Demokratiets og nasjonens fremtid

Vi har vært gjennom et valg i USA hvor demokratiet selv ble ansett å være på spill. Hva mer er, fremtiden til USA ble også sett i sammenheng med demokratiets overlevelse. Hvordan henger dette sammen?

Erik Oddvar Eriksen er professor ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

Sammenhengen forklares i moderne politisk teori med at det er prosedyrene som holder komplekse samfunn sammen. Det er ikke kollektive identiteter basert på en følelsesmessig tilknytning som holder moderne samfunn sammen, men enigheten om prosedyrene. En kollektiv identitet basert på forestillingen om ett folk basert på en felles historie, språk og kultur, er mytisk og går over tid i oppløsning. Et folk oppdager snart at det består av flere folk, og opplysning og kritikk undergraver opprinnelsesmyter og kamuflerte herredømmeforhold.

Hva mer er, samfunn som knesetter retten til frie ytringer, er per definisjon ikke homogene, men pluralistiske og multikulturelle. Borgerne har rett til å kjempe for sin forståelse av hva som er det felles beste og av hvem vi er. Pluralisme og verdikonflikt inngår i det vi forstår med moderne samfunn.

Uten kommunikasjonsfrihetene vil ikke stemmeretten være effektiv, uten disse vil ikke borgerne ha mulighet til å bli informert [...] og å stille beslutningstakerne til ansvar.

Ulike grupper kjemper for å bli anerkjent og interessemotsetninger og uenigheter florerer. Hvorfor slike samfunn henger sammen, er stabile og fredelige, må forklares med at det er rimelig enighet om de prosedyrene som eksiserter for problem- og konfliktløsning. Mens politiske institusjoner tar seg av lovgivning og beslutter om hvem som skal ha hva, løser domstoler og rettsvesen tvister. Det er i enigheten om prosedyrene for lovgivning, beslutningsfatning og konfliktløsning at vi finner integrasjonsmekanismene i pluralistiske samfunn.

Nå er det mange som bare ser demokratiet som et teknisk arrangementer for fredelig maktovertagelse og lederutvelgelse gjennom regelmessig valg. Men så enkelt er det ikke. Stemmeretten forutsetter en lang rekke andre rettigheter som tanke- og ytringsfrihet, som forsamlings- og organisasjonsfrihet. Videre er den demokratiske prosedyre basert på en rekke moralske normer; om like rettigheter, om lik representasjon og høring, om at alle stemmer skal telle likt. Der er normer for debatt, for spørsmål og imøtegåelse, for utredning, innsyn, høring og for en offentlig prøving av argumenter. Uten kommunikasjonsfrihetene vil ikke stemmeretten være effektiv, uten disse vil ikke borgerne ha mulighet til å bli informert, ha et grunnlag for å gjøre fornuftige valg og å stille beslutningstakerne til ansvar.

Prosedyrene er basert på moralske prinsipper som gjør krav på å være obligatoriske. De SKAL overholdes uansett konsekvenser. Derfor blir det stor oppstandelse når de brytes, slik det skjedde da den amerikanske presidenten krevde at opptellingen av stemmer skulle stoppes. Prosedyrenormene er et uttrykk for alles likeverdighet i folkesuvereniteten. Akkurat som alle er like overfor Gud i kristendommen, er alle like for loven i rettsstatlige demokratier. Disse normene uttrykker alles likeverdighet, at borgerne har krav på lik omsorg og respekt. Når de brytes, føler folk seg krenket og holdt for narr.

Denne krenkelsen går dypt. Den går på borgernes verdighet, deres selvrespekt og rett til selvbestemmelse løs. Krenkelsen setter selve samfunnskontrakten på spill. Derfor kan det være riktig å knytte nasjonens fremtid til spørsmålet om demokratiets fremtid. Uten at prosedyrene overholdes har ikke borgerne mulighet til å diskutere de allmenne reglene for samkvem. En kan ikke vite hva nasjonen er, hva det felles beste er, uten at prosedyrene for felles menings- og viljedannelse er på plass.

Man beskriver ofte liberale demokratier som nøytrale og likebehandlende. De gir ikke svar på verdispørsmål og de blander seg ikke i hvordan folk lever sine liv, så lenge loven overholdes. Det er nå mye rett i dette, spørsmål om ‘det gode liv’ er privatisert i sekulære stater. Likevel uttrykker slike samfunn et etos knyttet til borgernes autonomi og verdighet. Borgernes autonomi, deres fornuftige selvbestemmelse, er grunnlaget for verdighet, og er ifølge Immanuel Kant, lokalisert i den lovgivende prosedyre. Borgerne gir i fellesskap seg selv sine lover ved å delta i valg og offentlig debatt, og dette er kjernen i verdigheten. Verdigheten har ingen annen verdi enn den som loven bestemmer for den.

