Hva lærer Brexit oss?

I disse brexit-tider oppfordres det til å slå ring om EØS-avtalen. Hvorfor setter da Storbritannia himmel og jord i bevegelse for å unngå den?

Illustrasjon: Pixabay

Erik Oddvar Eriksen er professor og senterleder ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

Eriksen er aktuell med den nye boken Contesting Political Differentiation, som skisserer et nytt analytisk rammeverk for å forstå europeisk integrasjon. 

 

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert som en kronikk i Dagens Næringsliv 12. april 2019. 

 

Hvis vi ikke visste det før, så lærer Brexit oss at Norge ikke kan avskaffe EØS-avtalen og så forvente å kunne forhandle fram en bedre avtale. Men hvis EØS-avtalen er så god, hvorfor setter da Storbritannia himmel og jord i bevegelse for å unngå den? 

EØS-avtalen gir adgang til det indre marked, sikrer forutsigbarhet og friksjonsløs handel. EØS-avtalen er økonomisk fordelaktig, uten den stopper mye opp, men den er udemokratisk. Makten forskyves fra folket og Stortinget, til regjeringen og forvaltningen; fra åpne til lukka fora. Hvorfor skal den da beholdes?

Det sitter langt inn for mange å forstå at demokrati ikke bare har å gjøre med å få i stand gode løsninger, men at det også har å gjøre med deltakelse og legitimitet. Selv en diktator vil, i teorien, være i stand til å lage løsninger som vil kunne tilfredsstille økonomenes krav til effektivitet. I et demokrati er imidlertid grunnprinsippet at de som er underlagt loven også må kunne forstå seg selv som dens forfattere. Folk har krav på begrunnelse og innflytelse.

Hvis vi ikke visste det før, så lærer Brexit oss at Norge ikke kan avskaffe EØS-avtalen og så forvente å kunne forhandle fram en bedre avtale.

Problemet med EØS-avtalen er ikke bare at nordmenn må godta å leve etter lover som er laget av andre. Problemet er også at avtalen gjør at integrasjonsprosessen går under radaren for velgerne. Saker blir behandlet i lukka fora, og nye reguleringer og direktiver vedtas og settes i verk uten offentlig oppmerksomhet. Berørte parter får ikke delta i det ordskiftet som foregår før beslutninger blir fattet i EUs organer.

Den offentlighet som krever at like saker diskuteres på samme tid og under de samme relevanskriterier, mangler.

Problemet med EU tilpasningen er ikke begrenset til EØS landene. Også i mange av medlemstatene mangler befolkningen kunnskap og er lite involvert. I tillegg kommer at politikerne ikke ser helt ut til å vite, eller vil vite, hva de har vært med på. Ikke sjelden snakker de med to tunger - med en stemme i EUs organer, og en annen på heimebane.

Forskerne har lenge visst at Brexit i realiteten er umulig.

Brexit har demonstrert politikernes manglende EU-ekspertise for all verden. Forskerne har lenge visst at Brexit i realiteten er umulig. Dette fordi sammenvevingen av landenes økonomi, forvaltning, rettsorden, kommunikasjon, sikkerhet, er kommet så langt at det ikke vil være mulig å vikle seg ut av dette, uten svært store omkostninger. Vi skal ikke se lenger enn til Norge for å forstå at dette er tilfelle. Men det var altså ikke gjengs lærdom i Storbritannia.

At den vanlige borger ikke hadde mye kunnskap om hva EU integrasjonen medfører, er en ting. At ledere, byråkrater og politikere med ansvar for landets ve og vel var så uforberedt, er dramatisk. Selv de mest pessimistiske spådommer har blitt gjort til skamme. Kunnskapshullene overgår de villeste fantasier.

Selv de mest pessimistiske spådommer har blitt gjort til skamme. Kunnskapshullene overgår de villeste fantasier.

I enda større grad enn i Storbritannia går integrasjonsprosessen her til lands under radaren for vanlige folk. Her har vi jo med det forholdet å gjøre at Norge ikke er medlem, men likevel må ta inn brorparten av EU lovgivningen. Norge har inkorporert ca 12 000 EU-rettsakter i sitt lovverk, avgir suverenitet til stadig nye byråer og integrerer departementene i den europeisk fler-nivå forvaltning gjennom EU/EØS/Schengen-arbeidet.

I enda større grad enn i Storbritannia går integrasjonsprosessen her til lands under radaren for vanlige folk.

Der kan være gode eller dårlige grunner for vedtakene i Brussel og i EU-byråene, men disse grunnene blir ikke del av det nasjonale ordskiftet. Borgerne blir ikke presentert for argumentene og får ikke anledning til å prøve dem i en offentlig debatt. Den frikoblingen fra den europeiske debatten er uheldig ikke bare fordi en ikke har hatt anledning til å ta til motmæle. Den politiske læring uteblir også.

Når borgerne ikke blir gitt begrunnelsene for tiltakene, er det vanskelig å lære og å endre mening. Den ‘oppdragelse’ gjennom offentlig fornuftsbruk, som demokratiet krever, uteblir.  Det offentlige resonnement og den intelligente selvbegrensning henger sammen. Hvorfor er oppslutningen om EU medlemskap så lav i Norge? Ikke engang de høyrepopulistiske partiene i Europa går nå til valg på å melde landet ut av EU.

Mange blåser i demokratiet, så lenge godene blir levert. Problemet er bare at demokratier er avhengig av at folk forstår hva som foregår og stemmer informert. Borgerne har makt gjennom stemmeseddelen og ytringsfriheten og kan gjøre selv de mektigste maktesløse.

Det kan være vanskelig å forstå at selv om et flertall stemte mot EU-medlemskap i 1994, så er vi i dag de facto EU medlemmer.

I et demokrati har folket mulighet til å slå tilbake når de mener seg forbigått. Også i Norge kan ansvarlige politikere bli overrumplet av folks raseri. Mens Brexit i stor grad er en respons på en usosial nasjonal politikk, så er det ulmende raseriet i Norge rettet mot vår EU-tilknytning. Det kan være vanskelig å forstå at selv om et flertall stemte mot EU-medlemskap i 1994, så er vi i dag de facto EU medlemmer.

Man feirer sitt demokrati her til lands med brask og bram, men overlater lovgivningen til EU. Hvor ble det av selvbestemmelsen og selvråderetten? Følelsen av utenforskap, av fremmedgjøring og umyndiggjøring, tiltar.

Man feirer sitt demokrati her til lands med brask og bram, men overlater lovgivningen til EU.

Debatten om EU-medlemskap er effektivt satt en stopper for av vårt politiske system. Enhver regjeringskoalisjon må ha med partier som er EU-motstandere, noe som knebler ethvert tilløp til debatt om EU-medlemskap.

EU spørsmålet river det britiske politiske systemet i stykker foran øynene våre. Den politiske klassen er brakt i vanry, men hvorfor blir det bare møtt med hoderysting her til lands? Her skyver en spørsmålet under teppet. Hvordan skulle det gått i Norge om en hadde ‘tatt debatten’? Hvem skulle da styre? Hvilke ressurser har den norske politiske klassen til å handtere et skisma av britiske proporsjoner`?

Brexit er en lærepenge. Den lærer oss hvordan det går når de sinte, frustrerte, marginaliserte, godt sponset av populistiske ledere, tyr til enkle løsninger. Vekkerklokka burde ringe.

Brexit er en lærepenge.

 

Emneord: Europeisk integrasjon, EU, Brexit, Storbritannia, Europapolitikk Av Erik O. Eriksen
Publisert 12. apr. 2019 15:56 - Sist endret 12. apr. 2019 15:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere