I oppgaven A growing transgender population: An analysis of medical and cultural drivers tar Camilla Elizabeth Collington-Hanna for seg økningen i antall jenter i vestlige land som søker om kirurgiske inngrep for å endre kjønn. Hun ser også på normer for kjønn i kulturen, og på at stadig flere ser ut til å tolke sitt psykologisk ubehag i retning av kjønnsdysfori, eller kjønnsforvirring.
- I tillegg virker det som om behandling gjennom hormoner og operasjoner blir presentert som den eneste løsningen på dette problemet, sier prisvinneren.
Collington-Hanna sier hun er svært glad for å få Våg å vite-prisen.
- Det er veldig stas å få denne prisen. Det har jo kostet litt å skrive denne oppgaven, og jeg har jobbet mye med å formidle det jeg har funnet på en god måte, sier hun.
Fortjener å bli møtt med respekt
Camilla Elizabeth Collington-Hanna mener temaet er viktig fordi de menneskene som opplever uoverenstemmelse mellom kropp og kjønn er viktige.
- De fortjener å bli møtt med respekt og med et behandlingstilbud som er tilstrekkelig nyansert og som tar høyde for kompleksiteten rundt det som handler om kjønn, sier hun.
- I tillegg er det viktig at også behandlingstilbud har rom for kritiske spørsmål, slik at man ikke tilbyr behandling til de som kanskje ikke skulle hatt det.
Juryens begrunnelse
«Camilla Elizabeth Collington-Hanna foretar i sin masteroppgave i psykologi en kritisk undersøkelse av den voldsomme veksten i antall jenter i vestlige land, inklusiv Norge, som søker kirurgiske inngripen for å endre sitt kjønn. Collington-Hanna viser på en overbevisende måte hvordan denne utviklingen både henger sammen med utvidede diagnostiske retningslinjer, kjønnsidentitetsteori og et økende tilbud for kjønnskorrigerende behandling.
Underliggende ligger oppfatningen om at kjønn utelukkende er en følelse, og opp til den enkelte selv å bestemme. Collington-Hanna viser i sin oppgave en formidabel evne til å sette seg inn i en rekke empiriske og teoretiske arbeider som belyser hvordan kjønn på kort tid ble opp til individet selv å bestemme, som hun presenterer på en høyst lesverdig måte.
Hun utviser samtidig et betydelig mot - da det offentlige ordskiftet om kjønnsbehandling tidvis er preget av sterke følelser og interessekonflikter, og stempling av alle som ikke er for med nedsettende betegnelser som 'transfobe'.»