Når demokratiet fungerer, er valg og avstemninger midlertidige stoppunkter – punktum – i en uavsluttet debatt om hva som bør gjøres.

Det er nettopp dette moralske prinsippet som gir de demokratiske prosedyrene en imperativ karakter. Det gjør det til en plikt å overholde valgresultat, uansett hvor galt en mener det er. Der er dog grenser, som den såkalte evighetsparagrafen i den tyske grunnloven viser. Nemlig at valg som avskaffer demokratiet, er ugyldige. Når demokratiet fungerer, er valg og avstemninger midlertidige stoppunkter – punktum – i en uavsluttet debatt om hva som bør gjøres.

Ikke lenger troen på metafysiske instanser, ikke lenger Gud eller konger og keisere av Guds nåde, legitimerer makten, men de demokratiske prosedyrene. Disse prosedyrene settes på prøve når representanter ikke overholder spillereglene for valg og beslutningsfatning. De settes også på prøve når en ikke godtar fakta, når det som er dokumentert sant avvises. Da er vi tilbake til før-moderne tilstander, hvor noen har en privilegert adgang til sannhet.

Åpenhet for feil, misforståelser og framtidig korreksjon, invitasjonen til en hel verden om å kjenne resultatene ugyldige, er grunnlaget for vitenskapelig tillit.

Orakler, prester, profeter, medisinmenn, var i tidligere tider kilder til objektiv viten og kunne framtvinge lojalitet og oppofrelse. I dag er det det troen på vitenskapelig kunnskap som har overtatt. Som i demokratiet, er det også her ikke bare snakk om en teknisk prosedyre for aggregering av data, men en prosedyre proppet med moralske normer - om ærlighet, saklighet, åpenhet, etterprøvbarhet.

Vitenskapelig kunnskap er feilbarlig, foreløpig og usikker. Denne usikkerheten er i dag intimt forbundet med det vi forstår med vitenskap. Åpenhet for feil, misforståelser og framtidig korreksjon, invitasjonen til en hel verden om å kjenne resultatene ugyldige, er grunnlaget for vitenskapelig tillit. Testen på at noe er sant er, for igjen å snakke med Kant, ‘ytre sett muligheten av å meddele det samme og å anse det som holdes for sant som gyldig for ethvert menneskes fornuft.’

Det er denne troen på objektiv sannhet, på at det finnes allmenngyldige argumenter, som holder heterogene offentligheter sammen. Troen på objektiv sannhet skaper et område hvor meningsmotstandere kan bli enige. I dette lyset framstår populister og religiøse fundamentalister som påberoper seg en annen autoritetsinstans enn den prosedurale, som førmoderne metafysikere. Samfunn basert på trosforestillinger og usannheter, ‘fake news’, vil ikke være demokratiske.

Demokrati har blitt det eneste gjenværende legitimasjonsprinsipp for politisk makt

Det er den post-metafysiske tenkningen om gjensidig akseptable prosedyrer som har lagt grunnlaget for moderne rett og politikk, og som gjør at staters legitimitet og overlevelse er knyttet til demokratiets overlevelse. Så vil mange innvende at Kina og Russland representerer mot-eksempler. Ja, la oss nå se hvor lenge Putins Russland kan overleve kritikk og opposisjon, og hvor lenge Kina kan kjøpe seg legitimitet gjennom økonomisk vekst.

Uansett, i dag legitimerer de mest ulike regimer seg gjennom demokrati. Demokrati har blitt det eneste gjenværende legitimasjonsprinsipp for politisk makt, etter at opplysning har undergravd tradisjon, karisma og religion. Demokrati gjør det mulig å ta opp problemer, rettferdiggjøre krav, søke omforente løsninger og få aksept for dem. Det gjør det mulig å lære, korrigere feil og mangler. Dets innovasjons- og integrasjonsevne er uovertruffen. Likevel, det som utmerker den demokratiske rettsstat, som kombinerer beskyttelsen av grunnleggende rettigheter med allmenn deltakelse, er at makten underlegges den offentlige fornuftsbruk. Denne fornuft, er som all annen fornuftsbruk, feilbarlig, men institusjonaliseringen av den gir stater og nasjoner et fundament som alle andre styringsformer mangler. Derfor henger nasjonens framtid sammen med demokratiets framtid. Uten demokratisk legitimitet, ingen statlig stabilitet!

Publisert 14. des. 2020 11:53 - Sist endret 14. des. 2020 11:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere