Oljeskattepakken gir kraftig subsidiering fortsatt

Innlegget er skrevet av Katinka Holtsmark (UiO), Diderik Lund (UiO) og Einar Rosendahl (NMBU). Det ble først publisert i Dagens Næringsliv 8. november.

I statsbudsjettet som ble fremlagt i oktober, foreslår regjeringen å endre et fradrag i de midlertidige petroleumsskattereglene som først ble innført i juni 2020, den såkalte «oljeskattepakken». Hvis endringen blir vedtatt, vil skattefradragene bli mindre gunstige for oljeselskapene. Men reglene er fortsatt svært gunstige og innebærer en kraftig subsidiering av de prosjektene som kommer inn under dem.

Beregninger publisert i Dagens Næringsliv 3. november viser at subsidiene som vil følge av oljeskattepakken fremover, til sammen ville utgjøre 37 milliarder kroner, regnet som nåverdi i 2023. Den reduksjonen som nå er foreslått, utgjør 30 prosent av dette, som betyr at det gjenstår subsidier på 26 milliarder.

Disse anslagene er mye høyere enn myndighetenes tidligere anslag på 11 milliarder kroner.

Beregningene viste også at samlede investeringer som Finansdepartementet anslår kommer inn under pakken i årene fremover, er 290 milliarder, regnet som nåverdi.

Men disse ulike anslagene dreier seg om et «best case scenario». De er beregnet under forutsetning av at aktiviteten vil være upåvirket av skatteendringene. Hvis aktiviteten i sektoren ikke ble påvirket av subsidiene, ville pakken fremstå som en formålsløs gave til selskapene. Når vi kaller dette «best case», skyldes det at alternativet er dyrere for staten.

Tar vi hensyn til at investeringssubsidiene kan føre til økt aktivitet, blir de anslåtte kostnadene enda høyere. Dette skyldes at staten dekker store deler av underskuddet for ulønnsomme prosjekter som utløses av skattepakken.

Et eksempel kan vise hvorfor det er slik. For enkelhets skyld ser vi på et selskap som er sikker på at det vil betale selskapsskatt de neste seks årene. Anta at selskapet vurderer å investere 1000 millioner kroner i 2023.

Med skatteendringen regjeringen nå har foreslått, vil staten dekke 85,6 prosent av denne investeringskostnaden (regnet som nåverdi med 10,2 prosent rente). Selskapet bærer 14,4 prosent, i dette tilfelle 144 millioner.

På inntektssiden tar imidlertid staten kun 78 prosent, mens selskapet beholder 22 prosent. Subsidien som ligger i skattesystemet, gjør altså at staten bærer en betydelig større andel av investeringskostnadene enn de trekker inn av driftsinntektene.

Hvis denne investeringen skulle være lønnsom i en verden uten skatt, måtte driftsinntektene være verdsatt til minst 1000 millioner, sett som nåverdi fra investeringstidspunktet. Under de foreslåtte reglene vil investeringen fremstå som lønnsom hvis inntektene er verdsatt så lavt som 655 millioner. I så fall vil nemlig selskapet beholde akkurat 144 millioner (22 prosent av inntektene).

Alle prosjekter som med denne investeringen har en inntektsside mellom 655 millioner og en milliard, vil fremstå som lønnsomme under de foreslåtte reglene, mens de ville vært ulønnsomme uten noen skatt i det hele tatt.

Subsidiene vil medføre at noen prosjekter blir funnet lønnsomme etter skatt, selv om de ville være ulønnsomme uten subsidier.

Vi vet ikke hvor stor andel av samlede investeringer, 290 milliarder, som er muliggjort på grunn av subsidiene. Vi vet heller ikke hvor ulønnsomme disse prosjektene ville ha vært i fravær av subsidier. Om vi for eksempel antar at halvparten av investeringene ville være ulønnsomme, og at disse prosjektene ville ligge midt i intervallet av ulønnsomhet, kan vi illustrere hvor store kostnader det kan dreie seg om for staten.

I så fall ville 145 milliarder bli investert i ulønnsomme prosjekter. Inntektene for disse investeringene vil da være 120 milliarder (midt i intervallet mellom 65,5 prosent og 100 prosent av investeringskostnaden).

For disse prosjektene vil staten ende opp med en netto kostnad på 30 milliarder. Dette kommer i tillegg til subsidieandelen for den andre halvparten av investeringene, nemlig 13 milliarder.

Mens 26 milliarder var beregnet som subsidier til investeringer som uansett ville bli gjennomført, øker anslaget til 43 milliarder når vi i stedet antar at halvparten av investeringene ikke ville ha blitt gjennomført uten subsidier.

Disse tallene må imidlertid tolkes med varsomhet, ettersom vi ikke kjenner (u) lønnsomheten til de anslåtte investeringene. Men regneeksempelet illustrerer at kostnaden for staten ved de gjenværende subsidiene som ligger i oljeskattepakken, kan være betydelig høyere enn tidligere anslått.

Investeringssubsidien som ligger i den midlertidige oljeskattepakken, også etter regjeringens endringsforslag, kan altså få store konsekvenser for statens inntekter de neste årene.