På jakt etter ørreten

Antropologer og biologer saumfarer elver på fire kontinenter, på leiting etter en fisk med opphav i britisk imperialisme.

Fluefisker midt i elva

Lukrativ næring: Fisketurisme er big business i Patagonia. Foto: Rune Flikke.

Ørreten er vrien å få has på. Og hvis den først biter på kroken, kan fiskeren forvente en hard kamp for å få fangsten på land. Kanskje nettopp derfor blei den fargerike skapninga spredd til alle verdens hjørner mot slutten av 1800-tallet. Offiserer og bosettere i britiske kolonier var villige til å sette himmel og jord i bevegelse for å pleie sin favoritthobby med sin favorittfluefisk.

I dag finnes brunørret og regnbueørret i mer enn hundre land og på hvert eneste kontinent, bortsett fra Antarktis. Artene står på lista til Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) over de hundre verste invaderende arter i verden, og er kjent for å ha store negative effekter på lokal fauna.

Bildet kan inneholde: person, panne, hår, kinn, kjeve.
Knut Nustad: Prosjektleder for Global Trout. Foto: Tron Trondal/UiO.

I mange land er det blitt offisiell politikk å utrydde brunørret og regnbueørret. Som i Sør-Afrika.

- Sørafrikanske miljømyndigheter og hvite, konservative miljøvernere vil fjerne ørret fra landets elver og innsjøer, fordi det er en fremmed art, sier Knut Nustad.

Han er professor ved Sosialantropologisk institutt (SAI) og leder Global Trout, sammen med førsteamanuensis ved Aarhus universitet, Heather Swanson. I prosjektet forenes biologer, historikere og antropologer i tverrfaglig forskning på regnbueørreten.

- De som livnærer seg av fisken i Sør-Afrika, enten gjennom matproduksjon eller sportsfisketurisme, har derimot en helt annen oppfatning.

Tverrfaglig prosjekt

Spørsmålet som ørreten reiser, peker mot et komplekst svar. For øyeblikket sitter Knut Nustad på Institute for Advanced Study i Stellenbosch (STIAS), Sør-Afrika. I løpet av et seks måneders langt forskningsopphold skal han stake opp kursen for ei bok som Global Trout-prosjektet skal munne ut i. Antropologen holdt nylig et innlegg om Global Trout på STIAS.

- Vi ønsker å finne ut av hva denne arten kan fortelle oss om konsekvensene av menneskeskapte endringer i naturen, sier Nustad.

Gjennom feltarbeid i Sør-Afrika, Argentina, Australia, Japan og England, skal Global Trout-teamet undersøke globale miljøutfordringer ut fra lokale variasjoner over det samme utgangspunktet: ørreten.

- Ørret er et eksempel på hvordan man kan studere fenomener som både er sosiale og naturgitte, samtidig, sier Nustad.

- Skal du skjønne effekten av britisk imperiespredning av ørret over hele verden, må du både ha biologer som ser på de miljømessige konsekvensene, på de spesifikke stedene, og samfunnsvitere som på samme måte undersøker de sosiale effektene.

Pandemi i veien

På feltarbeid i Sør-Afrika: Utsetting av regnbueørret i Underberg. Foto: Knut Nustad.

Det har vært lettere sagt enn gjort. En grunnleggende idé for prosjektet var at både biologer, historikere og antropologer skulle besøke de ulike feltstedene, diskutere og lære ved å være på konkrete plasser.

Startskuddet for Global Trout gikk september 2019. Et snaut halvår seinere stengte verden ned på grunn av Covid-19.

- Vår målsetning har simpelthen ikke latt seg gjennomføre. Argentina har hatt så strenge restriksjoner at ingenting har latt seg gjøre. Det samme med Japan, sier Nustad.

- Vi har hatt to år med tilnærma full stopp.

Forlengelse og utvidelse fra Forskningsrådet

Men endelig er Global Trout i gang igjen. Prosjektet har fått forlenga støtte fra Norges forskningsråd til høsten 2024, og i tillegg har SAI mottatt finansiering for å etablere Nettverk for tverrfaglige miljøstudier, som skal bidra til økt langsiktig kompetanse innen miljøforskning.

- SAI er blitt et ledende miljø innen samfunnsvitenskapelig forskning og utdanning på miljøfeltet. Dette nettverket skal videreføre tverrfagligheten i Global Trout ved å styrke utvekslinga av forskere, og generere nye forskningssøknader og prosjekter, sier Nustad.

Global Trout er et reint forskningsprosjekt, mens utdanningskomponenten er sentral for Nettverk for tverrfaglige miljøstudier. Nettverket skal tilrettelegge for utveksling av phd-kandidater mellom miljøer i Sør-Afrika (University of Cape Town og University of Western Cape), Japan (University of Tokyo) og USA (UC Santa Cruz).

I tillegg vil prosjektet opprette egne tverrfaglige phd-kurs.

- Skal vi løse miljøutfordringene må miljøinteresserte samfunnsvitere snakke med miljøinteresserte naturvitere. At phd-er får opplæring i å jobbe tverrfaglig er ekstremt viktig, sier Nustad.

- Det er noe virkelig vesentlig vi driver med i disse to prosjektene.

Tilbake i felten

På tross av pandemi, har Knut Nustad gjort feltarbeid i flere omganger på et ørretklekkeri i Underberg, Sør-Afrika. Nå som reiserestriksjonene i Argentina ikke lenger er like strenge, har også kollega Rune Flikke, instituttleder ved SAI, endelig kunnet dra av gårde.

Nylig var han tre uker i Patagonia. Sammen med marinbiologene Javier Ciancio og Julio Lancelotti, har Flikke vært med på drifting nedover elva Rio de las Vueltas, en av kildene til Rio Santa Cruz. Der har teamet observert de forskjellige artenes adferd rundt gytegroper, og de har dissekert fisk for isotopstudier. Stabile isotoper gir informasjon om næringstilgangen mellom artene.

- Jeg gjorde for så vidt feltarbeid på biologene også, for å prøve å forstå hvordan de forholder seg til problemet, sier Flikke.

Rune Flikke: Jobber med marinbiologer og ferskvannsøkologer. Foto: Erik Engblad.

Natur og kultur

I Patagonia er regnbueørreten blitt en verdifull ressurs for turistnæringa. Noen av de mest lukrative plassene er blant de mest eksklusive fluefiskedestinasjonene i verden. Prisen er deretter.

Her er det vanskelig for antropologer å slippe inn. Flikke forteller at eierne frykter negativ oppmerksomhet.

- Dette er blitt big business. Disse destinasjonene pleide å være allmenninger, hvor folk kunne komme og gå. Nå er områdene i privat eie og gjerda inn, sier han.

Flikke forteller at mye av inntektene fra fluefiskenæringa går til selskaper med utenlandske eierinteresser.

- Jeg bodde hos en av grunneierne. Han har fått et økonomisk trygt liv. Men da jeg spurte ham om hvordan utviklinga har påvirka hans forhold til stedet hvor han er født og oppvokst, blei han taus. Og så fortalte han at han følte seg som en fremmed, sier Flikke.

- Når de europeiske og nord-amerikanske fiskerne kommer, fortalte grunneieren, er det sånn at han føler seg satt på utstilling: «der er ørreten og der er en gaucho». Han har blitt en turistattraksjon i sitt eget hjem.

Chinooken kommer

Ved elvemunninga til Santa Cruz, ligger landsbyen Piedrabuena. I 2009 blei Fiesta Nacional de la Trucha Steelhead avholdt der for første gang, en festival som markerer startpunktet for steelhead, den anadrome (ferskvannsart som vandrer til havet for næring og tilbake til ferskvann for gyting, journ. anm.) regnbueørretens reise opp elva. Den skal tilbakelegge opp til 800 km før gytinga finner sted ved foten av Andes-fjellene.

Hvert år, i overgangen fra mars til april, avholdes ørretfestivalen – med konserter, mikrobryggerier, salgsboder og lokalt håndverk. Folk fra hele Argentina, samt turister fra Nord-Amerika og Europa, strømmer til Piedrabuena.

- Festivalen setter fart på økonomien, det er blitt livsviktig for stedet, sier Flikke.

Som en del av feltarbeidet, deltok antropologen på festivalens sentrale begivenhet: fiskekonkurransen. Flikke var heldig og landet en regnbueørret av akseptabel størrelse. Det sikra ham andreplassen. Gevinsten ble donert til det lokale sjukehuset som har slitt hardt under pandemien.

«På et overordna plan kan Global Trout bidra til en bedre forståelse av komplekse sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og naturlige prosesser.»

