Hva betyr demokrati i dag?

En versjon av dette manuset ble trykket i Samtiden 15. oktober 2025.

Stadig vekk kommer det demokratirangeringer som plasserer Norge i verdenstoppen. Det er merkelig ettersom nordmenns representanter på grunn av EØS-avtalen med EU er avskåret fra å delta i viktige beslutninger som berører deres frihet og velferd. Demokrati betyr folkestyre og at borgerne skal være i stand til å influere på lovene som de er forpliktet til å overholde. En stor andel av Norges lover lages av organer i Brussel som nordmenn ikke er medlem av. Men hva forstår en med demokrati? Både motstandere og tilhengere av norsk EU-medlemskap bruker demokratibegrepet for å begrunne sitt standpunkt. Begge sider kan ikke ha rett.

Artikkelen diskuterer hvordan det moderne, representativt demokrati skiller seg fra den athenske forestilling om det som kollektiv selvstyring. Flertallsviljen er i dag begrenset av balanserende institusjoner og internasjonale forpliktelser. Vi har å gjøre med flernivå-styring og med individenes refleksive samstyring i rettsbaserte fellesskap. 

Udifferensiert demokrati

Demokratibegrepet har gått gjennom mange forvandlinger siden det oppsto i Athen for over 2000 år siden. Likevel er det slående hvor sterkt den opprinnelige forståelsen rår grunnen. Det kommer til uttrykk i alle former for krav om selvråderett, direkte deltakelse og folkeavstemninger, og i folket forstått som et kollektivt hele; som et makro-subjekt. Symptomatisk hevder motstanderne av norsk EU-medlemskap at ‘folket’ vant i de rådgivende folkeavstemningene om saken i 1972 og 1994, selv om det begge gangene var et knapt flertall på nei-siden.

I det atenske demokrati var som kjent mange ekskludert. Det var heller ikke noe mindretallsvern. Menneskerettighetene var ikke oppfunnet. Vi – «Athens borgere» - kan samle oss og dyrke følelsen av kollektiv enhet og handlingskapasitet. Det er folket selv som har myndighet til å overveie og bestemme lovgivning uten nærmere kvalifikasjon. Dette er også det populister av ulikt sortiment hevder. Vi – Folket - vil styre oss selv uten innblanding. Det er et demokratibegrep som har klangbunn hos dagens autokrater, som i Israels statsminister Netanyahus utsagn om at «Å oppfylle velgernes vilje er på ingen måte slutten på demokratiet. Det er selve essensen av demokratiet» (Aftenposten 26.7.23). Mon det.

Som Immanuel Kant gjør det klart i Mot den evige fred er athensk demokrati nødvendigvis et despoti fordi det er ikke-representativt. Det atenske demokratiet var udifferensiert. Her var det ikke noe skille mellom lovgivende og utøvende makt. Det gjorde liten forskjell om innbyggerne møttes og diskuterte som venner, brødre og likeverdige i forumet (Agora) eller som formelle beslutningstakere i folkeforsamlingen (Ekklesia). Et uavhengig rettsvesen manglet også. Selv om alle opptrådte som Sokrates står vi her overfor problemet med vilkårlig makt, ettersom maktutøvelsen ikke er validert av legale autoriteter. 

Militant demokrati

På Kants tid var demokrati derfor assosiert med plebejisk styre – pøbelvelde. Den typen demokrati som ble forfektet av Kant og Rousseau ble kalt republikansk. Det gikk på de juridiske prinsippene i en grunnlov som etablerer likhet, frihet, politiske rettigheter, og rettssikkerhet. Det er dette begrepet om demokrati som ligger til grunn for den moderne rettsstatlige styreform. Vi har her å gjøre med politiske ordner som er handlingsdyktige på samme tid som de er begrenset av legale og demokratiske parametere. Dette kan trengs fordi demokratiet har sine fiender. De trues av demagoger og karismatiske ledere som får gjennomslag ved å appellere til massenes følelser og instinkter. Plutselig har de også regjeringsmakt. Mange sammenligner dagens situasjon med mellom-krigstidens Europa. Også da ble mottiltak diskutert.

I 1937 lanserte den tyske statsviteren i eksil, Karl Loewenstein, begrepet militant demokrati. Spørsmålet var hvordan forhindre at demokratier, gjennom valg og folkeavstemninger, avsetter seg selv. Han så ikke at demokratiene kunne forsvare seg mot fascismen om en fortsatte å være dogmatisk tro mot sine egne idealer. Demokratiene burde ikke tolerere trojanske hester som brukte valg til å ødelegge selve kjernen i demokratiet - den frie meningsbrytning. En ubegrenset toleranse for ulike meninger kunne føre til selv-negasjon. ‘Det vil’, som Joseph Göbbels ironiserte, ‘alltid forbli en av de beste artighetene med demokratiet at det forsynte sine dødelige fiender med midlene for å utradere seg selv.’ Derfor må totalitære bevegelser ifølge Loevenstein forbys. Brann skal slukkes med brann, dvs ved hjelp av disiplinert og endog autoritært demokrati.

I Vest-Tyskland var begrepet etter krigen i bruk. Den såkalte evighetsklausulen i [Artikkel 79 (3)] i forfatningen slår fast at den tyske stats demokrati ikke kan endres. Videre grunnlovsfestes partienes rolle i dannelsen av folkemeningen. Også andre lands forfatninger har innlemmet menneskerettighetene, har rasisme paragrafer og forbud mot nazistiske bevegelser. I dag er begrepet militant demokrati lite brukt. Det er grenser for hva paragrafer kan oppnå. Den tyske grunnloven kan ikke, som en kommentator uttrykker det, forhindre revolusjon, men gjør det umulig å gjennomføre den med rettslige midler. Man har slått seg til ro med at demokratiets balanserende institusjoner vil kunne forhindre despoti.

Konstitusjonelt og deliberativt demokrati

Moderne demokratier er begrensede, i den forstand at flertallets vilje ikke alltid er den herskende vilje. Hva mer er ingen person eller institusjon kan påstå at de representerer folkets vilje. Folkesuvereniteten er gjort prosedural, ansiktsløs og anonym. Den er nedfelt i prosedyrene for deltakelse, representasjon og lovgivning. Det er ikke den rå, ufiltrerte flertallsmening som styrer ved at borgerne gjennom valg signaliserer sine preferanser uten krav om begrunnelse for sine valg. Borgerne uttrykker sin mening gjennom valg, men den omsettes ikke automatisk til praktisk politikk. Meninger og krav testes, integreres og kvalitetssikres gjennom partier og balanserende institusjoner så vel som gjennom de kommunikative frihetsrettene som konstituerer offentligheten som et prinsipielt maktfritt rom.

Det begrensede demokrati setter grenser for flertallets makt, men ikke de liberale rettighetene knyttet til tanke- og ytringsfrihet, forenings- og organisasjonsfrihet. Dette er viktig fordi det er i den offentlige bruken av fornuft at alle kan være likeverdige deltakere i folkesuvereniteten. Uten den frie og åpne debatt, kan vi ikke vite om politiske tiltak er fornuftige og om de fortjener folkets aksept. Folkeviljen dannes i samspillet mellom den frie offentlige debatt, hvor alle i prinsippet kan delta, og de overlegninger som gjøres i folkevalgte forsamlinger. Vi har med deliberativt demokrati å gjøre, som har en epistemisk begrunnelse. Demokratiet er til for å kunne fatte fornuftige beslutninger og er dermed internt relatert til kunnskap. Politikk skal være basert på kunnskap om det som virker. Til det har vi ikke bare en maktfri offentlighet, hvor motstemmer og motekspertise kan komme til orde, men også en profesjonell forvaltning som utreder saker og bereder grunnen for politisk vedtaksfatting. Et domstolvesen kontrollerer beslutningers lovlighet og rimelighet, en kontroll som i dag strekker seg utover landegrensene. Moderne demokrati handler derfor ikke om viljen til et tilfeldig flertall, men om hva som kan gjøres gjeldende etter å ha blitt prøvd av offentlig debatt og domstoler. Med balanserende institusjoner, som virker, sjekkes, kontrolleres og autoriseres maktutøvelsen i forhold til mindretallsrettigheter og menneskerettigheter. Vi har å gjøre med konstitusjonelle demokratier basert på at borgerne har rettigheter mot staten og på et skille mellom lovgivende, utøvende og lovgivende makt. Det gjelder å unngå flertallstyranni så vel som mindretallstyranni.

Illiberalt demokrati

Til tross for at demokratiet selv har endret seg, foregår det en kamp om hvordan det skal forstås. ’Populistene’ griper til demokratiets norm i kritikken av elitene. ‘Vi’ er folket. Som Adorno (2020, 61) påpekte så påberoper de høyreradikale seg det sanne demokrati og skjeller ut andre for å være antidemokratiske. Selve begrepet demokrati, folkestyre, er blitt legitimeringsinstansen for opposisjon mot den herskende orden. For populister er demokrati forstått som et fellesskaps selvråderett og som et bolverk mot alle former for fremmedstyring, mot internasjonalisering og globalisering. Det er folket som skal bestemme uten hensyntaken til internasjonale forpliktelser eller til mindretall og opposisjon. Her har vi med illiberalt demokrati å gjøre, hvor valg manipuleres, fakta underkjennes, folkeavstemninger misbrukes og et uavhengig rettsvesen angripes ut fra fiksjonen om en folkevilje forut for den demokratiske prosess.

Ytre høyre roper Vi er folket. Men hvordan skal vi vite det? Ett folk oppdager snart at det består av flere folk. I moderne demokratier har vi institusjoner til å identifisere hvem folket er. Det er ikke gatens parlament som gjelder. Demokrati betyr ikke i dag styring på bakgrunn av et kollektivs suverene vilje, men en vilje som framstår som kvalifisert i det den tar hensyn også til andres viljer. Det er ikke bare evnen til bevist å kunne påvirke sine eksistensbetingelser gjennom kollektivt bindende beslutninger (Habermas 2023, side 64), som gjør demokratiet refleksivt. Det gjør også innlemmelsen av menneskerettighetene i nasjonale grunnlover og den gjensidige avhengigheten mellom statene. Disse forhold skaper bevissthet om egen og andres avhengighet og sårbarhet; om at nasjonale beslutninger vil kunne ha konsekvenser som andre må svi for. Retten til selvbestemmelse har sin grense ikke bare i menneskerettighetene, men også i internasjonale makt- og ansvarsforhold. I stedet for egoistisk selvråderett, i utmerket isolasjon, har vi i dag med individenes samstyring i rettsbaserte fellesskap å gjøre.

Flernivå-demokrati

I dette perspektivet blir ikke statenes innvevning i internasjonale forhold å forstå som trusler mot demokrati og rettsstat, men heller som deres realisering. Slik innveving er ofte en forutsetning for at de skal fungere etter sin moderne mening. Den demokratiske prosedyre er selv konstituert av grunnleggende rettigheter - til å delta og stille til valg, til å ytre seg og få sin stemme hørt, til likbehandling etc. - som står under beskyttelse av internasjonale organ. Vi har å gjøre med et flernivå-demokrati hvor styreenheter på kommunalt, nasjonalt og overnasjonalt nivå inngår i et samspill.

Et refleksivt, flernivå begrep om demokrati er nødvendig for å forstå overnasjonale bindinger og økonomisk, politisk og administrativ integrasjon over landegrenser som en legitim utvikling. Et slikt begrep trengs også fordi forståelser basert på ideen om kollektiv selvbestemmelse stenger for den avgivelse av statlig suverenitet som kan være nødvendig for å sikre nasjonalt demokrati. Nasjonalstaten er en suksess, men er ikke et selv-tilstrekkelig samfunn. Den trenger samkvem med andre for å etablere handlingskapasitet. Det er ikke bare det at arbeidsdelte, funksjonelt differensiert og teknologisk avanserte samfunn er avhengig av eksport og import for å kunne opprettholde seg og realisere kollektive mål. Det er også det at nasjonalstaten ikke på egenhånd evner å stabilisere mellomstatlige relasjoner og løse grenseoverskridende problemer. Suksessen til nasjonalstaten avhenger av internasjonalt samarbeid og overnasjonale reguleringer. Der må være felles regler for handel med varer og tjenester, og der må være organer for overvåking og kontroll. Der må være organer for å sikre staters territoriale rettigheter og løse tvistemål mellom dem. Trumps ‘angrep’ på Grønland illustrer poenget.

Ofte står oppfatninger av demokrati i veien for at statene skal kunne avgi suverenitet til handlingsdyktige enheter på overnasjonalt nivå. Om en skal få gjort noe med global oppvarming, med skatteparadiser og pandemier, med krig og folkerettsbrudd, uten å ty til diktatoriske virkemidler, trengs et begrep om demokrati hvor respekten for beslutninger fattet av andre legitime instanser, inngår (Eriksen 2025). Globale utfordringer kan ikke løses uten at nasjonalstatene gir opp sin rett til å handle egoistisk. Hvis alle gjør som de vil, kan vi bare vinke farvel til ethvert forsøk på å begrense global oppvarming.

Likevel, uansett hvordan man vrir og vender på det, så har demokrati å gjøre med borgernes evne til å kunne influere på lovene de må adlyde. Det krever medlemskap i lovgivende institusjoner. Ellers har vi med vilkårlig makt å gjøre. Å bli underlagt andres forgodtbefinnende er og blir ufrihet, og er det motsatte av den retten til selvlovgivning som de demokratiske revolusjonene gav løfte om. På tide med en ny EU debatt her til lands.