Bryter ytre høyre sammen?

En versjon av denne kronikken ble publisert på Altinget 21. oktober 2025.

I disse dystopiske tider, med ytre høyre og ren fascisme på frammarsj, kan man spørre om det er håp for ideen om et demokratisk, fornuftsbasert samfunn.

Oppslag om ytre høyres framgang, om krig, populisme og demokratisvikt, om innvandrings- vaksinemotstand, om klimafornekting, antifeminisme og gjenkomsten av tradisjonelle verdier dominerer dagens mediebilde. Valg manipuleres, fakta underkjennes, falske påstander florerer og rettsvesen og domstoler angripes. Det samme gjør universiteter og kritiske stemmer. Tidsånden skremmer og frykten for hva som måtte komme tiltar. Bekymringen gjelder ikke bare MAGA bevegelsen i USA og ungarske Fidesz, men også Alternativ for Tyskland, italienske Lega Nord, franske Rassemblement National og engelske REFORM som har vind i seilene. Utsiktene for de neste valgene er dystre og forhåpningene få. 

Likevel, til grunn for kritikken og engasjementet i alt som går galt kan en spore et håp om at det vil kunne endre seg. Kritikk er et bidrag til å få ting på rett spor igjen. På hvilket grunnlag, om noe, kan man ha en forventning om endring til det bedre? Vil ytre-høyre kunne implodere? Tre forhold peker seg ut: Ideen om et fornuftsstyrt samfunn, umuligheten av remoralisering og ikke-læring. 

Ideen om et fornuftsstyrt samfunn 

Rettsstatlige demokratier er basert på opplysningstidens ideer om et fornuftsstyrt samfunn. De bygger på maktfordelingsprinsippet, og på autonomien til ulike verdisfærer. Et vell av prosedyrer skal sikre at politikken er basert på fakta og ikke på myter. Videre bygger rettsstatlige samfunn på at rettigheter respekteres og at befolkningens velfunderte meninger i det minste kan skimtes i politiske vedtak. Gjennom offentlig debatt og regelmessige valg konkurrerer politikere om makten. De kan stilles til ansvar og deres legitimitet kan testes i frie fora. 

I demokratier er folket grunnlaget for politisk makt. Borgerne har rettigheter mot staten og kan konfrontere beslutningstakerne med grunnlaget for deres mandat. Skillet mellom stat og en offentlighet rotfestet i det sivile samfunn skal muliggjøre en fri diskusjon om offentlige anliggender. Det er en diskusjon som gjør det mulig å avsløre makthaveres manipulasjon, ubegrunnede påstander og dårlig funderte forslag. I en slik diskusjon settes problematiske forhold på dagsorden og nye tiltak, ny politikk kreves. 

Den offentlige samtale er basert på forestillingen om at det finnes riktige svar på kontroversielle spørsmål. Det er derfor de som er uenige, diskuterer. De søker å avklare hva uenigheten består i ut fra en ide om sannhet eller riktighet. Dette krever en fri presse og et internett som fungerer, og det krever et minstemål av kompetanse hos borgerne. 

Idealer og prinsipper er en ting, realitetene ofte noe annet. I dag ser det ut til at denne modellen ikke lenger fungerer. En fragmentert offentlighet, preget av polarisering og ekkokammer med ulike virkelighetsoppfatninger, gjør det vanskelig å snakke om de samme tingene under samme relevanskriterier. Media, som selv er basert på opplysningstidens idealer, styres av det som gir klikk. Det er skremmende at hat-retorikk, falske påstander, konspirasjonsteorier, demonisering av kritikere og rent ut fascistiske utsagn kan mobilisere så mange velgere. Ord og begreper forvrenges og mister sin betydning. 

Likevel, et post-faktuelt samfunn er umulig så lenge debatten får gå. Media kan ikke annet enn å gripe til det menneskelige språk og dets fornuftspotensiale for å skape klarhet i tingenes tilstand. Journalister har sin selvforståelse og berettigelse knyttet til det å kunne avsløre falske påstander, og er derfor forpliktet på sannhet. Selv kommunikasjonsrådgivere må gripe tilbake til hva ord egentlig betyr for å nå fram med sitt budskap. 

Uten sannhet går det ikke 

Moderne samfunn holdes ikke sammen av fellesskapet i verdier og normer, men av oppslutningen om prosedyrene som skal sikre at ting går riktig for seg. Samfunnene er pluralistiske og komplekse. Der er tanke- og ytringsfrihet og mange ulike gruppe med ulike oppfatninger av det gode liv. Disse gjør krav på anerkjennelse og respekt for sin forskjellighet. Toleranseprinsippet gjelder.

Samfunnet er splittet opp i ulike funksjonsområder med forskjellige krav til ekspertise. I komplekse samfunn må borgerne kunne stole på fremmede, på aktører de ikke kjenner eller deler verdigrunnlag med. Vi stoler på pilotene i flyet uansett hvem de er eller hvor de kommer fra. Konflikter og uenigheter skal løses gjennom argumentasjon og prosedyreregulerte forhandlinger, gjennom sannhetssøkende debatt og vitenskapelige prosedyrer, og ikke gjennom appell til tradisjonelle verdier. Disse gir lite handlingsveiledning i moderne, komplekse og pluralistiske samfunn. Heller er det slike at tradisjonelle verdier og forskjellige oppfatninger av det gode liv, kolliderer og skaper konflikter, som må løses med henvisning til begreper om rettferdighet. Den demokratiske rettstat knesetter universalistiske moral- og rettsprinsipper. 

Makt skal ikke lenger gi rett. Makt og status skal ikke lenger, som i Vikingetiden, tilhøre dem som ikke avstår fra å bruke vold. Det er heller ikke Guds hellige lov som skal gjelde gjennom Pavens påbud, ei heller Sharialoven, islams hellige lov, tolket av profeten Muhammad. Æres-kulturer har ikke lenger rettskraft og teokratiet er avskaffet.

Det er formodningen om sannhet, som gjør det mulig å oppnå enighet i pluralistiske samfunn. Det er dette som gjør det mulig å holde samtalen gående mellom heterogene offentligheter. Ytre høyre bryr seg tilsynelatende ikke om sannhet. De mest hårreisende beskyldinger mot politiske motstandere og påstander om faktiske forhold ser ut til å gå hjem i MAGA bevegelsen. Trump og co oppløser skillet mellom sant og falsk, alt er like falskt, alt er like sant og rett. De vet de lyver og de vet at andre vet de lyver, likevel lyver de. Dette er også Putin’s strategi. Makt trumfer sannhet. Men kan det virkelig gå uten sannhet? Et stykke på vei ser det ut som, men ikke helt. Se på Jeffrey Epstein saken i USA. I valgkampen lovet Trump å frigi alle dokumenter i saken. Når dette ikke skjedde, ble det møtt med sterke protester fra hans likesinnede. MAGA tilhengere ville vite sannheten. 

Det er svært vanskelig å operere uten troen på at noe er sant eller usant. Når utsagn er beviselig feil, forventer en at de ikke blir trodd og får gjennomslag. Rommet for manipulasjon og (selv)bedrag viser seg imidlertid å være stort. Likevel, så lenge demokratiske prosedyrer opprettholdes og diskusjonen fortsetter vil usannheter fases ut. Det som ikke er basert på fakta, det som ikke har noen empirisk gyldighetsbasis, men som må appellere til doksa og metafysiske instanser, vil ikke kunne mobilisere støtte over tid. 

Er ikke-læring mulig? 

Til dette kommer at mennesket faktisk ikke er stand til ikke å lære. Mennesket mangler instinkter og kan bare løse problemer gjennom å lære seg å mestre sine omgivelser. Ytre høyre med sine faste verdier og refleksjonsstopp representerer regresjon, en tilbakegang til en tidligere tilstand. De går inn for av-læring. Men er det mulig? 

Den tidligere tilstanden med en religiøs basert samfunnsmoral, tradisjonelle familieverdier og nasjonalstatlig heroisme, er forlatt, og med god grunn. ‘Folk flest’ finner ikke gamle tilstander riktige og meningsfulle. Kvinnefrigjøring og homofiles rettigheter, avdekking av overgrep mot minoriteter og effekter av hardhendt nasjonalisering sier sitt. 

Remoralisering, det å vekke til livet gamle dyder og felleskap, er som Hegel sa, like vanskelig som å føre ånd inn i en hund ved å la den ete bøker. Det som er forlatt med gode grunner, det som er innsett som mindreverdig eller feil, vil ikke igjen få grep om sinnene i en opplyst tidsalder. Det vil fort bli møtt med kritikk og latterliggjøring. Mange stiller seg hoderystende uforstående til at noen vil tilbake i tid. Det vi har oppnådd er nå å betrakte som et framskritt og det er vårt – det er vårt samfunn, våre samfunnsnormer og har appell og motivasjon i kraft av dette. 

Kunnskap om det som virker 

Hva mer er, feilaktige oppfatninger vil slå tilbake om de omsettes til praktisk politikk. Den moderne stat er kunnskapsdrevet og må basere politiske tiltak på det som virker. Den politikk som baserer seg på alternative virkelighetsoppfatninger, den som ikke kan vise til objektivt, saklig belegg for sine tiltak, vil møte veggen. Den vil ikke kunne oppå det som er målet. Vaksinemotstand vil ikke få ned smittetallene. Økte tollsatser fører til høyere priser, ikke til økonomisk vekst. Klimaskeptikere bidrar ikke til problemet blir borte, men til mer global oppvarming. Problemet med kunnskapsfornektere er at de ikke evner å løse problemer, bare skape flere. Når løgnene, propagandaen og agitasjonen vinner fram, så får en ikke løst konflikter eller realisert kollektive mål. 

Ytre høyre er en mangslungen bevegelse. Den angriper en livsform, som det er vanskelig å stille opp et samlende alternativ til, og inneholder selv motstridende elementer. Bevegelsen kan derfor komme til å implodere. Den er kun forent i forestillingen om fiender, enten det nå er innvandrere, eliten, transpersoner eller multikulturalismen. Hva som ellers forener, glimrer med sitt fravær. Heller settes stater og grupper opp mot hverandre. Da Trump innførte høye tollsatser mot India, dro statsministeren, nasjonalisten Narendra Modi, til Kina. I Europa har det ekstreme høyre vanskelig for å finne sammen i EU parlamentet. Noen vil støtte Ukraina, andre ikke. Noen vil avskaffe EU, andre vi reformere unionen. I MAGA bevegelsen er det både gammeltestamentlige og nyliberalister, både nasjonalister og globalister, både arbeidere og kapitalister. Trump har mobilisert støtte både fra de ekstremt rike og de lutfattige. Hvordan de skal forbli enige er vanskelig å se. Hvilken sosial basis bevegelsen har, hvilke samlende interesser den kan appellere til, er uklart. 

Utsiktene er dystre og en skal ikke se bort fra samfunnene bryter sammen. Borgerkrig og fascisme er en reell fare, men så lenge debatten går, er det altså håp: Det er umulig ikke å lære av feil og motsigelser og det er mulig å bekjempe ytre høyre med argumenter. Valget i Nederland og borgermestervalget i New York vitner om det.