Utvikling og avvikling i nord

I Nord-Norge går suksesshistoriene hånd i hånd med elendighetsbeskrivelsene. På ene siden har vi bransjer og bedrifter som går godt, lav arbeidsledighet og høye boligpriser i urbane strøk. På andre siden har vi en landsdel med høy fraflytting, eksport av fiskekvoter og forarming av lokalsamfunn. Utviklingen er kompleks, så er også de vurderingsstandarder som anvendes i beskrivelsene av den.

Bildet kan inneholde: produkt, font.
Faksimile: Nordlys 30. juli 2020

En versjon av dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert i Nordlys 30. juli 2020. 

I 1996 kom boka ‘Det nye Nord-Norge – Avhengighet og modernisering i nord’. I denne boka satte jeg ut et flerdimensjonalt perspektiv på moderniseringen av samfunnet. Som regel oppfattes modernisering å ha å gjøre med de fremskritt som gjøres på den teknisk-økonomiske dimensjonen. Det gjelder nye produksjonsmåter, nye tekniske løsninger og standarder som gjør at samfunnet blir mer effektivt. I boka risset vi opp et bilde et nytt Nord-Norge bestående av nye næringer og teknologier, nye kunnskaps- og organisasjonsformer, nye bosettingsmønstre og mentaliteter. Det gamle bildet av Nord-Norge basert på forestillingen om primærnæringenes hegemoni og ensidige industristeder måtte skrives om.

Den gamle tesen om at folk flytter fordi det var mangel på arbeid måtte revideres. Menneskene lever ikke av brød alene. Selv der det var arbeid flyttet folk. Det er og var fraflytting og eldrebølge i store deler av landsdelen.

Det gamle bildet av Nord-Norge basert på forestillingen om primærnæringenes hegemoni og ensidige industristeder måtte skrives om.

Den andre moderniseringsdimensjonen – den politiske –  har å gjøre med de fremskritt samfunnene gjør når det gjelder moral og rett. Nye tankemønster og sekularisering gjør at tradisjonen settes under begrunnelsespress. Når det skjer har den mistet sin autoritet, sin motivasjonskraft og har bare nostalgisk interesse. Når religionen mister sitt grep om sinnene, blir det vanskelig å forsvare tradisjonelle levemåter og slå seg til ro med mindre.

Nedbygging av privilegier og autoritære strukturerer, bortfallet av undertrykkende institusjoner og allmenn frigjøring kjennetegner den politiske moderniseringsprosessen. Disse har store konsekvenser i periferien. Denne type modernisering etablerer nye normer for hva som riktig og akseptabelt som ikke er enkel å tilfredsstille på små steder. Mange steder sliter med å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft. Når det skal skaffes arbeid til to, og velferds- og opplevelsestilbud skal på plass, kan det bli tungt for små kommunebudsjetter. Utbyggingen av velferdskommunen med sine krav til profesjonalitet, til klient- og pasientsikkerhet, gjør ikke situasjonen bedre. Nye standarder og økte krav til velferd og bekvemmelighet gjør at små steder sliter. Det er grenser for hva naturopplevelser kan kompensere for.

Selv rettferdige samfunn kan oppleves meningstomme. Det er dette den tredje moderniseringsdimensjon fanger opp, nemlig den som har med den kulturelle modernisering av samfunnet å gjøre. Her snakker vi om endringer i verdimønstre og oppfatninger av det gode liv. Stilarter, moter, kulturuttrykk har en egendynamikk i forhold til sosiale, politiske og økonomiske drivkrefter. Den kulturelle modernisering har å gjøre med identiteter og selvforståelse, med hvem man er eller vil være.

Den kulturelle moderniserings relevans for bosettingsmønster har ikke kun med det enkle poenget å gjøre at folk flytter til større steder for å få gå på kafe, teater og kino. Det har å gjøre med at noen levesett, kulturuttrykk, livsmønster oppleves som autentiske og meningsfulle. De skaper identitet og tilhørighet. I dette perspektivet vil noen steder oppleves mer tiltrekkende fordi ‘det er der det skjer’; det er her de dominerende koder og sjargonger settes.

Ingen vil være ‘attgløymde’. Alle vi være på parti med fremtiden.  På 70-tallet var Tromsø stedet der det skjedde for mange forskere og studenter. Men også her var det forskjell på ‘byfolk’ og ‘bona’. Kollektive identiteter skaper skiller og motsetninger, de har en tendens til å bli seg selv nok. De kan misbrukes og stenge for innsikt og utsikt.

Kollektive identiteter trengs når det skal mobiliseres til kamp mot urettferdighet og undertrykking. Der er et ‘vi’ som bekjemper noe. Fra kvinnekamp til dagens rasismedebatt lærer vi viktigheten av å skape handlingsdyktige felleskap. Nord-norsk identitet var viktig for jernbane til Bodø i 1960 og for Universitetet i Tromsø i 1972.

Nordpå mobiliseres et nytt ‘vi’ i kamp mot regionreform og ‘sentraliseringspolitikk’. Det skjer ut fra et bestemt begrep om hva det felles beste består i og av hva som er rettferdig.  Problemet oppstår når det ikke er klart hva urettferdigheten består i, når interessene spriker og når handlingsalternativ mangler realisme.

Fra kvinnekamp til dagens rasismedebatt lærer vi viktigheten av å skape handlingsdyktige felleskap.

Demografiske endringer, teknologisk utvikling og nye kommunikasjonsmuligheter sammen med nye velferdsstandarder gjør det utfordrende å bevare ‘status quo’.  Det blir dyrt, løser ikke problemer og motiverer ikke ungdommen. Instrumentaliseringen av landsdelens historiske erfaringer for partipolitiske formål bør en være på vakt mot. Erfaringene er mangfoldige, interessene mange og den nord-norske identitet lar seg ikke uttrykke på én formel.

Av Erik O. Eriksen
Publisert 11. aug. 2020 14:02 - Sist endret 11. aug. 2020 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere