En versjon av dette manuset ble publisert på Vagant 17. mars 2026 med tittel Den tvangsløse makten i det bedre argument.
Jürgen Habermas har viet sitt akademiske liv til undersøkelsen av betingelsene for den offentlige bruken av fornuft. Det hele starter med innsikten om fornuft i språket. Vi spør om grunner for det som hevdes og vil ha svar, et svar som vi kan være fornøyd med eller ikke. Den som hevder noe, må være beredt til å begrunne det. For å kunne løse uenigheter og tvister ved hjelp av argumenter, må samtalepartnere kunne vise til kriterier for sannhet eller til presumptivt gyldige normer. Fra denne innsikten bygger han sin demokratiteori om deliberasjon – offentlig debatt - som metoden for å bestemme hva som skal gjøres.
Ytre høyre bryr seg tilsynelatende ikke om sannhet og de bryr seg ikke om å rettferdiggjøre sine handlinger. De mest hårreisende påstander om faktiske forhold ser ut til å gå hjem i MAGA bevegelsen. Her florer ‘falske fakta’ som oppløser skillet mellom sant og falsk, og hos Trump trumfer makt sannhet. Men kan det virkelig gå uten sannhet? Se på Jeffrey Epstein saken. I valgkampen lovet Trump å frigi alle dokumenter i saken. Når dette ikke skjedde, ble det møtt med sterke protester fra hans likesinnede. MAGA tilhengere ville vite sannheten. Det samme gjelder den pågående krigen mot Iran. Trump lovet slutt på internasjonale engasjementer. Mange trodde på han. Krigen splitter MAGA bevegelsen.
Et post-faktuelt samfunn er umulig så lenge debatten får gå, det vil implodere. Demokratiet er basert på kontinuering debatt og læring. Når debatten knebles eller kidnappes av sekteriske grupper går det utover problemløsningen. Problemer oppstår fordi vi ikke kan være sikker på at de lar seg løse, derfor må de diskuteres av lek og lærd. Det er sannhetspresumpsjonen som gjør det mulig å oppnå forståelse og enighet i pluralistiske samfunn. Forestillingen om at det finnes riktige svar gjør det mulig å holde samtalen gående mellom de som er uenige. Enigheten om de demokratiske prosedyrene gjør fredelig sameksistens mulig selv om vi er uenige om mange ting.
Derfor kan Habermas knytte håpet til det faktum at i demokratiske ordener er det ikke noe alternativ til den menneskelige evnen til å argumentere og lære. Veien tilbake er blokkert menneskets manglende kapasitet til ikke-læring. Likevel er det slik, som Habermas gjør oppmerksom på, at det som vi – liberale barn av opplysningstiden – opplever som framskritt, oppleves at mange konservative og yre høyere som tilbakeskritt, som regresjon. Framskritt som økt frihet og toleranse, likestilling og inkludering, etc, blir av dem beskrevet som tap av verdier, oppløsning, fragmentering. Det er imidlertid kun i kraft av framskritt at en kan identifisere noe som tilbakeskritt. Regresjon forutsetter progresjon, som her går på forstillingen om at vi kan styre oss selv via rett og politikk med basis i sekulær kunnskap frakoblet religion og fasttømrete verdisett.
Logg inn for å kommentere