- Knut Nustad

For tre år siden blei en tilsvarende festival etablert: Fiesta Provincial del Salmón Chinook. Regnbueørreten i Santa Cruz-elva har nemlig fått selskap av en annen fremmed art: Chinooklaksen kan bli 30-35 kg og er verdens største anadrome fisk og har nylig etablert seg i Rio Santa Cruz-vassdraget etter rømning fra chilensk oppdrettsnæring.

Laksen ødelegger gytegropene til annen fisk i elva.

- De er store og dominerende, sier Flikke, som har skrevet om chinookens invasjon i det spanske tidsskriftet Desde la Patagonia.

Etter gyting dør chinooklaksen i en del av Parcque Nacional Los Glaciares, og endrer dermed økosystemet i et område som er på UNESCOs verdensarvliste. På Nordvestkysten av USA, hvor arten opprinnelig kommer fra, tar grizzlybjørnene seg av de døde skrottene. I Argentina ligger fisken og råtner langs elvebredden.

- Chinooken har også satt fart på diskusjonen om regnbueørreten som introdusert art: Skal vi utrydde, eller ikke? spør Flikke.

Dette på tross av arten, som også er tilfellet i Sør-Afrika, har en godt over hundreårs lang historie, ifølge Flikke.

- Laksen har begynt å trekke turister, og den nye festivalen er et eksempel på fornya aktivitet på ei tid på året da det egentlig er vinter, kaldt og mørkt. Chinooken er blitt kjempeviktig, nettopp fordi den kommer opp elva på et tidspunkt med få jobber, lave inntekter, lite som skjer.

De lokale biologene som Flikke har vært i kontakt med, er klare på at både regnbueørreten og chinooklaksen er fremmede arter, at de ikke hører inn. Ifølge Flikke jobber teamets biologer med å analysere hvordan hele økosystemet blir påvirka. Samtidig poengterer beboerne i Piedrabuena at de fremmede artene er blitt livsviktige for økonomien, og for å forhindre fraflytting.

- Mens folk lengre opp i elva, tenker annerledes igjen. De får råtten fisk på breddene, vannet kan ikke lenger drikkes, sier Flikke.

- Det er en kilde til reell konflikt, som vi arrangerte en heldags workshop med alle interessenter for å kartlegge.

Økologisk problem: Død chinooklaks på elvebredden. Foto: Rune Flikke.

Etterdønningene etter minkoppdrett

På toppen av det hele, kommer den nord-amerikanske minken som er en ny art i økosystemet. Det har vært pelsoppdrett i området rundt Santa Cruz-elva. Nå som næringa er avvikla og minken er sluppet ut, har rovdyret ingen naturlige fiender.

Flikke forteller at minken har begynt å spise laksen på breddene. Samtidig som de går løs på fugler, som tiaradykkeren (maka tobiana) – en utrydningstrua art, med kun 650-800 individer igjen i verden.

- Tiaradykkeren har aldri måttet forholde seg til andre farer enn ørn, så all oppmerksomhet er retta oppover. Plutselig er svømmer mink i vannet, de kan tømme en lagune for fugl på en halvtime. Sjøl om minken er blitt et viktig åtselsdyr for den døde chinooklaksen, skaper den nye problemer på andre områder, sier Flikke.

- Nettopp å kartlegge disse sammenhengene er sentralt for oss i Global Trout.

Lokalt og globalt problem

Før Knut Nustad reiser hjem fra Sør-Afrika, håper han på å ha strukturene klare for boka som Global Trout-prosjektet skal resultere i. Siktemålet er en samskrevet publikasjon i 2024, hvor biologer og antropologer tenker i fellesskap om miljøutfordringer og erfaringer med å leve med natur som er blitt endra gjennom kolonihistorier, som spredninga av regnbueørreten eksemplifiserer.

- På et overordna plan kan Global Trout bidra til en bedre forståelse av komplekse sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og naturlige prosesser, sier Nustad.

Han er spent på hvordan biologiens empiriske, positivistiske metode skal møte antropologenes mer åpne og hermeneutiske tilnærming.

- Grunntanken i Global Trout er at ørret er både et lokalt og globalt problem, og gir muligheter for å studere sammenhengen mellom global felleshistorie og lokale effekter. Prosjektet handler om langt mer enn fisk, sier Nustad.

- Menneskelig aktivitet har ofte store, uintenderte konsekvenser, både biologisk og sosialt. Målet med prosjektet er å utvikle tverrfaglige metoder for å studere miljøutfordringer generelt og finne løsninger på disse.

Av Erik Engblad
Publisert 23. mai 2022 22:17 - Sist endret 24. mai 2022 14:57