, det har også de såkalte ‘gnierne’ og Angela Merkels Tyskland vært.

Mange har priset Merkels lederskap, men det har vært et problem for EU.

Lederskapet har vært preget av en vente-å-se holdning, en i siste-liten-inngripen. Det har vært mangel på handlekraft og visjoner. Under Eurosonekrisen nektet hun innføring av EU-obligasjoner. Det var Mario Draghi - den europeiske sentralbanksjefen - som reddet Euroen med sin uttalelse om at alt som trengs skulle gjøres. Selv var Merkel opptatt av nasjonaløkonomien som om den var et husholdningsregnskap. Rett nok står det respekt av hennes reaksjon under flyktningkrisen i 2015, men det var en eneveldig beslutning uten konsultasjon med de andre EU-landene. Så kom den svært så problematiske avtalen med Tyrkia.

Hun er som flere analytikere nå skriver, en svært så overvurdert leder. Hun var en motvekt mot Trump i forsvaret av en regelbasert verdensorden, men la ned atomkraftverkene og ble avhengig av gass fra Putins Russland. Polen og de baltiske statene følte seg forrådt. Hun sa seg enig i klimamål, men implementerte dem ikke. Det har vært stillstand og status quo, og handling bare når det var ytterst nødvendig. Merkel ble nærmest sjanghaiet til å støtte gjenreisningsplanen. Hun vil heller ikke ha endring av EU-traktaten, som er svært så viktig om EU skal komme noen vei.

Merkel har ikke flyttet stemmer i viktige saker, men har handlet ut fra det flertallet som til enhver tid eksisterte.

Det taler for seg at Polen og Ungarn har kunnet fortsette med sine brudd på EU-traktaten. Det er Kommisjonen og EU-parlamentet som har vært drivkreftene i den prosessen som nå er satt i gang mot disse landene. Det var Nederlands statsminister Mark Rutte, og ikke Merkel som uttalte de bevingende ord om at Ungarn ikke hører til i EU. Det er imidlertid noe uheldig dette at EU som er bygd på ideen om likestilte land og borgere, skal være i hendene på lederne av Tyskland og Frankrike.

Kanskje Neste generasjon EU kan innebære noe nytt i så måte? Vi så på siste toppmøte at de baltiske statene satte ned foten for Macrons og Merkels forslag om å gjenoppta forhandlinger med Russland. Investeringsplanen med Kina som Merkel støttet, er lagt på is av EU-parlamentet.

Et annet forhold som krever tiltak, er at noen snylter på de fellesgodene som er etablert. Noen land førte en uansvarlig lånepolitikk etter at de fikk Euroen med følger for andre land. Andre utsteder EU-pass til russiske milliardærer.

Mange vil ha adgang til det indre marked, men ikke ta byrdene.

Noen har fritak fra felles forpliktelser, men nyter godt av de ordninger som er etablert. Nylig satte EU foten ned for Sveits i forhandlinger om en ny avtale.

Enkelte EU-land, som Luxemburg og Irland, opptrer som rene skatteparadiser. Nå ser det ut til at EU endelig får til skattlegging av internasjonale selskaper, godt hjulpet av den nye amerikanske administrasjonen. En global minimumskatt gjør slutt på skattekonkurranse mellom landene. Dette rammer land som har gjort seg attraktive og rike ved å gi teknogiganter lav skatt.

Gjenreisning og nybrott må gå hand i hand. På den politiske siden skjer det ting, men det går trådt og mye gjenstår. Ikke minst gjelder det arbeidet med å få til en fiskal union.