Gode tider for oljen forsinker satsingen på havvind

Olje- og energidepartementet foreslår å åpne norske havområder for flytende vindkraft. Men ordentlig fart i sakene blir det ikke så lenge norske myndigheter tilrettelegger for mer olje- og gassutvinning, ifølge forsker Tuukka Mäkitie.  

Vindmøller til havs

En overgang til fornybar energi krever signaler om at olje og gass på et tidspunkt vil fases ut, sier forsker Tuukka Mäkitie. Foto: Nicholas Doherty, Unsplash.

Olje- og energidepartementet sender før sommeren 2019 ut et høringsforslag om å åpne området Utsira Nord ved kysten av Rogaland for søknader om vindkraft til havs. I tillegg ber de om innspill til området Sørlige Nordsjø II, skriver Regjeringen.no.

Norske selskaper er i verdenstoppen på teknologien som trengs. Selskapet Equinor (tidligere Statoil) er vant til å jobbe til havs og har en rekke patenter på teknologien som holder vindturbinene flytende. De har også vært først ute med å teste den ut på anlegg til havs.   

Likevel er olje og gass fortsatt langt viktigere. Selskapet har en ambisjon om at 15-20 prosent av investeringene skal være i fornybar energi i 2030. Det innebærer at minst 80 prosent investeres i olje og gass.                                                                                   

– Når norske myndigheter støtter olje- og gassutvikling, for eksempel ved å åpne opp felter i Barentshavet som kan gi olje i 40 år framover, sender de et sterkt signal til industrien. Vår forskning viser at dette kan hindre overgangen til fornybar energi, sier Tuukka Mäkitie, forsker ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur.

Gode tider gir lite nysatsing

Tuukka Mäkitie. Foto: UiO.

I doktorgraden sin har han analysert industrinyheter, årsrapporter og oljeselskapers nettsider i tillegg til å intervjue folk i bransjen og kjennere av feltet. Han viser hvordan havvind-aktiviteten har skutt fart i perioder med lave oljepriser.

– Da oljeprisen stupte i 2008 ble det færre investeringer i olje og gass og færre jobber. Flere leverandørselskaper begynte da å se nærmere på vindkraft til havs. Dette gjaldt særlig vindturbiner fastmontert i bunnen. Men da oljeprisen ble rekordhøy i 2011, mistet mange interessen, sier Mäkitie.

I 2014 sank oljeprisen og havvind ble igjen interessant. Etterpå har prisen steget litt igjen.

– Olje og gass er fortsatt det viktigste for disse selskapene. De har færre insentiver til å flytte på seg når oljeprisen er høy. Når det gjøres investeringer i nye oljefelt og den norske regjeringen støtter opp om dette ved å åpne nye områder, virker det på samme måte. En større overgang til nye industrier, som fornybar energi, krever signaler om at olje og gass på et tidspunkt vil fases ut.

Flytende havvind kan bli mest lønnsom på sikt

I dag er omtrent alle vindturbiner til havs fastmontert i bunnen. Flytende havvind er svært dyrt og lite utbredt. Når norske selskaper, først og fremst Equinor, likevel bruker store ressurser på dette, er det, ifølge Mäkitie, for å posisjonere seg for framtida.

– All ny teknologi er dyr i begynnelsen. I dag ser vi at fastmonterte vindturbiner har blitt billigere enn de var, og noen prosjekter bygges nå uten offentlig støtte. Men på sikt tror mange at flytende vindkraft vil bli billigere enn den som kommer fra fastmonterte anlegg.

Flytende vindparker vil ha flere fordeler.                

– Fastmonterte vindturbiner kan ikke være for store, for da klarer man ikke å montere dem. Flytende turbiner kan bygges ved kai og slepes ut på havet, der de blir fortøyd. De kan være større og dermed produsere mer energi.

Hovedutfordringen i dag er at det ikke finnes en etablert produksjonskjede. Når alle deler må skapes fra bunnen av, blir alt mye dyrere. I tillegg er usikkerheten stor og investeringskostnadene høye, noe som gjør det vanskelig å skaffe privat finansiering.

Turbinprodusenter var skeptiske

Ifølge Mäkities forskning har olje- og gassnæringen har vært en pådriver for flytende havvind. Ansatte har til tider måttet overtale turbinprodusenter til å bli med på pilotprosjekter.

– Intervjuene jeg har gjort med ansatte i norske selskaper viser at turbinprodusentene fryktet for hva som kunne skje hvis turbinene ble satt på en flytende plattform. De ønsket ikke at turbinene deres skulle bli ødelagt, sier Mäkitie.

– Mange har et bilde av at olje- og gassnæringen er passiv til eller motstander av en overgang til fornybar industri. Men eksemplet over viser at denne næringen har vært med på å få ting til å skje på fornybar-fronten. Mange olje- og gasselskaper har nøkkelkompetanser som vanlige turbinprodusenter ikke har. De kan bli svært relevante i utviklingen av flytende havvindprosjekter.

I dag produseres de fleste vindturbiner i Danmark og Tyskland. Det tror Mäkitie vil være tilfelle også i framtiden. Men det som skjer under havoverflaten – som får vindturbinene til å flyte, og ligge i ro – kan komme til å være norsk.

Flere aktører har kommet til

Datidens Statoil etablerte verdens første flytende vindturbin utenfor Karmøy i 2009. Denne har så langt ikke hatt noen ødeleggelser. Senere etablerte samme selskap verdens første flytende vindpark utenfor Skottland. Denne har blitt kalt en suksess.

Etterpå har flere anlegg fra andre aktører kommet til, og enda flere er under utvikling. Equinor er fortsatt blant de største aktørene, men franske, japanske og amerikanske selskaper er nå også med i klubben.

Intervjuene med ansatte i norske olje- og gasselskaper har vist at det er stor interesse for fornybar teknologi innad i selskapene. Lyses det ut en stilling, kommer det svært mange interne søknader.

– Alle har lyst til å være med på dette. En av de jeg intervjuet sa at han hadde jobbet med olje og gass hele livet og at han nå, i arbeidet med flytende havvind, opplevde jobben sin som mer motiverende og givende, sier Tuukka Mäkitie.

Av Silje Pileberg
Publisert 28. juni 2019 13:27 - Sist endret 28. juni 2019 13:27