I dag brenner planeten, men velgerne strømmer til demagogene

Dagens credo er at en må lytte til folket. Men hvem er folket?

Bilde av høyrevridde politikere i europaparlamentet

I 2015 opprettet en gruppe høyrevridde europeiske partier alliansen for europeisk frihet (European Alliance for Freedom, EAF) i europaparlamentet (Bilde: European Union 2015)

Erik Oddvar Eriksen er professor og senterleder ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert som en kronikk i Aftenposten 10. septembder 2019. 

Utro velgere bekymrer styringspartiene og forvirrer analytikerne. Både samfunnsvitere og journalister har problemer når høyre/venstre aksen ikke duger som forklaringsskjema. Sentrum/periferi aksen får heller ikke får tak i det som skjer når urbane velger går andre veier. Materialistiske og postmaterialistiske strømninger gjør seg gjeldende samtidig. Der er både krav om lavere bompenger og flere tiltak mot klimaendringer.

Hvem er eliten? Hvem er folket?

Styringspartiene sliter og det letes etter forklaringer. Populismeforskningen har bidratt med betydelig kunnskap om utenforskap og om politisk manipulasjon av følelser. Ulikhetsforskningen viser globaliseringens usosiale effekter. Merkelapper blir imidlertid lett ensidige og skygger over dilemmaer og paradokser. Begrepspar som elite/folk, tradisjonalister/globalister, skillet mellom dem fra en plass og dem som bare flytter rundt, fortoner seg som rene floskler. 

Forestillingen om en velstående elite som meler sin egen kake, støter mot det faktum at det finnes flere eliter. Ikke alle er rike, ikke alle er enige. Alternativet til en elite er ikke fravær av elite, men en annen elite. I et moderne demokrati er normen at politiske beslutninger skal være rasjonelle eller intelligente. De skal være basert på kunnskap. Det er eksperter som er satt til å sikre kunnskapsgrunnlaget for offentlig politikk gjennom forvaltning og utredningsvesen.

Fra gatens parlament til representativt demokrati

Populisme er heller ikke noe nytt fenomen. På mange vis går det det kjernen i demokratibegrepet slik vi kjenner det fra antikkens Athen. Her var det direkte demokrati hvor deltagende borgere likefremt stemte på lovene. Helt opp til nyere tid er imidlertid demokrati forstått som det rene pøbelvelde. Det var gatens parlament, det var de ukyndiges styre. Det demokratiet som vi fikk med den amerikanske og franske revolusjon, er representativt og basert på maktfordeling og minoritetsbeskyttelse.

Makt må begrenses for den korrumperer, sies det. Den beste måten å begrense makten på er å splitte den. Derfor ble lovgivende, utøvende og dømmende makt skilt fra hverandre. Det gjør at folket bare styrer så lenge de følger prosedyrene for valg og beslutningsfatning som rettstaten fastlegger. Vi fikk et rettslig styrt demokrati. Den rettslige kontrollen ble sterkere etter andre verdenskrig. Nasjonalstatene ble bundet opp i overnasjonale retts- og kontrollsystemer. Folkestyret er i dag bundet og begrenset.

Det demokratiet som vi fikk med den amerikanske og franske revolusjon, er representativt og basert på maktfordeling og minoritetsbeskyttelse.

Oppslutningen om populisme og "illiberalt demokrati" viser at noen ønsker seg tilbake til "Athenske tilstander". "Vi er Folket", roper Alternativ for Tyskland, men hvem folket er kan vi bare vite noe om, når de demokratiske prosedyrene er fulgt.

Legitimitet vs. effektivitet

I et representativt demokrati er politikerne satt til å forene to, ofte motstridende, hensyn: Effektivitet og legitimitet. På den ene siden må de komme opp med fornuftige løsninger på de problemene samfunnet står overfor. De folkevalgte må sikre vekst og velferd, helse, miljø og sikkerhet. Dette krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre "mannen i gata". Han kan mene at noe helt annet må gjøres. Om imidlertid politikerne skulle følge vedkommendes "feilaktige" mening, ville samme mann straffe dem i neste valg. Han kan si, "jeg stemte ikke på deg for at du skulle gjøre akkurat som jeg sa. Jeg stemte på deg fordi jeg trodde du ville gjøre det som var riktig".

Politikerne får sitt mandat fra folket i valg, men blir kontinuerlig utfordret i offentlig debatt. De folkevalgte må i tillegg til å komme opp med effektive løsninger, vise at disse er legitime. De må vise at løsningene kan aksepteres av velgerne – at de har oppslutning. Ofte må de folkevalgte realitetsorientere sine velgere. Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. Ikke alt går sammen. Det må prioriteres.

Dagens politiske uoversiktlighet, med klima- og bompengeaktivister, med distriktsopprør og miljøengasjement samtidig, viser at legitimitets-utfordringene blir store når den offentlige dagsordenen blir mer kompleks.

Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap. De skal være kvalifiserte.

Dagens politiske uoversiktlighet, med klima- og bompengeaktivister, med distriktsopprør og miljøengasjement samtidig, viser at legitimitetsutfordringene blir store når den offentlige dagsordenen blir mer kompleks. Ansvarlige politikere må i dag forholde seg til grenseoverskridende problemer som klimakrise, handelskrig, markedsadgang, flyktninger, migrasjon og terrorisme. For å håndtere slike utfordringer trengs kunnskap og ekspertkompetanse. Under slike forhold blir det vanskelig for folkevalgte å framstå som ivaretaker av et helt klart velgermandat.

Norges EU-relasjon eksemplifiserer denne spenningen mellom effektivitet og legitimitet. I folkeavstemningen i 1994 stemte et flertall nei til norsk EU medlemskap.  Hvordan skulle ansvarlige norske politikere forholde seg til det? Sentrale politikere mente EU-medlemskap var best for Norge. De så hvilke økonomiske omkostninger ikke-medlemskap ville ha. Hvor skulle en selge sine varer, om en ikke fikk adgang til det indre marked? Flertallet på Stortinget så det slik at en ikke kunne fullt ut følge resultatet folkeavstemningen. Det ville koste for mye. Så fikk vi da den udemokratiske EØS-avtalen som gjør Norge til et annenrangs EU-land. Brexit viser til fulle hvor vanskelig det kan være å håndtere spenningen mellom effektivitet og legitimitet.

Demokratiet som læringsarena

Den mekanismen som formidler mellom det som i dag framstår som uoverstigelig politiske motsetninger er læring. Noen må lære og de må endre standpunkter. Det er dette element fra den greske demokratimodellen, som ikke burde glemmes, nemlig at demokrati har med endring av mening og oppdragelse å gjøre. Demokrati er en læringsarena fordi de som vil ha noe gjort må forholde seg til andres argumenter.  Om en bare ser på etterkrigstidens korte historie, ser en at den er full av lærestykker. "Gode gamle dager" var dager med miljøkriminalitet, diskriminering, teknokrati, paternalisme, rasisme, homofobi. Verden går framover, som det heter. Samfunnet har lært, og mange har endret mening.

Brexit viser til fulle hvor vanskelig det kan være å håndtere spenningen mellom effektivitet og legitimitet.

En kan spørre om denne læreprosessen fortsetter. I dag brenner planeten, men velgerne strømmer ofte til demagogene. Det er bare overnasjonale bindende avtaler og institusjoner, som EU, som kan iverksette miljøtiltak effektivt. Unnasluntrerne må sanksjoneres og nasjonal suverenitet må overgis. Mange velgere ellers i Europa har forstått det. Mens oppslutningen om EU i de fleste medlemmstater er over 80% i, er det bare ca 25% i Norge som ifølge opinionsmålinger vil ha Norge inn i EU.

Det er slik at læring uteblir når meninger ikke blir imøtegått, når vanskelig saker feies under teppet, når krav ikke settes opp mot andre krav. Det offentlig ordskifte er tiltenkt denne siviliserende, utdannete og oppdragende rolle, hvor ulike grupper må argumentere for sine krav og stilles til veggs av motparter. 

Dagens politiske uoversiktlighet skyldes en ny global konstellasjon hvor populisme og klimabevissthet spiller sammen og skaper en ny spenning mellom effektivitet og legitimitet.

Av Erik O. Eriksen
Publisert 16. sep. 2019 16:55 - Sist endret 16. sep. 2019 16:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere