Tilbakekomsten av vilkårlig makt – Hvor hadde Europa vært i dag uten EU?

En versjon av denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 26. april 2025.

Igjen er det stormakts-diktat som gjelder. Igjen må små stater smiske og tilpasse seg på den mest uverdige og ynkverdige måte.

USAs politiske orden bryter sammen foran våre øyne. Verden skjelver ikke bare i møte med høyere tollsatser, men også med en mentalt forstyrret president ute av kontroll. Vilkårlig myndighetsutøvelse basert på presidentdekreter og søksmål er den nye statsskikk. Domstoler, presse, universiteter så vel som transpersoner og politiske motstandere er i hardt vær. Selve normstrukturen i USA er under angrep.

Det samme er strukturen i internasjonalt samarbeid, godt hjulpet av Vladimir Putin. Den multilaterale, regelbaserte verdensordenen er i full oppløsning. Hevngjerrighet og gjengjeldelse har igjen inntatt verdensscenen. Donald Trump vil ha revansj for negativ handelsbalanse med andre land og Putin vil ha revansj for avviklingen av Sovjetunionen.

Staters suverenitet behandles som en handelsvare. Inngåtte avtaler brytes. Ren aggresjon, advarsler og trusler, kjøpslåing og hestehandling har overtatt for sonderinger og prosedyreregulerte forhandlinger som konfliktløsningsmekanismer. Igjen er det stormakts-diktat som gjelder. Igjen må små stater smiske og tilpasse seg på den mest uverdige og ynkverdige måte. Det er som om en er vitne til et sivilisasjonssammenbrudd. Man må bare gni seg i øynene over forfallet og hvor lite motmakt som mobiliseres.

FN ble gjort impotent 

Vi ser statsledere som utøver vilkårlig makt. De bøyer seg ikke for noen høyere lov. Det største onde er som det heter å være avhengig andres godvilje, det er ufrihet og dominans. Dette er det vedvarende problemet med den internasjonale orden. Ofte oppfattes den å være anarkisk, men er i realiteten regelstyrt. Uten felles regler er det vanskelig å handle og samhandle med hverandre over landegrenser.

Problemet er manglende institusjonalisering og rettshåndhevelse. Overholdelse av regler er avhengig av godvilje fra partene, at man retter seg etter de regler som gjelder selv om der ikke er sanksjoner. Det er frivillig å overholde avtaler. Partene har vetomakt. En slik orden er ustabil noe ikke minst to verdenskriger viste. Stormaktene overholder eller neglisjerer internasjonal rett etter eget forgodtbefinnende.

I 1945 var det en febrilsk aktivitet for å få på beina en ny verdensorden, inkludert en verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden. De forente nasjoner (FN) hvor alle stater var representert i Generalforsamlingen med like rettigheter, ble dannet. Problemene med vetorett og manglende handlingskapasitet forble imidlertid uløste. Stormaktene ville ikke innordne seg FNs kollektive sikkerhetsordning. De fikk vetorett i Sikkerhetsrådet, og forslaget om en egen FN-hær ble avvist.

FN ble gjort impotent. Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort. Ikke nok med det, i dag har altså et medlem av Sikkerhetsrådet igjen gått til krig mot en suveren stat og dermed ettertrykkelig brutt FN pakten. Et handlekraftig verdenssamfunn krever at statene oppgir noe av sin suverenitet og underlegger seg en høyere myndighet som kan handle på alles vegne og som kan sanksjonere normbrudd. Så kan en spørre hvordan man klarte å få dette til i Europa etter 2. verdenskrig.

Blir møtt med trussel om sanksjoner

Det som etter hvert utviklet seg til den Europeiske Unionen (EU) tok fra statene retten til å handle egoistisk.  EUs medlemsstater har gitt opp sin rett til å ta loven i egne hender. Når konflikter oppstår, henvises partene til EU domstolen. EU retten har forrang. Nasjonal rett må vike. EUs medlemsstater har frivillig avgitt suverenitet til en organisasjon som handler på deres vegne og som de bundet av. Normbrudd blir møtt med trussel om sanksjoner.

Europa valgte altså en annen modell enn den til FN. Det skjedde ved at Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 sentraliserte de materielle midlene for krig – kull og stål.  De la kontrollen med dem til en overnasjonal enhet - Den høye autoritet, som senere ble til EU-kommisjonen. Dermed skulle det bli strukturelt umulig å gå til krig. Medlemsstatene har akseptert restriksjoner på egen suverenitet – ikke bare for å kunne samarbeide med andre stater, men også for å kunne etablere en rettsorden med fred og rettferdighet mellom nasjoner, slik det står i medlemsstatenes grunnlover. 

Fredsønsket sto sterkt etter krigen, men også bevisstheten om at oppgjøret etter 1. verdenskrig ikke gikk riktig for seg. Det gjaldt å ikke gjøre samme feil som da, hvor Tyskland ble gjort til syndebukken og ble straffet. I stedet ble Tyskland aktivt med i gjennombyggingen av Europa gjennom den europeiske integrasjonsprosessen som Kull- og stålunionen sparket i gang. Fiendebilder og heroiske mentaliteter ble bygget ned. Samarbeidet om felles problemløsning skapte tillit og grobunn for overføring av mer makt til EU.

Trump hater EU 

Hvor hadde Europa vært i dag uten en samlet Union i møte med Russisk aggresjon? Man kan også spørre om hvordan Europa uten med det indre marked og EUs handelspolitiske kompetanse, kunne klart seg i møte med Trumps tollkrig. I 1939 hadde ikke Europa den institusjonelle utrustning kontinentet har i dag.

I Europa har medlemmene nå akseptert å kunne bli stemt ned – å bøye seg for EUs lovgivende og dømmende makt. Det er ikke akkurat slik autokrater og nasjonalister vil ha det. Trump hater EU og The Heritage Foundation har satt seg fore å demontere Unionen. Ytre høye i Europa støtter aktivt støtter opp under dette. Spørsmålet er om EU-traktaten endres i tide slik at Viktor Urbáns og andres undergravingsforsøk stoppes. Hvis ikke er det fare for at Europa går med i dragsuget til MAGA-bevegelsen.

EU ble opprettet for å temme stormaktsspillet, for å erstatte hevn og gjengjeldelse med rettslige prosesser. Det var et bidrag til byggingen av en internasjonal rettsorden hvor statene ikke skulle være restløst utlevert til stormakter som kunne gjøre skalte og valte med dem etter eget forgodtbefinnende. Det skulle ikke være mulig for dem å inngå avtaler uten at berørte parter hadde noe å si. Men slik Tsjekkoslovakias skjebne ble avgjort av Hitler og Chamberlain i 1938, Polens av Stalin og Hitler i 1939, forsøker Trump og Putin nå å avgjøre Ukrainas skjebne på egen hånd. Et handlekraftig verdenssamfunn glimrer fortsatt med sitt fravær og Palestinerne får seile sin egen sjø.