Demokrati på billigsalg

Uten folkelig mandat

Krisa i eurosonen er igjen en smertelig påminnelse av hvor vanskelig det er å forene demokrati og kapitalisme når de politiske institusjonene mangler. Det er den selvutnevnte troikaen bestående av IMF, Europakommisjonen og Den europeiske sentralbanken som fatter beslutninger om de framtidige levekårene for grekerne. Disse har aldri stått på noe valg. Sammen med statslederne Merkel og Sarkozy, som heller ikke har noe europeisk mandat, fatter de beslutninger med vidtrekkende konsekvenser. Ikke har de noe forfatningsmessig grunnlag for de beslutninger som blir tredd nedover hodet på grekerne, og ikke har de noe folkelig mandat for dette.

Redningsfondene, som er midlertidige, er vedtatt på utsiden av Lisboatraktaten og stabilitets- og vekstpakten. De er satt opp som en frivillig låneavtale mellom landene i eurosonen. Det er et mellomstatlig ad-hoc arrangement, mellom landene i eurosonen – med den nevnte troikaen som ser til at tiltakene blir iverksatt.

Borgerne får ikke si sitt

Når Giorgios Papandreou varsler noe så selvfølgelig som en folkeavstemning, blir det ramaskrik. Hvorfor, skal ikke borgerne få si sitt, selv om det bare er et valg mellom pest og kolera? Borgerne kan ikke få si sitt fordi det tar tid. Hellas vil være konkurs før en folkeavstemming var avgjort. Usikkerhet og fallende børser ville drive rentene på statsobligasjonene opp og Italia ville sannsynligvis også være på randen av konkurs, før grekerne hadde fått avgjort saken for sin del. Derfor er ikke bare det greske borgere rette vedkommende for en folkeavstemning, men også italienske, ja, alle europeiske borgere. Alle berøres vi av krisen. Demokratier krever at alle berørte parter skal høres. Det er Europaparlamentet og eventuelt en alleuropeisk folkeavstemning som er de rette institusjoner for å håndtere krisen i eurosonen.

Manglende kompetanser

Det politiske byggverket i Europa er imponerende. Det er et forsøk på å komme i politisk inngrep med den økonomiske globaliseringen. Det er nå etablert institusjoner på overnasjonalt nivå – med et parlament, en domstol, en iverksettende kommisjon – som kan beslutte om felles, alleuropeiske problemer. Problemet er bare at de mangler kompetanse på avgjørende felt. EU kan ikke drive finanspolitikk, kan ikke drive omfordelingspolitikk, kan ikke utstede statsobligasjoner, kan ikke trykke mer penger og kreve inn skatt. Dette hører til medlemsstatenes kompetanseområde.

Hva skal ha forrang?

EU er ingen stat. Den har ikke de kompetanser og ressurser som skal til for å handle som en. Den utgjør ingen endelige lånegarantist for statsgjeld og har ikke finanspolitisk makt som støtte for sentralbankens markedsintervensjoner.

Papandreou har med sitt utspill satt demokratiet på dagsordenen og vist hva som er på spill nå. Han har så ettertrykkelig fått fram at håndteringen av krisen i eurosonen er en kamp om hva som skal ha forrang, det økonomiske eller det politiske? Kapitalisme eller demokrati?