Innlegget er skrevet av Gaute Torsvik (Økonomisk institutt), Kjetil Storesletten (Økonomisk institutt og University of Minnesota), Torfinn Harding (Universitetet i Stavanger) og Magne Mogstad (University of Chicago og SSB). Det ble først publisert i VG 17. januar.
Foto: UiO
Foto: UiO
Under pandemien har næringslivet og deres interesseorganisasjoner krevd støtte fra staten for å dempe fall i omsetning og tap av inntekt. Og staten har levert: Økonomiske tiltak til næringslivet beløper seg til over 100 milliarder ifølge Nasjonalbudsjettet for 2022. Og fredag presenterte regjeringen en ny, stor pakke til næringslivet.
Noe av støtten er direkte kompensasjon for at staten ved å innføre smitteverntiltak har ekspropriert retten til å drive normal forretningsdrift. En slik kompensasjonen kan være rimelig, men utgjør en beskjeden del av den totale støtten.
Vi mener det er en svært dårlig idé at staten dekker tap som ikke direkte kommer av at staten har fratatt bedriftseiere retten til fri næringsdrift, men som skyldes at etterspørselen faller eller produksjonskostnadene stiger, på grunn av en pandemi eller en annen krise. Men dersom dette er ønsket eller uunngåelig politikk, bør den formaliseres ved å innføre en eiertrygd, en sosialforsikring for bedriftseiere. Ordningen bør finansieres gjennom en medlemsavgift, betalt av de som nyter godt av forsikringen.
La oss begynne med hvorfor det er dårlig politikk å tilby skattefinansiert støtte for å dekke bedrifters tap i krisetider.
For det første er det kostbart å skattefinansiere overføringer til bedriftseiere siden skatter vrir priser og økonomisk atferd og gir effektivitetstap. For mange andre statlige overføringer, for eksempel uføretrygd og arbeidsledighetstrygd, blir effektivitetskostnaden oppveid av at overføringene gir en verdifull forsikring og en mer ønsket fordeling av inntekt.
Det er neppe tilfellet for støtte til bedriftseiere. Dersom bedriftseiere kan privatisere gevinster og sosialisere tap betyr det heller en forsterkning av inntektsforskjeller.
For det andre kan kapitaleiere, i motsetning til arbeidskraft, redusere risiko for tap ved å spre sine investeringer utover flere bedrifter og sektorer. Kapitaleiere har med andre ord mye større mulighet til å selvforsikre seg mot inntektsbortfall enn arbeidere har.
Enkelte kapitaleiere har valgt å gjøre det og dermed klart seg godt gjennom krisen. Andre kapitaleiere har latt være å diversifisere sine investeringer og har derfor tapt penger.
For det tredje er økonomisk gevinst og tap både motoren og silingskriteriet i en markedsøkonomi. I markedet er det muligheten for gevinst som motiverer til innsats og risikotagning. Økonomiske tap luker bort ideer, produkter og bedrifter som ikke har livets rett.
Slår vi av denne mekanismen sløser vi med økonomiske ressurser og vi får mindre ønsket omstilling.
Det har blitt hevdet at siden en pandemi er en kortvarig krise vil den radere bort bedrifter som ville klart seg i normale tider, og det legitimerer at staten stepper inn med midlertidig støtte. Etter vårt syn er det et dårlig argument.
Hvis en bedrift har midlertidige problem på grunn av en krise, men et godt potensial på lang sikt i normale tider, vil i de aller fleste tilfeller denne bedriften kunne hente inn nødvendig kapital i markedet. Det er lite som tyder på at store levedyktige bedrifter slet med å skaffe nødvendig kapital under pandemien. Kun 23 prosent av statens lånegarantiramme på 50 milliarder er brukt. Dessuten er tilgangen på kapital god i det private markedet.
Et mye brukt argument for å støtte levedyktige bedrifter som eventuelt ikke klarer å få ny kapital eller lån er å holde produksjonskapasiteten intakt og bevare relasjoner mellom arbeidstagere og arbeidsgivere. Dette kan igjen gjøre at den økonomiske aktiviteten kommer raskere tilbake etter krisen.
Det er imidlertid verd å merke seg at en konkurs er primært kostbar for selskapets eiere eller kreditorer. Produksjonskapasiteten vil i mange tilfeller forbli intakt selv om det kommer nye eiere til.
Argumentene ovenfor viser at det er dårlig politikk å tilby kontantstøtte til bedrifter i krisetider. Men vi innser at politisk press kan gjøre det vanskelig å stå imot et krav om ekstrahjelp i krisetider. Rammer krisen hardt nok blir ropet om å gjøre noe så høyt at politikerne ikke klarer å stå imot. Dette scenarioet er spesielt relevant i Norge hvor staten er så rik.
Dersom det er slik at staten uansett vil tre inn og dekke omsetningstap for bedrifter i krisetider, bør denne ordningen formaliseres. Da bør vi innføre en formell eiertrygd, finansiert av en medlemsavgift. Denne avgiften bør betales av bedriftene selv, slik som bankene betaler til innskuddsgarantifondet for å sikre innskuddene til kundene i en krise.
Etter vår mening er det ingen god løsning, men bedre enn tilfeldige redningstiltak som blir finansiert gjennom det generelle skattesystemet.
Siden eiertrygden er en sosialforsikring for kapitalister, bør den utformes i lys av to velkjente problemer i forsikringsmarkeder. Disse skyldes begge mangelfull og skjevt fordelt informasjon. Som oftest vil den som etterspør forsikring vite mer om egen risiko for tap enn tilbyder. De med høyest risiko er villig til å betale mest for forsikring og det fører til at forsikrer får et ugunstig utvalg av kunder.
I et marked med frivillig deltagelse fører ugunstig utvalg til underforsikring, og kanskje til at markedet kollapser. Av denne grunn må eiertrygden bli obligatorisk. Den må omfatte alle bedrifter.
Et annet forsikringsproblem er at en fullforsikret person mangler økonomiske incentiver til å unngå tap, og kan faktisk tjene på å rapportere fiktive tap om kontrollen er for liten. De som tilbyr forsikring bruker egenandel og grundige undersøkelser av innrapporterte tap for å unngå slike incentivproblem.
Slik må også eiertrygden organiseres. Man må ha klare kriterier for hvilke tap som gir rett til erstatning og hvor stor del av tapet bedriften selv skal bære. For eksempel: Eiertrygden bør ikke forsikre tap for enkeltbedrifter om deres næring som helhet går godt. Utbetalinger bør istedenfor være knyttet til sektorvise fall i omsetning.
Medlemsavgiften i eiertrygden bør avhenge av hvor risikoeksponerte ulike sektorer i økonomien er, på lik linje med bankenes bidrag til innskuddsgarantifondet.
Politikere må lære av den pandemikrisen vi nå – forhåpentligvis – er i halen av. De må ikke lure seg selv til å tro at denne krisen er så spesiell og at de vil opptre annerledes neste gang. De må legge en plan for hvordan bedrifters tap skal håndteres i krisetider. Den planen bør muligens inneholde en eiertrygd.
Det er ikke en ideell løsning, men den er langt bedre enn den brannslukkingspolitikken vi har sett de siste to årene.