Sivilisering eller brutalisering i Europa?

I en lang etterkrigstid har Europa vært gjennom en storstilt siviliseringsprosess. Med eurokrisa kan vi frykte en tilbakevending til mer brutale tilstander i Europa.

'Sivilisasjonens vugge' i Akropolis, Hellas. (Foto: colourbox.com)

Sivilisering betyr avskaffing av barbariske og avstumpete omgangsformer. Av Nobert Elias har vi lært om siviliseringen av det moderne individ; hvordan de økte evnen til selvkontroll, hvordan nye normer for oppførsel og kultivert samkvem ble etablert. Sivilisering betyr slutten på råskap, brutalitet, den sterkestes rett. Det betyr også avskaffing av hevnbaserte straffemetoder og offentlig støtte til nødstilte.

Den moderne tid innvarslet slutten på at makt gir rett. Makten temmes og siviliseres gjennom rettsstatlig demokrati på nasjonalt plan. Her er lov og politiske prosedyrer de legitime mekanismer for problem- og konfliktløsning. Dette mangler i stor grad i internasjonale forhold hvor statene står fritt til å handle som de vil innenfor anerkjente grenser. Mellom statene er det diplomatiet, underbygget med trusler om gjengjeldelse, om vold og sanksjoner, som gjelder. Naturtilstand og anarki er hyppig brukte metaforer. En kan nok omgås sivilisert hva angår høflighet og oppførsel, men en vet hvor makta ligger, og at den i siste instans rår.

Et framskritt

Sett i forhold til dette representerer den europeiske integrasjonsprosessen et framskritt. Den Europeiske Union er et instrument for å gjøre noe med det demokratis akilleshæl, nemlig fraværet av demokrati mellom stater. EU har selv en slags grunnlov. Unionen er styrt av retten og rettsordener er fredsordener.

Konflikttilstanden mellom statene i Europa er pasifisert. Det er ikke lenger rå makt som gjelder, men institusjonaliserte forhandlinger basert på anerkjente rettsprinsipper og prosedyrer. Krig er ikke bare utenkelig, det er også ulovlig. Overnasjonale institusjoner er opprettet for å handtere konflikter. En domstol dømmer i rettstvister og menneskerettighetene har blitt inkorporert i medlemstatenes grunnlover.

EU har fremmet demokrati og menneskerettigheter i Europa og på verdensbasis. Unionen har gjort demokrati til et av sine konstitusjonelle prinsipper. Her er det snakk om sivilisering i stort format.

Et løfte om likeverdighet

Det snakkes mye om demokratisk underskudd i EU. Det er riktig om en bruker målestokken fra en vanlig demokratisk rettsstat. Om en imidlertid sammenligner med en mellomstatlig organisasjon, som NATO eller FN, så blir bildet annerledes. Her har alle stater vetorett – alle må være enige. I realiteten er det brutal makt som rår. I klartekst, ingen ting blir gjort om stormaktene ikke vil. Når USA ikke vil, blir ikke Palestina anerkjent som en stat av FN.

EU er noe langt mer enn en primitiv internasjonal organisasjon. Et direktevalgt parlament fatter beslutninger i samarbeid med rådet, som er sammensatt av representanter for medlemsstatene. Flertallsbeslutninger er innført på en rekke områder. Berørte parter høres og beslutninger fattes av organer med et demokratisk mandat og gjennom åpne beslutningsprosedyrer. Det europeiske integrasjonsprosjektet gir et løfte om likeverdighet så vel mellom stater som mellom borgere.

Brutalisering og stormaktsdiktat

Men i dag er dette prinsippet utfordret. Beslutningene om tiltak for å handtere krisa i eurosonen, blir fattet gjennom en mellomstatlig prosedyre, og ikke gjennom den vanlige EU metoden. Felles institusjoner og lovverk mangler for økonomisk politikk. Her det stormaktsdiktat som gjelder.

Med Merkel og Sarkozy i spissen har stats- og regjeringssjefene blitt enige om å implementere en rekke økonomiske, finansielle og lønnspolitiske tiltak, som etter Lisboa-traktaten skal være medlemsstatenes domene. Vedtak om kutt i offentlige budsjetter og stram budsjettdisiplin, med store sosiale omkostninger, blir fattet gjennom gammeldags maktpolitikk. Egentlig bryter de med dette med EU-loven. Kommisjonen har fått rett til kontrollere medlemsstatenes budsjetter, noe den etter traktaten ikke hadde myndighet til. Det skal innføres mer budsjettdisiplin, ja det kreves endog at dette nedfelles i nasjonale grunnlover. Politikerne har ‘abdisert’ i Hellas og Italia og overlatt styringen til teknokrater.

Brutaliseringen går videre. Den viser seg i en forstemmende og stigmatiserende debatt om hvem som yter og hvem som nyter i eurosonen. Debatten markerer et skille mellom betalere og skyldnere, mellom de gode og de dårlige; et skille som bryter med likeverdighets-etoset i europatanken. Vi er tilbake til usivilisert språkbruk, hvor de upålitelige skal straffes.

Denne debatten er forstemmende fordi med EU er det opprettet et felles gode som alle europeere tjener på. Et indre marked og en felles valuta er etablert. Europeerne kan reise, arbeide, studere, og investere fritt. Bortfall av grenser og tollbarrierer, av handelshindringer og proteksjonisme gjør Europa til verdens største marked. Dette tjener ikke minst eksportlandet Tyskland på, som nå har fått avskaffet tvangstrøyen som D-marken representerte.

En sanksjonsunion

Konsekvensene av manglende institusjoner i Europa er ikke bare at det uverdige maktspillet mellom statene tiltar, men også at problemene forblir uløste. Brutaliseringen tiltar på det sosiale området når statskassene er tomme og lånerentene stiger. Landene med svakest økonomi bærer de tyngste bører i eurosonen. De sosiale konsekvensene er svære. Det viser arbeidsledighetskøene, antallet uteliggere, suppekøene. Det er ikke bankene og finanskapitalen som betaler prisen, men uskyldige tredjeparter.

Krisa får lov til å utvikle seg fordi institusjonene i EU ikke er på plass, med et finansdepartement og en sentralbank som endelig lånegarantist for statsgjeld. For å handtere krisa må en ty til den usiviliserte mellomstatlige handlingsmodellen, som Europa har beveget seg bort fra i etterkrigstiden. Det er et avvik fra forfatningslinjen som har vært på dagsordenen de siste tiår. Krisa i eurosonen viser at integrasjonen ikke er kommet langt nok. Mange er i dag enige om at den monetære union må kompletteres med en fiskal union. Men foreløpig har vi bare fått en sanksjonsunion som straffer de «udisiplinerte».

Emneord: EU, eurokrise, demokrati Av Erik Oddvar Eriksen, professor ARENA, Senter for europaforskning ved UiO.
Publisert 23. jan. 2012 14:54 - Sist endret 24. jan. 2012 10:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere