EU gir Europa handlingsevne

En utvidet versjon av artikkelen ble publisert i Dagsavisen 22. januar 2026 med tittel Den eneste veien er EU.

EU gir Europa handlingsevne, men blir den brukt?

Europa trues av rå maktpolitikk i stort format, av Putin og Trump og av et Kina i vekst. Europa står imidlertid ikke på bar bakke som kontinentet gjorde i 1939. Institusjonene er på plass, men evner de å handle?

EU er en av menneskehetens største politiske oppfinnelser. Unionen har temmet det mellomstatlige stormaktsspillet, erstattet hevn og gjengjeldelse med rettslige prosesser. Statene er fratatt muligheten til å ta loven i egne hender. Makt skal ikke lenger gi rett. Tvisteløsningsmekanismer er på plass for å handtere konflikter mellom medlemmene av Unionen. EU retten har forrang i tilfelle konflikt. Nasjonal rett må vike.

EU-medlemmene har avgitt suverenitet til en overnasjonal enhet som på mange områder kan handle på deres vegne. I stedet for det lovløse, anarkiske selvtektsystemet som ellers kjennetegner mellomstatlige relasjoner, fikk Europa en forpliktende, rettsbasert orden. Konsekvensene er ikke bare fredelig samarbeid og storstilt regulering, men også nedbygging av fiendebilder og avskaffing av heroiske mentaliteter. Her kan en snakke om sivilisatoriske framskritt og fred uten den ydmykelse som rettsoppgjøret etter første verdenskrig medførte for Tyskland.

Det hele startet med Kull- og stålunionen i 1952 som la kontrollen med krigens produksjonsmidler til en høyere Autoritet, som senere ble til den mektige EU-Kommisjonen. Det fortsatte med institusjonsoppbygging. I Europa er nasjonalstatenes styringssystem lastet opp til et transnasjonalt og overnasjonalt nivå med Kommisjonen som fungerende regjering og med et to-kammer-lovgivningssystem. I dag fattes lovene i EU av folkevalgte organer – av det indirekte valgte Rådet og det direktevalgte Europa-parlamentet. I tillegg kommer EU-domstolen og den Europeiske Sentralbanken.

I det indre marked og på en del andre politikkområder gjelder kvalifisert flertall – et dobbelt flertall: 55 av medlemstatene og støtte av land som representer minst 65% av borgerne. Statene avgir suverenitet til EU, men mister ikke kontrollen med hvordan den brukes. Bare statene kan endre traktatene og på noen politikkområder har de vetomakt. I denne strukturen deler EU institusjonene makten med medlemsstatene, som iverksetter EUs lover og som beholder sitt voldsmonopol.

Problemet er at systemet gir vetorett også til dem som bryter EU retten. Systemet har ikke hindret at Ungarn og tidligere Polen har kunnet underminere sitt eget demokrati. Videre har statene vetorett i utenriks- og sikkerhetspolitikken, noe som er krevende. Man så det nå sist da det gjaldt å få vedtatt en støttepakke til Ukraina. Noen få forsøker å blokkere det flertallet ønsker.

Reformer av beslutningssystemet er foreslått. I tråd med anbefalinger fra konferansen for Europas framtid, vedtok Europa parlamentet i 2023 en resolusjon med detaljerte endringsforslag. Det gikk på å utvide parlamentets makt og å bruke den alminnelige beslutningsprosedyren med kvalifisert flertall også for økonomisk politikk og for forvars- og sikkerhetspolitikk.

For at det skal skje må traktatene endres, men det må Det Europeiske råd være enig i. Russland sympatisørene i EU motsetter seg endring av traktatene. Det gjør også andre. EUs ineffektivitet skyldes medlemstatenes manglende vilje til å avgi suverenitet til en overnasjonale organer.

Det har ikke vært mangel på dommedagsprofetier om EU. Unionen vil bryte sammen, har vært mantraet også i mange akademiske kretser her til lands. Men selv uten å være en stat har EU maktet å svare på kriser og utfordringer opp gjennom årene. Med hver kriseløsning kommer imidlertid en ny omdreining i integrasjonsspiralen, med flere oppgaver og mer kompetanse til EU organene.

Det skjedde for eksempel med Eurosone krisen, som resulterte i Bankunionen, med pandemien som ikke bare resulterte i Helse-unionen, men også i et Gjennoppbyggingsfond på hele 740 milliarder euro. EU og medlemsstatene har med dette tatt på seg store økonomiske forpliktelser. Den nylig inngåtte avtalen om lån til Ukraina førte til en radikal økning i forpliktelsene. I desember 2015 vedtok EU å finansiere støtten til Ukraina ved hente inn rundt 1071 milliarder norske kroner. Medlemslandene skal stå som garantister for lånene i påvente av krigsskadeerstatning fra Russland.

Videre har EU-kommisjonen lagt frem en omfattende forsvarsplan som skal gjøre Europa militært sterkt innen 2030. Den beskrives som den mest ambisiøse militære satsingen i unionens historie. Det går på å styrke Europas evne til å håndtere trusler i luft, på bakken, til sjøs og i verdensrommet. Selv om mye her går på koordinering av eksisterende ressurser er det også snakk om nye økonomiske forpliktelser.

EU-statenes har felles ansvar for EUs lån og EU har det for å finansiere stiftelse av ny gjeld. Europa kan stå overfor et Hamiltonian moment som sikter til at medlemmenes ansvar for gjeld blir overdratt til EU. Gjelden sikres da ved Europeisk beskatning, herunder tollavgifter. Dette krever en ny omdreining i integrasjonsspiralen. Tidligere sjef for den Europeiske sentralbanken Mario Dragi, mener det er nå er nødvendig for EU å bli en stat med et finansdepartement. Han reddet som kjent euroen da det sto til som verst under finanskrisa, med sitt utsagn om å gjøre alt som trengs. Da gikk rentene på medlemsstatenes lån ned.

Det europeiske integrasjonsprosjektet går på å overvinne nasjonalisme og fiendskap mellom nasjoner i tråd med FN paktens mål om ‘å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet’. Med en mer fiendtlig omverden er spørsmålet om dette prosjektet kan lykkes uten større kollektiv handlingsevne, dvs. uten at statenes veto-rett begrenses og at kvalifisert flertall brukes på flere politikkområder.

På grunn av EU har Europa nå ressurser til å handtere en fiendtlig omverden, men det krever politisk vilje til å ta dem i bruk. Denne viljen trengs ikke bare for å finne løsninger på akutte kriser, noen ganger skjer det ved å omgå traktatene. Det som virkelig trengs er politisk vilje til å fortsette reformeringen av unionens traktatverk med sikte på å lage en europeisk grunnlov.