Mellomstatlig herredømme

Tidlig på morgenen den 27. november ble EU-lederne enige om en ny redningspakke for eurosonen. Den innebærer nedskriving av gresk gjeld og økning av redningsfondet. Den økonomiske krisen i eurosonen viser til fulle hvor langt den europeiske integrasjonsprosessen har kommet. Den gjensidige avhengigheten er stor og EU er avgjørende. Mens samarbeid om kull og stål var mekanismen som lukket medlemsstatene inn i et gjensidig samarbeid på 1950 tallet, er det nå euroen som har samme funksjon. Mens alle var avhengig av kull og stål for industriproduksjon, så er landene nå økonomisk avhengige av euroen. EU er et fellesskap som landene nærmest står og faller med - de kan ikke enkelt tre ut av det.

Landene har bevisst eller ubevisst manøvrert seg inn i en situasjon hvor de gradvis og umerkelig har avgitt suverenitet og tatt risiko for hverandre. Eurokrisen viser at de har risikert noe ved å lite på hverandre, at de er samme båt. Når de ikke oppfattes å stå last og brast med hverandre, stiger rentene, alle taper. Ved å stå sammen vil alle få det bedre.

Det er ikke bare på det økonomiske området at Europa er blitt et skjebnefellesskap. Integrasjonen har gått så langt at medlemsstatene de facto ikke lenger er suverene nasjonalstater, men medlemsstater i en postnasjonal politisk union med overnasjonal myndighet. I EU er en dømt til å komme til en felles løsninger, ikke nødvendigvis gjennom til overnasjonale organ. Ofte er det mellomstatlige komiteer og transnasjonale nettverk som er koordineringsinstanser. Aktørene må her finne løsninger i fellesskap – og dette skaper grobunn for ny politikk, nye regler, nye institusjoner og nye tiltak.

EU har også institusjonaliserte overnasjonale prosedyrer som regulerer og begrenser maktspillet mellom statene i Europa. Flertallsbeslutninger er innført på en rekke områder. På mange felt har EU-retten forrang framfor nasjonal rett. Landene er også forpliktet på stadig dypere integrasjon. For eksempel er alle land som tilfredsstiller kravene forpliktet til å søke om opptak i eurosonen.

EU blir holdt ansvarlig for eurokrisen. Den har initiert pengeunionen, valutaen og det indre marked. Det kreves store innsatser for å hindre at stater og banker går konkurs som følge av statsgjeld og høyere renteutgifter. Så vel Barack Obama som IMF og Kinas ledere vil ha resolutt handling fra EU. De krever innsats som om EU var en stat med et finansdepartement til rådighet. 

Men EU er ingen stat. Den har ikke de kompetanser og ressurser som skal til for å handle som en. Den utgjør ingen endelig lånegarantist for statsgjeld og har ikke fiskal makt som støtte for sentralbankens markedsintervensjoner. EU kan ikke drive omfordelingspolitikk, kan ikke drive finanspolitikk, kan ikke utstede statsobligasjoner, kan ikke trykke mer penger og kreve inn skatt. Redningsfondene, som er midlertidige, er vedtatt på utsiden av Lisboatraktaten og stabilitets- og vekstpakten. De er satt opp som en frivillig låneavtale mellom landene i eurosonen.  Det er et mellomstatlig ad-hoc arrangement, mellom landene i eurosonen – med troikaen, IMF, ECB og Kommisjonen som ser til at tiltakene blir iverksatt.

Paradoksalt nok er det likevel slik at de landene i EU som sliter med gjeld og budsjettunderskudd blir behandlet som om de var underlagt en europeisk stat. Stats- og regjeringssjefene har blitt enige om å implementere en rekke økonomiske, finansielle og lønnspolitiske tiltak, som etter Lisboatraktaten skal være medlemsstatenes domene. Kommisjonen har fått eller har tiltatt seg rett til å kontrollere medlemsstatenes budsjetter, noe den etter traktaten ikke hadde myndighet til. Dette har skjedd gjennom mellomstatlige forhandlinger og ikke gjennom den vanlige EU-prosedyren. EU har med dette returnert til mellomstatlighet som problemløsningsmetode. Dette er dypt udemokratisk og et avvik fra forfatningslinjen som har vært på dagsordenen de siste tiår. Dette stimulerer selvsagt EU-kritiske røster. Det mellomstatlige herredømme er gjeninnført.

Landene kan formelt sett si nei, men kan ikke annet enn å akseptere. Et nei vil bli en økonomisk katastrofe og være politisk uforsvarlig. EU er ikke bare et skjebnefellesskap, det er også et tvangsfellesskap – som enhver stat er det. EU er nå blitt rette vedkommende for å løse problemer i Europa enten den er skyld i dem eller ikke, enten den har traktatgrunnlag for dette eller ikke. EU er blitt en politisk aktør i sin egen rett.

Vi har sett mange analyser av euroens styrke og svakhet og mange spekulasjoner om hva utfallet av krisen blir. Mange spår dens undergang, men mange har også undervurdert politiske faktorer. De har ikke forstått at euroen ikke er et mål i seg selv. Den er et middel til et høyere mål. Euroen er del av et politisk prosjekt om et samlet, fredelig og demokratisk Europa.

Kull og stål trengs for produksjon av biler og vaskemaskiner, men også for produksjon av våpen. Ideen bak kull- og stålunionen var at det skulle bli materielt umulig å gå til krig mot hverandre. Derfor var 50-tallets pragmatiske samarbeid også politisk begrunnet. EU er et instrument for å gjøre noe med det nasjonalstatlige demokratis akilleshæl, nemlig fraværet av demokrati mellom stater. Det overnasjonale Europaparlamentet, som er direkte valgt av europeiske borgere, har da også fått stadig mer makt.

Derfor står det om så mye mer enn budsjettbalanse og statsgjeld. Europatanken er ikke bare billig snakk ved festlige anledninger, men også innskrevet i europeiske staters forfatninger etter krigen. Et brudd med europatanken er grunnlovsstridig. Alle medlemsstatene har dette nedfelt i sine forfatninger – de har avgitt suverenitet for å sikre europeisk integrasjon.

Europatanken er også nedfelt i ryggmargen til de store politiske partier på kontinentet. De tyske kristeligdemokratene og sosialdemokratene har hele sin identitet og selvforståelse knyttet til opprettelsen og fortsettelsen av EU. Et Tyskland som risikerer at de får skylden for at euroen fallerer, vil ingen kunne ta det politiske ansvar for.

Europeisk økonomi, skattebetalere og arbeidstakere har tapt stort på at politiske ledere ikke før har innsett hvor uomgjengelig eurosamarbeidet er. Motviljen mot å gjøre noe i forhold til Hellas gjeld når finans- og gjeldskrisen rammet, har kostet dyrt. Nå får Angela Merkel oppslutning i Bundestag for løsninger hun ikke selv anbefalte tidligere. Sosialdemokratene anklager henne for å ha vært med på å skape motviljen mot å betale for greske synder, en motvilje hun nå må bekjempe. Hun har flørtet med euroskeptikerne og bygd opp under EU-kritiske holdninger. Ikke bare for Merkel har dette vært sannhetens øyeblikk. Mange har måttet revurdere posisjoner i prosessen. Mange har måttet bite i seg lettvinte forslag til løsninger, når det ble klart hvordan tingene henger sammen. EU-samarbeidet er ikke bare til gjensidig nytte, det krever også offer og solidaritet. Norge er ikke unntatt for slike krav. Allerede er det krav om flere oljefondsinvesteringer i europeiske statsobligasjoner.