Euro eller ikke?

Det nærmer seg en skjebnetime for eurosonen.

Foto: colourbox.com

Situasjonen i eurosonen utvikler seg fra dårlig til verre. Nå er også Spania på konkursens rand. Arbeidsledighet og nedskjæringer rammer hardt. Situasjonen er fortvilet også fordi handlingsalternativene ikke er klare. Når statskassene er tomme, når belåningen er skyhøy og rentene stiger, er det ikke enkelt å føre motkonjunkturpolitikk. På den andre siden skaper ikke sparing og nedskjæring vekst. Det er ikke noen måte å komme seg ut av krisen på.

Å spå om fremtiden

I en slik situasjon, hvor det trengs politisk kløkt og analytisk skarpsinn, står spåmenn og forståsegpåere av ulikt slag i kø med kommentarer og enkle løsningsforslag. Hellas må ut av euroen! Med en egen valuta som de vil kunne devaluere vil grekerne kunne gjenvinne vekstevne. I Norge har særlig Steinar Mediaas i NRK og Victor Normann ved NHH stått for denne argumentasjonen. Andre mener å vite at Hellas vil bli presset ut fordi Tyskland ikke vil betale mer.

Det kan godt være at dette er riktig, men hvordan vet vi det? I samfunnsvitenskapen er forutsigelser notorisk vanskelig. Individer kan handle annerledes enn det som forventes. Irrasjonalitet, sjokk, feilkalkulasjoner og følelser preger ikke bare finansmarkeder, men forstyrrer ganske så ofte presumptivt velordnete politiske prosesser.

Vi vet imidlertid at det er svært vanskelig å stable en egen valuta på beina i en så sammenvevd økonomisk og finansiell situasjon som den europeiske land befinner seg i. Regnestykket om hva som tjener grekerne med hensyn til å ha euroen eller ikke, er svært komplisert. De fleste utgreiingene jeg har sett, indikerer at grekerne vil tape økonomisk på å gå ut.

Attraktivt fellesskap

Dertil kommer et psykologisk og følelsesmessig forhold som ikke skal undervurderes. Majoriteten av den greske befolkning vil beholde valutaen. Flere land fikk EU- og pengeunion-medlemskap etter lang tids diktatur. De ble medlemmer i et fellesskap som sikrer viktige verdier og rettigheter for borgerne. For mange står EU som et sivilisatorisk framskritt – det har stor attraktivitet som en sikrer av menneskerettigheter og demokrati. En utkastelse av euroen signaliserer at noen ikke lenger er medlem av det gode selskap. Det vil føles nedverdigende. Konsekvensene av slike følelser, kan bli svære og omkostningene kan langt overskride de forbundet med dagens budsjettunderskudd.

Et annet forhold er at et land ikke bare kan kastes ut av euroen etter forgodtbefinnende. Det er forstemmende å se hvor lite mange forståsegpåere har skjønt av det europeiske integrasjonsprosjektet. Alle EU-medlemmer, med unntak av England, har plikt på seg til å gå inn i pengeunionen når de tilfredsstiller kravene. Juridisk sett er det svært vanskelig å forlate eurosonen. EU er ikke kun et mellom-statlig samarbeid der den sterkestes rett gjelder. Unionen er overnasjonal, har felles prosedyrer for konfliktløsning og mange statslignende trekk.

På andre siden har vi dem som hevder at kriser er alle innovasjoners mor, og at også EU-samarbeidet drives framover av kriser. Slik har det vært hittil, og derfor vil det være slik i framtida. Men hvordan vet en det? Like lite som historien har et endelig mål, har EU det. Det er ingen naturlov at euroen skal bestå. Institusjoner er skapt av mennesker, og de kan derfor avskaffes av dem under bestemte betingelser. Det er også slik at mye står og faller med regjeringer og demokratiske prosesser i medlemsstatene. Regjeringsdyktige alternativer skal stemmes fram og gjennom offentlig debatt skal tiltak legitimeres. Dette kan slå feil.

Et stormaktsdiktat

En forståelig grunn til at dette kan slå feil er EUs håndtering av krisen. Den nye finanspakten som regulerer adgangen til å få bidrag fra lånefondene, er holdt utenfor Lisboa-traktaten. Her er de de tradisjonelle demokratiske spillereglene for traktatsinngåelse satt til side. Finanspakten er mer å regne som et stormaktsdiktat. Både EU-parlamentet og nasjonale parlamenter er holdt utenfor. Pakten krever at medlemstatene inkorporerer en balansert budsjettregel i sine nasjonale forfatninger og det er EU-domstolen som ser til at dette skjer. Pakten gir makt til byråkrater og jurister. Landene mister noe av sin økonomiske selvråderett.

Hittil har den europeiske integrasjonsprosessen gått sammen med en demokratiseringsprosess. I dag ser vi at sammenhengen mellom integrasjon og demokrati ikke lenger ser ut til å gjelde – i alle fall ikke på det økonomiske området. Mye har skjedd det siste året når det gjelder å gi EU sterkere finansielle muskler. Det har brakt integrasjonsprosjektet mange steg videre. Dette har imidlertid skjedd på en kritikkverdig måte, og som et resultat av at England sa nei til å være med på en ny traktat.

Usikker fremtid

Ting kan falle fra hverandre. Det kan bli opprør og kaos – nasjonalisme og proteksjonisme. Derfor kan en ikke bare krampaktig holde fast på integrasjonsscenariet. Ønsketenkning og selvbedrag har mer enn en gang skjermet for erkjennelse av lite hyggelige realiteter.

På den andre siden har statene og borgerne i Europa vevd seg sammen i et skjebnefellskap der den enes ulykke er alles ulykke. Denne situasjonen kan skape et klima for strategisk og kollektiv nytenkning på den måte at ‘alle’ innser at de er i samme båt. Det kan bli en situasjon hvor statene gir fra seg mer suverenitet – at EU får et finansdepartement med evne til å drive økonomisk politikk og også omfordelingspolitikk, med en sentralbank som kan trykke penger og utstede europeiske statsobligasjoner. Da får vi et nytt Europa. Det gjelder å følge med – ting skjer fort i disse dager.

 

Denne kronikken ble også publisert i VG 6. juni 2012.

 

Emneord: Euro, Eurokrise, Demokrati, Integrasjon, EU Av Erik Oddvar Eriksen, professor ARENA - Senter for europaforskning ved UiO.
Publisert 31. mai 2012 10:28 - Sist endret 20. juni 2012 14:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere