Har tussmørket har senket seg?

Ottar Brox lurer i en kronikk i Aftenposten 10. februar på hvorfor det er så liten samfunnsfaglig eller politisk interesse for EØS. Ja, det er merkelig, fordi utvilsomt har EØS-avtalen og de andre avtalene Norge har med EU, vært det som virkelig har endret Norge siden 1992. I dag formes Norge av EU.

(Photo: colourbox.com)

Europautredningen (NOU 2012:2), som ble fremlagt 17. januar, gir for første gang en samlet oversikt over omfanget av Norges forhold til EU, både i bredde og dybde. Norge berøres både direkte gjennom de lover og regler som Stortinget vedtar som følge av avtalene, og indirekte gjennom utstrakt kontakt og samarbeid på de aller fleste samfunnsområder. Brorparten av EUs lovverk er blitt norsk lov.

Krevende omskolering

Når det gjelder forklaringen på samfunnsforskernes manglende interesse, har vi nok å gjøre med at dagens generasjon ble utdannet i en periode da nasjonale forhold var i fokus. Omskolering er krevende og forskningsfinansieringen har vært laber. Resultatet er i følge rapporten:

  • Et lavt kunnskapsnivå om Norges forhold til EU
  • Den stadig tettere tilknytningen til EU ledsages ikke av en tilsvarende økning i politisk og offentlig interesse og debatt
  • Nyhetsstoff om EØS og Norges forhold til EU opptar liten plass i nyhetsbildet
  • EU er lite dekket i pensum og lærebøker i skolen

Underfinanisert

Bevilgende myndigheter viser liten vilje til å prioritere Europa. Forskjellen er slående også når det gjelder sektormidler - forskningsmidler fra relevante departementer. UD har nærmere 800 millioner til forskning og kunnskapsproduksjon knyttet til bistandsspørsmål. Samme departement får på sitt budsjett til finansiering av forskning om EU og Europa i underkant av 5 millioner kroner (med andre ord 0,5 prosent av budsjettet for forskning og utdanning (FoU) innen bistand).

Et annet illustrerende eksempel er programmet NORRUSS som skal «stimulere til forskning på hovedstrømmene i russisk samfunnsliv og politikk”. I perioden 2012 – 2016 økes dette fra 45 millioner til 150 millioner kroner.

Det kan også nevnes at i perioden 2009 – 2014 bidrar EØS-landene i EFTA med ca. 2,8 milliarder kroner årlig til de 12 nyeste medlemslandene, samt til Hellas, Spania og Portugal. Norge bidrar med 97 prosent av disse midlene, men noen prosentandel for oppfølgende forskning finnes ikke. Grunnleggende og uavhengig forskning er uomgjengelig for en kunnskapsbasert politikk. Dette gjelder på de fleste politikkområder; som arbeidsmarked, velferd og aldring, rus, skole- og utdanning, landbruk, transport, likestilling, klima og miljø, energi og bistand. Europapolitikken er i denne sammenhengen et unntak.

Mange ubesvarte spørsmål

Det er et tankekors at det som betyr mest for Norges utvikling, ligger i tussmørke. Ottar Brox nevner neglisjerte områder innenfor arbeidsmarkedet, det finnes svært mange flere. Også områder som man trodde lå utenfor EØS-avtalen, som energi, fiskeri og landbruk synes å være betydelig påvirket. Her trengs mer forskning.

Men særlig gjelder det demokratispørsmålet. Kan Norge sies å fortsatt være en demokratisk og suveren stat? Europautvalget fant at «innenfor rammene av avtalene er Stortinget i realiteten ikke selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU» (side 821).

Utvalget har funnet at når det gjelder representasjon og deltakelse, kontroll og ansvarliggjøring og krav om en åpen og opplyst debatt, er det store problemer. Norge har et stort demokratiunderskudd og det selv om rettsstatsverdier og individuelle rettigheter kan sier å ha blitt styrket av EU tilknytningen. Her trengs en større opprydning enn det utredningen har foretatt. Selv barn og slaver har jo rettigheter, så økt rettighetsvern betyr ikke økt demokrati. Demokrati betyr folkestyre og skal ikke kun være en øvelse for eksperter og jurister. Det betyr at borgerne må være tilkjent politiske rettigheter som gir dem mulighet til å være med på å bestemme de lover de er underlagt. Det er dette som mangler i Norges forhold til EU. Hvor stort er problemet? Er Norge kun blitt en mottaker av politikk, og ikke skaper av den? Disse forholdene reiser mange empiriske og prinsipielle spørsmål som må belyses.

Et annet forhold er at EU selv har forandret seg kraftig siden 1992. Ja, mange vil si at det ikke er til å kjenne igjen. Men det er en merkelig organisasjon som få skjønner seg skikkelig på. På ene siden er det en skjør konstruksjon med svake institusjoner og lite personell. På den andre siden er det organisasjon som stadig øker sin makt og innflytelse. Hvordan kan det henge sammen?

Viktig for Norge

Dagens finanskrise viser til fulle hvor viktig Brussel er blitt. Den gjensidige avhengigheten er stor, så vel mellom økonomier som mellom stater og samfunn i Europa. Et sammenbrudd i eurosonen vil sannsynligvis ha katastrofale konsekvenser også for de som ikke er medlemmer. Norges største handelspartner er EU. For Norge kan det bli dyrt å fortsette med å stikke hodet i (olje-) sanden og håpe på at det ikke gjelder oss.

Her trengs mer viten. Hva er EU og hva utvikler den seg til å bli? Mer viten trengs for en mer opplyst debatt og for å få et bedre kunnskapsgrunnlag for politisk handling. Det er betydelige kunnskapshull både om EU og om den faktiske utviklingen i Norges forhold til EU. Vi får sette vår lit til Europautvalgets forslag om en styrket «europaforskning, gjennom større og mer langvarige forskningsprogrammer, fortrinnsvis gjennom en egen fast post på statsbudsjettet” blir en realitet.

En redigert versjon av denne kommentaren ble publisert i Aftenposten 17. februar 2012.

Emneord: EU, EØS-avtalen, Forskning, Europautredningen Av Erik Oddvar Eriksen, professor ARENA - Senter for europaforskning ved UiO.
Publisert 16. feb. 2012 11:08 - Sist endret 20. mars 2012 15:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere