Et skrik om det som mangler

Verdens mest kjente filosof fyller 90. Habermas har inspirert generasjoner av samfunnsforskere også her til lands. Fortsatt gir han tankevekkende bidrag. 

Henter forslag fra Google

Jürgen Habermas fyller 90 år. Foto: Holbergprisen / Florian Beier 2005.

Erik Oddvar Eriksen er professor og senterleder ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO. Han forsker på bl.a. europeisk integrasjon, demokrati og legitimitet. 

Eriksen er aktuell med den nye boken Contesting Political Differentiation, som handler om hvordan et mer differensiert Europa vil føre til dominans og stormaktshegemoni.

 

En versjon av dette blogginnlegget ble publisert som en kronikk i Aftenposten 17. juni 2019. 

Jürgen Habermas fyller 90 år den 18. juni. Samtidig annonserer forlaget Suhrkamp at et nytt storverk er ferdigstilt. 1700 sider om den vestlige konstellasjonen av tro og viten og om kildene til fornuftig frihet. Her blir det kontroverser og sysselsetting for mange i årene som kommer.

Dristige teser

Slik har det vært med alle større arbeider fra Habermas; fra tesen om strukturforvandlingen av offentligheten fra 1962 som fortsatt gir opphav til feider, via arbeidene om erkjennelsesledende interesse, som han selv gav opp, via teorien om kommunikativ handling fra 1981 som fortsatt gjelder, til de rettsteoretiske arbeidene på 1990 tallet, som flyttet forskningsfronten. Bidragene er for mange til at de kan nevnes her. Alle har de dristige teser. Noen har Habermas gått tilbake på, andre har han forsvart og videreutviklet. Habermas har vært en nybrottsarbeider både innen samfunnsfagene og filosofien. Hans arbeider gir innsikt og utsyn.

Ingenting er så praktisk som en god teori

I disse dager hvor forskningen absolutt skal ha virkning, impact, er Habermas et slående eksempel på at ingenting er så praktisk som en god teori.  Da Jon Elster redigerte en bok om deliberativt demokrati på slutten av 90-tallet, startet han ut med å si at det er takket være Habermas at vi nå har denne demokratiforståelsen.

Teoribygningen er kompleks, men samtidig har Habermas holdt fast på en enkel grunnintuisjon om tvangløs kommunikasjon. Allerede i sin doktorgradsavhandling om Friedrich Schelling fra midten av 1950-tallet formulerte Habermas ideen om at historisk urett bare kan bedømmes gjennom en praksis som selv er herredømmefri.

Kraften i det bedre argument

Spørsmålet har hele tiden vært den eiendommelige, tvingende, men samtidig tvangløse kraften i det bedre argument. Hele vår sivilisasjon, vår demokratiske rettsstat, hviler på at argumentet i seg selv skal kunne avgjøre tvister. Dette er hard kost for realister og populister. Nå har ikke Habermas noen illusjoner om den ideelle samtale, til det er maktimperativene overtydelig. Poenget er heller at vi ikke kan ha et fungerende rettsvesen, et forstandig skolevesen, en kritisk presse, en offentlig politisk samtale, med mindre vi har tillit til argumentets kraft.  Det er fra dette grunnprinsippet Habermas utviklet en hele samfunnsteori, en moralfilosofi, en rettsfilosofi og en politisk teori. Det er muligheten for å oppnå enighet som forklarer hvordan moderne samfunn henger sammen og hvordan nye samhandlingsmønstre dannes.

1 1992 kom storverket Faktisitet og gyldighet som på samme tid er en rettsfilosofi og en demokratiteori. Retten er maktens grunnlag og grense. Det er bare gjennom retten at solidaritet med fremmede kan etableres. I dette arbeidet ble motsetningen mellom liberalisme og republikanisme, mellom rettigheter og folkesuverenitet forsøkt løst og her ble tesen om forfatningspatriotisme lansert. Her var det oppgjør med ideen om et mytisk folk som grunnlag for demokratiet og her ble spenningen mellom universalisme og partikularisme formulert på nye måter.

Hvem er folket?

Habermas har bidratt til å klargjøre grunnlaget for kritikk og opposisjon, og har skarpt avvist alle forsøk på revolusjonsromantikk så vel som alle forsøk på å undergrave de demokratiske prosedyrene gjennom populistiske appeller til ‘folket’. Hvem folket er, kan en bare vite noe om når alle har kommet til ordet, når de demokratiske prosedyrene er fulgt.

Forpliktelsen på kriterier for sannhet og rettferdighet er uomgjengelig for vitenskap og politikk. Som han på anklaget aktivister for venstrefascisme under studentopprøret på slutten av 1960-tallet fordi de ikke tok avstand fra vold, spurte han på 1990-tallet hva post-modernistene har på universitetet å gjøre.

Kastet seg over religionsfilosofien

På 1990-tallet var han involvert i opplysende debatter med blant andre Richard Rorty, John Rawls, Ronald Dworkin. Sentralt sto hans diskursteori om rett og politikk. Man skulle tro at det var slutt etter dette, at han som Hegel ville avslutte med sin rettsfilosofi. Men nå kastet Habermas seg over religionsfilosofien, etter først å ha tatt et oppgjør med biogenetikkens manipulering med den menneskelige natur. Her måtte Habermas utover diskursetikken for å finne kritikkstandarder. Begrepet om den menneskelig natur - personens enhet med legemet – ble brukt for å vise at kloning nedvurderer personens moralske selvevaluering. I 2005 kom en bok om naturalisme og religion og samtalene med kardinal (pave) Joseph Ratzinger ble gitt ut.

Religionens plass i offentligheten var også temaet for Habermas forelesning i forbindelse med mottagelsen av Holbergprisen i 2005, og er det temaet han nå har levert et 1700 siders bidrag til klargjøring av. Hvis religionen er et skrik om det som mangler, hvordan forholdet den seg da til ideen om frihet basert på fornuft? Hvordan forene tro og viten? Kan et religiøst samfunn være demokratisk?

En kosmopolitisk verdensorden

I mellomtiden, fra finanskrisen i 2008 som kastet EU ut i en langvarig krise, og helt fram til nylig, har han levert flere bidrag til Europaforskningen. Det gjelder ikke bare skarpsindig kritikk av EUs krisepolitikk og av forsøk på å skru integrasjonsprosjektet tilbake. Han har også levert et nytt bidrag til hvordan vi skal forstå EUs konstitusjonsgrunnlag. EU er basert på en delt suverenitet mellom to konstituerende subjekter: borgerne og statene. Igjen ble det kontroverser.

Dette arbeidet om EU følger i sporene av hans arbeid med en kosmopolitisk verdensorden. Hva kan den bety i dag? Ikke en verdensstat, men et konstitusjonelt regime for beskyttelse av menneskerettigheter og forhindring av krig. Et slikt regime må suppleres med et valgt verdensparlament. De som vil reformere FN kan lære av EU.

Habermas har med sin intellektuelle kraft og sitt moralske mot satt sitt tydelige preg på det nye, liberale Tyskland. Siden den såkalte historikerstriden på 1980-tallet, har han hamret inn hva som kreves av tyskerne: ‘vi sønnene, døtrene og barnebarna til den barbariske nasjonalisme’. Hans kritikk er ofte besk, som da han påtalte landets unnfallenhet i handteringen av Europas finanskrise.

Noen seire har det dog blitt. Han måtte vantro gni seg i øynene da Angela Merkel åpnet grensene for flyktningene i 2015. Men så kom reaksjonen, myten om ‘folket’ gjenoppsto som mobiliserende kraft mot de fremmede. Igjen er Hitlers kronjurist, Carl Schmitt, på moten, igjen trengs intellektuell mobilisering. Hvem tar opp arven? 

Hvem tar opp arven? 

 

 
Emneord: EU, filosofi, Politisk teori, Habermas Av Erik O. Eriksen
Publisert 26. juni 2019 09:15 - Sist endret 11. juli 2019 10:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere